Min kamp for å klare livets utfordringer i Sør-Asia

JEG kom sakte til bevissthet og oppdaget at det venstre benet mitt var underlig numment. Jeg snudde på hodet. Min kjære Henrys liv var ved å ebbe ut. Men jeg kunne ikke tillate meg å fortvile. Jeg måtte kjempe — kjempe for å bevare min ulastelighet overfor den Gud som hadde gitt oss så mye.

Dette skjedde den 17. mai 1982. Min mann var reisende tilsynsmann for Jehovas vitners tamil-talende menigheter i Sri Lanka. Vi tjente en menighet langt fra Colombo, landets største by. Vi kjørte begge på samme sykkel, som så mange gjør i dette landet, og skulle bare sykle et kort stykke for å besøke en av våre medtroende. Plutselig ble vi påkjørt av en lastebil som lot til å dukke opp ingensteds fra, som en kobra.

Da legene gav opp håpet om å berge Henry, rettet de sin udelte oppmerksomhet mot meg. Så svak som jeg var, følte jeg et sterkt behov for å gjøre dem kjent med min beslutning om å respektere Jehovas lov om at vi skal avholde oss fra blod. (Apostlenes gjerninger 15: 28, 29) Jeg måtte få gitt dem beskjed. Jeg samlet de få kreftene jeg hadde, og fikk sagt: «Kan jeg få et stykke papir?» Med stor møye skrev jeg ned min overbevisning og undertegnet papiret. Og så begynte kampen.

Jeg fikk førstehjelp. Det var bare så altfor tydelig at jeg var meget alvorlig skadet. Min beslutning om å handle som en sann kristen opptok meg fullstendig — på det tidspunktet kunne jeg ikke engang gi rom for sorgen.

De nektet å operere uten blod

I ni dager fortsatte kampen angående blodoverføring — min kamp for å leve i samsvar med min samvittighet ved å nekte å ta imot blod, og legenes kamp for å overtale meg til å gjøre det. Selv om de hadde den nødvendige kompetanse, nektet de rett og slett å operere uten blod. Skaden var stor og trengte øyeblikkelig behandling.

Men jeg behøvde ikke å kjempe alene. Jehova var med meg hele tiden. Og jeg ble vist kjærlig omtanke som følge av det brorskapet som eksisterer innen Jehovas folk. Colombo lå 400 kilometer borte. Dr. Perrin Jayasekera, som er et av Jehovas vitner, fikk sin kjødelige bror, som er kirurg, til å ta imot meg på det offentlige sykehuset i Colombo.

Transporten dit tok nesten 24 timer og foregikk med varebil over humpete veier. Jeg lå bak i bilen og følte at dette var den lengste reisen jeg hadde vært med på i hele mitt liv. Men likevel var jeg fylt av takknemlighet mot Jehova for hans omsorg, slik jeg hadde vært helt siden jeg lærte sannheten å kjenne i mitt hjemland, India. Nå hadde jeg ingen av min nærmeste familie ved min side. Hvordan hadde jeg så havnet i Sri Lanka?

Jeg ble født i staten Kerala i India, og foreldrene mine var katolikker. Vi snakket malayalam. På skolen lærte vi engelsk. Jeg er glad for at jeg benyttet anledningen til å lære dette språket godt. I den delen av India er det mange som regner seg som kristne. Tradisjonen vil ha det til at apostelen Tomas kom til Kerala med kristendommen i det første århundre. Da katolske portugisiske kolonister med Vasco da Gama i spissen kom til Kerala over 1400 år senere, ble de iallfall overrasket over å finne mange der som allerede trodde på Kristus.

Utfordringer i form av avgjørelser som måtte treffes

Da familien min begynte å lære Bibelens sannheter å kjenne ved Jehovas vitners hjelp, hadde jeg et naturlig ønske om å gjøre folk i mine hjemtrakter, som regnet seg for å være kristne, delaktig i denne sannheten. Derfor ble jeg pioner, heltidsforkynner, like etter min innvielse og dåp. Dette medførte at jeg avslo et tilbud om en god lærerstilling i hjemstaten. Mange unge indere arbeider for å oppnå den tilsynelatende trygghet som følger med en slik stilling, og de pensjonsrettighetene som er knyttet til den, men jeg hadde fått et nytt mål i livet. Jeg ønsket å oppnå virkelig trygghet, og det kunne jeg bare finne under Jehovas beskyttende hånd.

To år senere ble jeg stilt overfor en ny utfordring. Var jeg villig til å flytte til en annen del av India for å hjelpe til på et sted hvor det var større behov for forkynnere? Det ville også innebære den utfordringen å lære et nytt språk, tamil, og hjelpe folk med en helt annen religiøs bakgrunn, nemlig hinduer. Jeg betraktet dette som en god anledning til å vise min takknemlighet mot Jehova. Det var en glede å forkynne for de varmhjertete og vennlige menneskene med hinduisk bakgrunn. De hadde ikke vanskelig for å godta at vi nærmer oss slutten på kali yuga (den onde tiden), og at de som handler på en rettferdig måte nå, har noe langt bedre i vente. Men det var en stor utfordring å hjelpe dem til å forstå forskjellen mellom sann kristendom og det de hadde erfart fra den vestlige verden. Jeg henviste flittig til Bibelens ord i Matteus 7: 21—23: «Ikke enhver som sier til meg: ’Herre, Herre’, skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dag: ’Herre, Herre, har vi ikke profetert i ditt navn og drevet ut demoner i ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn?’ Og likevel vil jeg da åpent erklære overfor dem: Jeg har aldri kjent dere! Gå bort fra meg, dere som øver lovløshet.» Mohandas Gandhi hadde så treffende sagt: ’Jeg elsker Kristus, men jeg forakter de kristne, for de lever ikke slik som Kristus levde.’

Mange hinduer oppdager i likhet med meg selv at det er mye sant i denne uttalelsen. Og nå legger de også merke til at mange hinduer i sin handlemåte skiller seg lite fra folk fra Vesten som hyklersk utgir seg for å være kristne. Men Jehovas vitner skiller seg ut. Tusenvis av hinduer begynner å få øynene opp for dette.

En ny partner, en ny prøve på min ulastelighet

Det gikk to og et halvt år. I 1963 hadde så Jehovas vitner over hele verden en serie stevner med temaet «Det evige gode budskap». Et av disse stevnene ble holdt i New Delhi, nord i landet. Det var virkelig et minneverdig stevne. Her møtte jeg også Henry Abraham. Vi ønsket begge å finne en vi kunne dele livet med i hengiven tjeneste for Jehova. Fem måneder senere giftet vi oss.

Han hadde fått opplæring ved Selskapet Vakttårnets bibelskole Gilead i staten New York og var blitt sendt tilbake til sitt hjemland, Sri Lanka, hvor behovet var meget stort. Jeg håpet at han ville være villig til å flytte til India, hvor jeg mente at behovet var enda større. Men slik skulle det ikke gå. Han trengtes der han var. Slik gikk det til at jeg fikk mitt hjem på den vakre øya Sri Lanka. Heldigvis klarer en seg godt med både tamil og engelsk her. Jeg behøvde derfor ikke å lære enda et nytt språk — på det tidspunktet. Vi kunne glede oss over å ha 18 lykkelige år sammen i Jehovas tjeneste før tragedien rammet oss da vi ble påkjørt av en lastebil i stor fart.

Nå var jeg altså i Colombo og fortsatte å kjempe for å leve uten å bryte min ulastelighet ved å ta imot blodoverføring. Jeg svevde i livsfare, ikke på grunn av mitt standpunkt til blod, men fordi behandlingen ble utsatt.

En spesialist i plastisk kirurgi med buddhistisk bakgrunn og en spesialist i ortopedisk kirurgi med hinduisk bakgrunn tilbød seg i fellesskap å gjøre sitt beste for meg. Blodverdien min (hemoglobinverdien) var nå nede i omkring fire.

Hvordan skulle de klare å amputere benet mitt ved hoften når jeg hadde så lite blod? Min beslutning var klar, men ville disse to kirurgene være villige til å gi meg den hjelpen jeg tidligere var blitt nektet? De viste et enestående mot ved å ta imot denne store utfordringen uten å forsøke å tvinge meg til å gå på akkord med min samvittighet. Jeg mistet benet mitt, men livet mitt ble reddet, og jeg bevarte min ulastelighet overfor Jehova.

Jeg hadde mistet min kjære mann, og et helt nytt kapittel i livet mitt begynte. Til å begynne med gikk jeg med krykker, deretter med protese (som senere, takket være god hjelp fra mange brødre og søstre, ble erstattet med et sterkt forbedret kunstig ben), slik at jeg kunne fortsette å utføre min tjeneste. Sorgen vek litt etter litt for et aktivt liv.

Skulle jeg reise tilbake til India og bo hos ikke-troende slektninger? Jeg fant et krystallklart svar på dette spørsmålet ved å betrakte et enestående bibelsk eksempel — Rut, en enke liksom jeg. Også jeg ville være der jeg kunne tjene Jehova best mulig etter forholdene. Jeg bor fremdeles i Sri Lanka. — Rut 1: 16, 17.

Et utfordrende distrikt

De siste 11 årene har gått fort. Det har vært «rikelig å gjøre i Herrens gjerning». (1. Korinter 15: 58) Jeg er travelt opptatt i felttjenesten i Colombo. Her finnes folk med bakgrunn i forskjellige religioner — hinduer, muslimer, buddhister, såkalte kristne og andre. Det er stadig nye utfordringer.

En helg hver måned reiser jeg sammen med noen andre til en av de mindre byene lenger sør hvor det fremdeles ikke finnes noen grupper av Jehovas vitner. De fleste bekjenner seg til buddhismen, og deres språk er singalesisk. Det er blitt svært viktig for meg å hjelpe disse menneskene.

I likhet med hinduene i India og over hele Sri Lanka har også mange buddhister fått uvilje mot Bibelen på grunn av de handlinger som er begått av såkalte kristne i den vestlige verden. Men deres grunnleggende buddhistiske prinsipper, den kjente åtteleddete vei, nemlig rett anskuelse, rett beslutning, rett tale, rett handlingsmåte, rett levemåte, rett streben, rett ettertanke og rett selvfordypelse, er bare ufullkommen menneskelig visdom sammenlignet med Bibelens guddommelige prinsipper, som for en stor dels vedkommende ble nedskrevet flere hundre år før Siddhartha Gautama.

Da Siddhartha Gautama talte til kalamaene, sa han ifølge Kalama Sutta: «Godta ikke noe bare fordi du har hørt det gjentatte ganger; godta heller ikke tradisjoner.» Merkelig nok skulle jeg få det privilegium å minne mange oppriktige buddhister om at ingen ville kunne tro på evolusjonsmyten eller fornekte troen på en Skaper hvis denne veiledningen var blitt fulgt i vår tid.

Det ondes ende er nær

Jehovas vitner kjenner mange gode ord i Bibelen og kan fortelle disse menneskene at kalpa vinasha, det ondes ende, er nær. En 1900 år gammel bibelsk profeti om dette står i 2. Timoteus 3: 1—5, 13. Vi har også det privilegium å kunne vise dem hvor de må søke hvis de ønsker å bli bevart gjennom denne tiden — ikke til Vestens eller Østens religioner, men til Jehovas eget inspirerte Ord, Bibelen, som versene 16 og 17 i det samme kapitlet viser.

Buddhismen er en søken etter opplysning. I Bibelen ble den egentlige årsak til lidelser tydelig forklart lenge før Siddhartha Gautama begynte sin søken. (1. Mosebok 3: 1—19) Et opprør mot en rettferdig lov helt i begynnelsen av menneskenes historie fikk ulykkelige følger — sykdom og død, som uunngåelig spredte seg til alle menneskelige syndere. Mange tumler med vanskelige spørsmål — for eksempel det vi finner i Habakkuk 1: 3: «Hvorfor lar du meg se urett og være vitne til ulykke? Jeg ser bare ødeleggelse og vold, det kommer til strid og trette.» Bare den medfølende Skaper kan gi oss svarene og få i stand en varig gjenopprettelse av det som gikk tapt. Allerede nå er det millioner av mennesker over hele verden som nyter godt av Guds Ords praktiske visdom. Det å lære singalesisk, det mest utbredte språket i dette landet, er derfor blitt en ny utfordring for meg, for gjennom dette språket kan jeg hjelpe dem som oppriktig søker den opplysning jeg selv fant for 37 år siden.

Det finnes også en annen utfordring. Et nytt avdelingskontor og oversettelsessenter for Sri Lanka er under bygging, og flere mennesker trenger opplæring. Smått om senn lærer jeg nå også computerspråket, ettersom jeg hjelper til i regnskapsavdelingen ved vårt avdelingskontor.

Mine 33 år i heltidstjenesten for Jehova har bare vært en kort periode i det som jeg håper vil bli en evighet i hans tjeneste. Mange har sluttet seg til oss i Jehovas tjeneste i disse årene, deriblant den dyktige kirurgen som sørget for at jeg fikk komme inn på sykehuset i Colombo, og at jeg fikk den nødvendige operasjonen. Nå er han også et innviet vitne for Jehova.

Jehova og hans tjenere på jorden har gitt meg god støtte. Jeg har følt Jehovas beskyttende hånd over meg, og jeg vet at han også i sin lojale kjærlighet bevarer Henry i sitt minne. Bare Jehova kan bringe min kjære tilbake fra jordens støv, slik at jeg kan hilse ham velkommen og fortelle ham om alle de interessante utfordringene i vår generasjon og om hvordan Jehova har hjulpet oss til å klare dem. — Fortalt av Annama Abraham.

[Bilde på side 21]

Annama Abraham og hennes mann, Henry

[Bilde på side 23]

Annama forkynner for teplukkere som arbeider på en teplantasje i Sri Lanka