Flamingoene — de eiendommelige fuglene

Av Våkn opp!s medarbeider i Spania

VELKJENT og likevel gåtefull, klosset og likevel elegant, med sterk trang til å være for seg selv og likevel til de grader selskapelig — flamingoen er en eiendommelig fugl.

Dens særpregede silhuett, som de fleste kjenner, forekommer i egyptiske hieroglyfer (som symbol på rødfarge), i oldtidens hulemalerier og i moderne kunstverk. Men flamingoene holder fremdeles på noen hemmeligheter. Hekkeplassene deres er ualminnelig avsidesliggende, og flere av de større hekkeplassene er ikke blitt oppdaget før i de siste 50 årene. Dessuten er kjønnene så like at fugleforskere bare kan skille dem fra hverandre ved å bruke en optisk sonde.

Dens styltelignende ben og langstrakte hals — som den svinger rundt og stikker inn under vingene som om den var laget av gummi — bidrar til dens litt klossete utseende. Men når den vader bestemt gjennom det grunne vannet eller gransker bunnen på leting etter krepsdyr som den lever av, har den en ubestridelig eleganse, en eleganse som forvandles til skjønnhet som rent kan ta pusten fra en, når den letter mot himmelen.

Få skuespill i naturens verden kan sammenlignes med en flamingoflokk i flukt. De røde og svarte partiene på vingene deres utgjør en levende kontrast til den rosa og hvite kroppen.a Når en flokk sakte letter mot himmelen, kan det minne om et tusentalls fargerike vifter som viftes i takt. Og straks fuglene er i luften, bidrar deres elegante silhuett og rytmiske bevegelser til å forvandle dem til fugleverdenens ballettdansere.

Beklageligvis er det ikke så enkelt å få se et slikt syn. Flamingoer er selskapelige fugler, men de foretrekker sitt eget selskap — de er typiske eksempler på sannheten i det ordtaket som sier at «like barn leker best». De holder seg omhyggelig borte fra befolkede områder og samles vanligvis bare i større flokker ved avsidesliggende saltvannsinnsjøer eller mudderbanker.

Bemerkelsesverdige vaner

For å lære mer om disse fascinerende fuglene intervjuet Våkn opp! Manuel Rendón, som er direktør for Fuente de Piedra-reservatet i Málaga i Spania.

Er flamingoer så sårbare som de ser ut til å være? «Egentlig ikke. De trives i ugjestmilde brakkvannssjøer høyt oppe i Andesfjellene, dit ingen andre fugler ville våge seg. I de afrikanske innsjøene de holder til i, er vannet så varmt og alkalisk at det ville svidd huden din. Men den læraktige huden på bena til flamingoene beskytter dem mot å bli skadet av det.»

Hva er deres hovedproblem? «Det er uten tvil det å finne et passende sted å hekke. De trenger å finne en uforstyrret, grunn, saltholdig innsjø med små øyer, der de kan bygge reir. I disse dager er det svært vanskelig å finne et slikt sted. I det vestlige middelhavsområdet finnes det i virkeligheten bare to slike steder nå: ett i Spania og ett i Frankrike.b

Her i Fuente de Piedra møter de andre vanskeligheter. Den innsjøen hvor de hekker, tørker opp ganske raskt under den brennende andalusiske solen — før ungene er blitt flygeferdige.»

Hva vil skje hvis innsjøen tørker helt opp? «Enkelte år er vi nødt til å tilføre vann kunstig for at ikke hele hekkekolonien skal gå tapt. Vi har funnet ut at det er tilstrekkelig å sørge for at 60 mål står under vann selv om dette medfører at de voksne flamingoene nesten utelukkende må skaffe føde fra laguner som befinner seg flere kilometer borte. Flamingoene blir derfor nødt til å bruke det meste av tiden på å fly fram og tilbake for å skaffe og avlevere mat, mens noen få voksne fugler passer på ungene — det fungerer omtrent som en barnehage.»

Hva har dere ellers oppdaget? «Fordi vi har merket fuglene, har vi lært en god del mer om deres vandringer. Flamingoer er ikke egentlig trekkfugler, men de flyr fra ett sted til et annet på jakt etter føde, hvor som helst det måtte falle dem inn. Dermed kan det godt hende at én fugl tilbringer sommeren i Spania og vinteren i Nord-Afrika, mens en annen fugl gjør det stikk motsatte. Du kan godt kalle dem fornøyelsesreisende, selv om de åpenbart snarere flyr rundt på leting etter mat enn for fornøyelsens skyld.

Det som tydelig viser seg, er at flamingoene trives hvis de får litt hjelp og beskyttelse. Før 1980-årene hekket de bare sporadisk her og i et relativt lite antall. Når vi holder menneskelig inngripen på et minimum og sørger for at vannstanden i innsjøen er tilstrekkelig høy helt til ungene er flygeferdige, har vi sett at flokken er blitt betydelig større. I 1988 ble det klekket ut nærmere tusen fugleunger her.»

Et skapelsens under

Få av dem som har sett flamingoer i sitt naturlig miljø, vil noen gang glemme den opplevelsen. Og takket være glødende naturvernere og det at flamingoene selv foretrekker å holde seg i avsidesliggende områder, finnes det fremdeles noen begunstigede deler av verden hvor store flokker kan ses i sitt naturlige miljø.

Jorden ville ha vært et fattigere sted uten slike skapelsens undere som kan behage øyet og få oss i godt humør. Det kan virkelig sies at disse eiendommelige fuglene er med på å lovsynge Jehovas navn sammen med alle de andre «flygende fugler». — Salme 148: 10, 13.

[Fotnoter]

[Bilderettigheter på side 25]

Foto øverst og nederst: Zoo de la Casa del Campo, Madrid