Der hvor mennesket og havskilpadden møtes

Av Våkn opp!s medarbeider i Australia

DET beste tidspunktet å møte en vill havskilpadde på er når den er i ferd med å legge egg i et reir som den nylig har gravd ut i sanden. Så kanskje du har lyst til å bli med meg til Mon Repos, en halvannen kilometer lang strand på kysten av den solrike staten Queensland i Australia. Du behøver ikke å være redd for å få problemer med den brennende, subtropiske solen, for vårt besøk skal foregå etter at mørket har falt på. Den beste tiden for en slik fascinerende utflukt er mellom klokken åtte om kvelden og midnatt.

Det er en fordel å gå sammen med en kyndig guide og ikke å være for mange, for det er mye vi bør og ikke bør gjøre hvis vi skal få sjansen til å se og klappe en stor hunnskilpadde. Mens vi går langs stranden ovenfor flomålet, ber guiden oss om å la lommelyktene våre være slokt, ettersom havskilpaddene lett blir skremt av lys. Og vi blir overrasket over hvor godt vi kan se de meterbrede sporene i sanden, selv uten lys.

Guiden vår kommer med noen interessante opplysninger om de havskilpaddene som holder til i dette området. Det finnes seks forskjellige arter langs kysten av Australia, men bare fire av dem holder til her på Mon Repos, som er det viktigste utklekkingsstedet langs Bundaberg-kysten. Disse fire artene er i rekkefølge etter utbredelsen: uekte karett (Caretta caretta), flat suppeskilpadde (Chelonia depressa), suppeskilpadde (Chelonia mydas) og havlærskilpadde (Dermochelys coriacea).

Vi får øye på en

Vi blir svært opprømt når vi får øye på en stor skilpadde. Det er et eksemplar av den første av de artene vi nevnte — en uekte karett. Vi står helt stille og betrakter den mens den sleper seg vekk fra brenningen og opp ovenfor flomålet. Når vi til slutt våger oss nærmere, ser vi at den har gravd et skålformet hull ved å skrape vekk sanden og vegetasjonen rundt seg. Dette vil forhindre at det vokser gress over reiret, som ungene kan sette seg fast i når de kommer ut om 7 til 12 uker. Den har også laget det pæreformede reiret sitt ferdig ved vekselvis å grave ut og vippe vekk sand med baklemmene — den graver med høyre baklem og vipper vekk med venstre, graver med venstre og vipper vekk med høyre. Alt dette tar omkring 45 minutter.

Til nå kunne den lett ha blitt skremt og vendt tilbake til vannet, men straks den begynner å legge eggene, kan vi ta på den. Guiden retter en lykt mot den, slik at vi kan ta bilder, hvis vi vil. Skilpadden bruker mellom 10 og 20 minutter på å legge eggene i reiret sammen med en klar, slimete væske som vil beskytte eggene mot sopp og insekter mens de klekkes. Uekte karetter legger gjennomsnittlig 120 egg på størrelse med en bordtennisball i hvert reir, og det gjør de flere ganger i løpet av en eggleggingsperiode, faktisk hver 14. dag. Men det går fra to til fire år mellom hver periode.

Når vi tar på skilpadden, blir vi overrasket over hvor myk huden er, noe som er en sterkt medvirkende årsak til at skilpaddeskinn er så ettertraktet, og til at skilpaddenes eksistens er truet. Skallet, eller ryggskjoldet, er bygd opp av plater. Det kan sammenlignes med en ryggrad med tilhørende ribben. Nå begynner skilpadden å dekke til eggene sine. Men den har lagt dem like ovenfor flomålet, så de må flyttes, ellers vil de bli ødelagt. Dette vil bli gjort av to medlemmer av den gruppen av forskere som har sluttet seg til oss.

Merking av skilpaddene

Denne skilpadden skal merkes på et av forlemmene, til hjelp for dem som driver forskning på havskilpadder. Dette er ingen lett oppgave, for den er jo travelt opptatt med å slenge sand overalt omkring seg. Merkene er laget av en rustfri titanlegering. På baksiden er det en adresse, og det er av vesentlig betydning for forskningsprosjektet at alle som ser en merket skilpadde, gir beskjed til denne adressen om hvilket nummer den har. Når skilpadden er død, og bare da, bør man ta merket av den og sende det inn sammen med nøyaktige opplysninger om hvor skilpadden ble funnet. Identifikasjonsnummeret står på forsiden av merket. Denne skilpadden får nummeret T54239, men vi bestemmer oss for å kalle den Tabita.

Tabita er ikke blitt merket tidligere, så hun har sannsynligvis aldri lagt egg før. I så fall vil hun kunne gi forskerne viktige opplysninger som kan være til hjelp i arbeidet med å håndheve fredningen av skilpaddene og eggene deres i det sørlige Stillehavet. For å få disse opplysningene foretar forskerne et mindre kirurgisk inngrep på denne skilpadden her på stranden — mens vi ser på! Dette inngrepet kalles laparoskopi og gjøres ofte på mennesker. Tabita blir forsiktig snudd rundt og lagt på en båre. Vi synes synd på Tabita, men det ser ut til at hun roer seg ned når vi stryker henne på halsen. Det er ikke tårer vi ser, men en saltoppløsning som hun utskiller for å vaske bort sand fra øynene og kvitte seg med overflødig salt som hun får i seg fordi hun drikker sjøvann. Det har ikke noe med smerte å gjøre. Huden blir først renset like ovenfor det ene baklemmet. Deretter blir en kanyle stukket inn gjennom et lite snitt, og så blir det blåst inn litt luft. Når forskerne undersøker eggstokkene, oppdager de at dette er den første sesongen skilpadden er forplantningsdyktig, og den har mange flere egg under modning. Alle disse opplysningene blir behørig skrevet ned. Deretter slippes luften ut gjennom en ventil, og snittet blir sydd igjen.

Etter at Tabita er blitt snudd rundt igjen og satt ned på sanden, setter hun instinktivt kursen mot vannet. Bølgene skyller over henne og fører en lettet Tabita til havs.

Eggene flyttes

Når vi snur oss igjen, ser vi at eggene allerede er tatt ut av reiret. Etter fire timer fester egget seg til innsiden av skallet og begynner å danne blodkar. Hvis det blir snudd etter at det har skjedd, vil det bli ødelagt. Man har vanligvis to timer på seg til å flytte eggene, og i de aller fleste tilfellene er flyttingen vellykket. Hensikten med dette er å beskytte reiret og eggene mot vann og erosjon. Det er temperaturen i sanden som avgjør hvilket kjønn skilpaddeungene vil få. De fleste øyer har forholdsvis kjølig sand og frambringer hovedsakelig hanner, mens den varme sanden på Mon Repos for det meste frambringer hunner.

Ungene kommer ut i løpet av januar, februar og mars. De klorer på det lokket av sand som ligger over dem, slik at sanden drysser ned og de blir løftet høyere opp. Hvis sanden ikke er for varm, fortsetter de slik til de er ute av reiret, og så kravler de av gårde mot havet. Men ferden deres har bare så vidt begynt. Det tar trolig 50 år før de blir kjønnsmodne. Bare en brøkdel av dem kommer til å leve så lenge.

Menneskene må lære å vise hensyn

På grunn av menneskenes skjødesløshet og tankeløshet minker dessverre bestanden av de seks kjente artene av havskilpadder. Plastposer som blir kastet på sjøen, blir ofte forvekslet med maneter, og skilpaddene spiser dem. Fordøyelsesorganene blir da blokkert, slik at de sulter i hjel. Annet søppel kan kvele skilpaddene. Også båtpropeller kan utgjøre en fare, hvis båtføreren ikke er forsiktig. I tillegg har vi oljeutslipp og dumping av giftig avfall, som kan utrydde hele bestanden langs en kyststripe i yngletiden. Og ettersom en skilpadde må opp til overflaten hvert kvarter for å få luft, kan den drukne hvis den vikler seg inn i et fiskegarn.

Etter hvert som flere blir klar over disse farene og lærer å ta mer hensyn til miljøet, vil mennesket og skilpadden utvilsomt kunne møtes oftere. Det vil gi menneskene anledning til fortsatt å kunne forundre seg over enda en av naturens forbløffende forplantningssykluser.

[Bilder på side 26]

Fra øverst til venstre, med urviserne: En liten operasjon, tilbake til havet, eggene flyttes, merking av et av lemmene