Små mennesker, store påkjenninger

«Visst er barnas sorger små, men det er barna også.» — Percy Bysshe Shelley.

SE PÅ tegningen nedenfor av en flosshatt. Ved første øyekast ser det ut som om hatten er høyere enn bremmen er bred. Men i virkeligheten er høyden og bredden den samme. Det er lett å feilbedømme dimensjoner.

Det er like lett for voksne å feilbedømme dimensjonene når det gjelder de påkjenningene et barn er utsatt for. ’Barns problemer er så ubetydelige,’ tenker noen. Men denne tankegangen stemmer ikke med virkeligheten. Boken Childstress! kommer med denne advarselen: «Voksne bør ikke bedømme vanskelighetene etter deres størrelse, men etter størrelsen på den smerten de forårsaker.»

I mange tilfelle er barnets smerte større enn de voksne er klar over. Dette ble bekreftet av en undersøkelse der foreldre ble bedt om å vurdere sine barns følelsesmessige tilstand. Nesten alle svarte at barna deres var «svært lykkelige». Men da barna ble spurt uten at foreldrene var til stede, beskrev de fleste av dem seg selv som ’ulykkelig’, og noen sa til og med at de følte seg ’elendig’. Foreldre bagatelliserer barnas grunner til frykt.

I en annen undersøkelse, som ble ledet av dr. Kaoru Yamamoto, ble en gruppe barn bedt om å vurdere 20 hendelser i livet på en sju poengs stresskala. Så vurderte en gruppe voksne de samme hendelsene slik de trodde at et barn ville vurdere dem. De voksne tok feil på 16 av de 20 punktene! Dr. Yamamoto sier: «Vi tror alle at vi kjenner barna våre, men alt for ofte ser, hører eller forstår vi i virkeligheten ikke hva det egentlig er som plager dem.»

Foreldre må lære å se hendelser i livet fra et nytt perspektiv: De må se dem med et barns øyne. (Se rammen.) Dette er spesielt viktig i vår tid. Bibelen forutsa at «i de siste dager skal det komme farefulle tider med store påkjenninger . . . [som vil være] vanskelige å mestre og vanskelige å utholde». (2. Timoteus 3: 1, The Amplified Bible) Barn er ikke immune overfor slike påkjenninger; ofte er det de som i første rekke blir ofre for stress. Mens noen av de påkjenninger barna utsettes for, rett og slett er slike «som hører ungdommen til», er andre høyst uvanlige og krever spesiell oppmerksomhet. — 2. Timoteus 2: 22.

[Ramme på side 5]

Sett med et barns øyne

Foreldrenes død = skyldfølelse. Et barn som husker å ha hatt forbigående sinte tanker om sin far eller mor, kan innerst inne føle seg ansvarlig for hans eller hennes død.

Skilsmisse = følelsen av å være sviktet. Et barn trekker den logiske slutning at hvis foreldrene kan slutte å være glad i hverandre, kan de også slutte å være glad i barnet.

Alkoholisme = anspenthet. Claudia Black skriver: «Miljøet hjemme hos alkoholikere er preget av frykt, oppgitthet, benektelser, uoverensstemmelser og vold — enten volden er en realitet eller en trussel — og dette kan ikke sies å være noe sunt og godt miljø.»

Foreldrenes krangling = frykt. En undersøkelse blant 24 skoleelever viste at foreldrenes krangling kunne være en så stor påkjenning for barna at det resulterte i oppkastanfall, nervøse ansiktstrekninger, håravfall, vekttap eller vektøkning og til og med magesår hos barna.

Prestasjonspress = frustrasjon. «Hvor barna enn snur og vender seg, virker det som om de må løpe for livet i et kappløp som foreldrene har lagt opp for dem,» skriver Mary Susan Miller. Barnet, som føler seg presset til å være best på skolen, hjemme og til og med på lekeplassen, vinner aldri, og løpet tar aldri slutt.

Ny lillebror eller lillesøster = tap. Nå som det er flere barn som må dele på foreldrenes oppmerksomhet og kjærlighet, kan barnet føle at det snarere har mistet en far eller mor enn at det har fått en bror eller søster.

Skolen = angst for atskillelse. For Amy var det å forlate mor og dra på skolen hver dag en svært vond og stressende opplevelse.

Feil = ydmykelse. Barn har et skrøpelig selvbilde og «har en tendens til å forstørre problemene,» sier dr. Ann Epstein. Hun oppdaget at ydmykelse var en av de vanligste faktorene som fikk barn til å begå selvmord.

Handikap = frustrasjon. Et barn som har et fysisk eller psykisk handikap, må kanskje ikke bare utholde latterliggjøring fra ufølsomme kamerater, men også utålmodighet og skuffelse fra lærere og familiemedlemmer når det gjelder prestasjoner som det rett og slett er umulig for barnet å utføre.

[Bilde på side 4]

Gammeldags flosshatt