«Den folkerike stad»
DENNE betegnelsen passer både på Tokyo, São Paulo, Lagos, Mexico og Seoul, selv om det ikke var noen av disse byene profeten Jeremia siktet til med disse ordene i Bibelen. Han tenkte på Jerusalem, som han skrev om like etter at byen ble ødelagt av babylonerne i år 607 f.v.t. — Klagesangene 1: 1, EN.
Det er ikke vanskelig å finne folkerike byer nå når folketallet i verden er kommet opp i fem og en halv milliard. Mange byer har vokst voldsomt i det siste halve århundre. I 1950 var det bare sju urbane sentre i verden som hadde over fem millioner innbyggere, men ifølge visse beregninger vil det ved århundreskiftet være minst 21 byer som vil ha over ti millioner innbyggere, deriblant de fem som er nevnt ovenfor.
Hvordan er de blitt så store?
Storbyer oppstår ved at folk fra landdistriktene søker til byene for å få seg arbeid, og ved at byfolk flytter ut fra bykjernen for å få bedre plass og triveligere omgivelser. Fra sine nye hjem reiser de til sitt arbeid med bil, buss eller tog. Disse forstedene vokser så sammen med bykjernen til et storbyområde.
Noen byer vokste seg store på et forholdsvis tidlig tidspunkt. Tenochtitlán — som vi nå kaller Mexico — ble grunnlagt omkring 1325. I 1519, da spanierne kom, kan det allerede ha vært nærmere 300 000 innbyggere i denne hovedstaden i aztekernes rike.
Andre byer har først begynt å ese ut på sine eldre dager, i likhet med enkelte mennesker som legger på seg når de blir middelaldrende. Seoul, byen hvor de olympiske leker ble holdt i 1988, har røtter som går helt tilbake til tiden før vår tidsregning, men for omkring 50 år siden var byens folketall fremdeles bare en tiendepart av det det er i dag. Nå bor nesten en fjerdedel av landets 43 millioner innbyggere i denne byen.
Både Seoul og Tokyo betyr «hovedstad». Tokyo betyr faktisk «østlig hovedstad». Byen het opprinnelig Edo, men navnet ble forandret til Tokyo i 1868, da den overtok som hovedstad etter Kyoto, som ligger lenger mot vest. Området omkring Edo var bebodd allerede i tiden før vår tidsregnings begynnelse, men grunnlaget for vår tids storby ble først lagt i 1457, da en mektig kriger bygde en borg der. Byen ble anlagt på 1600-tallet, og midt på 1800-tallet hadde den en befolkning på noe i overkant av en million. Tokyo er en svært moderne by og skrøt en gang av å ha flere neonskilt enn noen annen by i verden.
En moderne storby med et ungdommelig preg er São Paulo i Brasil. Den ble anlagt av portugisiske jesuittmisjonærer i 1554, men med sine brede avenyer og moderne skyskrapere virker den usedvanlig ung for alderen. Nå i januar feirer dens innbyggere — de såkalte paulistanos — byens 440-års jubileum. São Paulo var en ganske liten by helt til i 1880-årene, men da begynte pengene som fulgte med Brasils nyetablerte kaffeindustri, å virke som en magnet som tiltrakk seg emigranter fra Europa og senere fra Asia.
Portugiserne medvirket også til utviklingen av en storby i Nigeria. Lagos-området var naturligvis bebodd lenge før europeerne kom dit i slutten av det 15. århundre. Det var yoruba-folket som holdt til her, et av de tallrikeste og mest urbaniserte tropefolkene i tiden før koloniseringen. Byen var et kjent slavemarked fram til midt på 1800-tallet. I 1861 ble den annektert av Storbritannia, og i 1914 ble den hovedstad i et område som da var en britisk koloni.
«Ikke lenger best å være stor»
Det har sine fordeler å være stor. Det er vanligvis slik at jo større en by er, desto større er også muligheten for at dens innbyggere kan ha et rikt liv sosialt og kulturelt sett. De økonomiske faktorer tilsier også at et høyt folketall teller i positiv retning, for markedet vokser i takt med folketallet, og dette gir muligheter for flere arbeidsplasser. De økonomiske mulighetene i byene virker som en kraftig magnet på folk som leter etter det lovte land. Men når de ikke klarer å skaffe seg arbeid og havner i slummen og kanskje må tigge til livets opphold, eller når de ikke klarer å skaffe seg tak over hodet på grunn av stor bolignød, varer det ikke lenge før de blir desillusjonerte og bitre.
Det amerikanske tidsskriftet National Geographic hevder at det er uheldig når byene blir for store: «For ikke så mange år siden henviste byene med stolthet til sin vekst. Det var bra å være stor, og de største byene skrøt av sin plassering på verdenstoppen. Men det er ikke lenger best å være stor. Det å kjempe om betegnelsen ’verdens største by’ i dag kan sammenlignes med å være en kraftig, ung mann som får beskjed om at han har en alvorlig sykdom. Tilstanden kan kanskje helbredes, men den kan ikke ignoreres.»
Det å hindre at folk strømmer til byene i altfor stort antall, er en nesten umulig oppgave. Storbyene forsøker derfor å møte utfordringen på andre måter, for eksempel ved å bygge rad på rad med nitriste, ensartede boligblokker, ved å reise stadig høyere skyskrapere eller ved å finne helt nye løsninger. Japanske entreprenører leker for eksempel med tanken på å bygge store komplekser under jorden, hvor millioner av mennesker kan arbeide, handle og til og med bo. En talsmann for et byggefirma sier: «En undergrunnsby er ikke lenger en drøm; vi venter at et slikt prosjekt faktisk kommer til å bli realisert i begynnelsen av neste århundre.»
Selv fra et rent fysisk synspunkt er det ikke alltid en fordel å være stor. Katastrofer kan inntreffe overalt — og gjør det også. Men når storbyer blir rammet, kan ødeleggelsen av liv og eiendom bli særlig omfattende. Tokyo er for eksempel blitt rammet av alvorlige ulykker, både naturkatastrofer og ulykker som skyldes mennesker. I 1657 omkom 100 000 mennesker i en storbrann, og i 1923 omkom et tilsvarende antall i et ødeleggende jordskjelv som ble etterfulgt av brann. Dessuten kan opptil en kvart million mennesker ha mistet livet i de kraftige bombeangrepene ved slutten av den annen verdenskrig.
Verdens problemer gjenspeiles i storbyene med deres forurensning og store trafikktetthet. Begge disse problemene er svært tydelige i Mexico, som en gang ble beskrevet som «et typisk eksempel på en urban katastrofe». Godt og vel tre millioner biler forårsaker trafikkork i gatene. Sammen med byens fabrikker, som representerer over halvparten av all industri i landet, skaper de en så stor dose daglig forurensning at «bare det å puste er like skadelig som å røyke to pakker sigaretter om dagen,» ifølge en rapport fra 1984.
Mexico er naturligvis ikke et enestående tilfelle. Finnes det vel noen moderne industriby som ikke er plaget av forurensning og trafikkorker? I Lagos blir rushtiden treffende nok kalt «gå sakte»-tiden. Byen har bredt seg ut over fire større øyer, og broene fra fastlandet har for liten kapasitet i forhold til det stadig økende antall biler som fyller veiene. Det fører til at trafikken stanser nesten fullstendig opp. I boken 5000 Days to Save the Planet heter det: «Den tid er nesten kommet da det vil være raskere å gå.» Nesten?
Problemer som er enda alvorligere
Storbyene er også hjemsøkt av problemer som er enda alvorligere. I tillegg til bolignød, overfylte skoler og underbemannede sykehus kommer også psykologiske faktorer inn i bildet. Den fremtredende tyske etologen dr. Paul Leyhausen hevder at «en rekke nevroser og tilfelle av dårlig tilpasning er helt eller delvis, direkte eller indirekte forårsaket av overbefolkning».
Storbyene fratar sine innbyggere en følelse av fellesskap ved å gjøre befolkningen til en ansiktsløs folkemasse. En byboer kan føle seg ensom midt blant hundrevis av naboer og lengte etter venner og omgangsfeller som han ikke kan finne noe sted. Den følelse av fremmedgjøring som oppstår i en slik situasjon, blir farlig når den får flernasjonale befolkninger til å løse seg opp i rasemessige eller etniske grupper. Økonomiske ulikheter eller diskriminerende handlinger — virkelige eller innbilte — kan føre til katastrofe. Det fikk Los Angeles merke i 1992, da utbrudd av rasevold medførte at over 50 mennesker døde og 2000 ble skadet.
Den største faren ved livet i storbyene ligger i tendensen til at menneskenes åndelighet blir fortrengt. Det er dyrt å leve i en storby, og de som bor der, kan derfor lett bli oppslukt av livets bekymringer. Ingen andre steder lokker med så mange ting som kan forlede folk til å forsømme det som er av virkelig og varig verdi. Ingen andre steder byr på så mange muligheter til underholdning — både god, dårlig og uanstendig. Det var nettopp en slik mangel på åndelighet som førte til fordømmelse for Jerusalem, den folkerike byen som Jeremia skrev om.
Som å reparere et fly mens det er i luften
Vanskelighetene er overveldende, og i boken 5000 Days to Save the Planet trekkes derfor følgende konklusjon: «Den oppgaven å sørge for at dagens storbyboere — for ikke å snakke om framtidige generasjoner — har en anstendig levestandard, medfører etter alt å dømme uoverstigelige problemer.» Bare forsøket på å oppfylle nåtidens krav «legger en uutholdelig byrde på miljøet og samfunnet». Med tanke på framtiden heter det videre: «Å regne med at problemene kan løses når byene har est ut og fått tre ganger så mange innbyggere som nå, er ganske enkelt ønsketenkning.»
Det er ikke tvil om at byene har problemer. Og storbyene har på grunn av sin størrelse enda alvorligere problemer. Det at det står så dårlig til med dem, er en medvirkende årsak til at hele verden er dødssyk. Finnes det noen mulighet til helbredelse?
Storbyene påvirker vår tilværelse. Det kan også mindre byer gjøre. Noen av dem kan gjøre det på en måte som ikke står i forhold til deres størrelse. Dette skal vi redegjøre nærmere for i neste nummer i en artikkel om en del andre byer.
[Bilde på side 25]
Lagos, en folkerik by