Pleie av eldre — hvordan vi kan makte de daglige påkjenningene
HVIS du synes omsorgsarbeidet er en påkjenning — spesielt i visse henseender som du ikke hadde tenkt deg på forhånd — kan du lett bli grepet av skyldfølelse. Du tenker kanskje: ’Er det noe i veien med forholdet mellom meg og foreldrene mine? Klarer ikke voksne mennesker i mange kulturer å leve lykkelig sammen med foreldrene sine hele livet?’
Din situasjon er kanskje annerledes. Foreldrene dine har kanskje flyttet inn i ditt hjem etter at dere har levd atskilt i 20, 30 eller 40 år. Det betyr at både du og foreldrene dine har utviklet deres egen livsstil og deres egne vaner uavhengig av hverandre i mesteparten av den tiden dere har levd. I løpet av mange tiår er kanskje forskjellen i livsstil og vaner blitt temmelig stor. Men nå er du altså nødt til å sørge for at du og de som du har omsorg for, kan leve sammen så harmonisk som mulig. Dette kan være vanskeligere enn om dere hadde levd sammen hele tiden.
Noen foreldre er også svært syke eller kan ha behov for spesiell pleie av andre årsaker. Det er forståelig at denne situasjonen betyr en stor daglig belastning for hele familien, selv om dere klarer oppgaven på en rosverdig måte og foreløpig ikke finner det nødvendig å få de gamle inn på sykehjem. Det å ta seg av sine foreldre er naturlig, men ikke det å bli gammel og syk. Det har aldri vært Skaperens hensikt at menneskene skulle miste sin styrke og sin gode helse med alderen. Tro derfor ikke at det er noe galt med dere fordi situasjonen krever mer av dere, både følelsesmessig og psykisk, enn dere hadde forutsett. — 1. Mosebok 1: 26—31; Salme 90: 10.
Det at omsorgsarbeidet føles som en belastning, tyder derfor ikke nødvendigvis på at det er et dårlig forhold mellom deg og foreldrene dine. De vanskelighetene du nå erfarer, skyldes nok heller utfordringene i forbindelse med omsorgsarbeidet, særlig hvis dere hadde et godt forhold til hverandre før de trengte din hjelp. Hva kan du gjøre for å mestre de daglige påkjenningene?
Hvordan mestre skyldfølelse
Mange som gjør alt de kan og bør gjøre for sine foreldre, går likevel omkring med skyldfølelse for at de ikke gjør enda mer. Men urimelig skyldfølelse kan være et problem. Du kan komme til å treffe beslutninger som er beregnet på å avhjelpe skyldfølelsen, og som ikke nødvendigvis er i dine foreldres interesse. Hvordan ville det for eksempel gå hvis en kvinne ble så opptatt av å døyve sin urimelige skyldfølelse at hun gikk helt opp i omsorgsarbeidet og forsømte sin egen mann og sine barn? Det ville gå ut over både henne selv, mannen og barna. La derfor ikke en urimelig skyldfølelse få ta kontroll over livet ditt.
Hender det at du har skyldfølelse fordi du tydeligvis aldri kan få gjort nok for dine foreldre? I så fall er det mulig at dine foreldres behov overstiger din yteevne. Situasjonen kan være slik at det alltid er mer som kunne vært gjort, uansett hva du gjør. Hvis du ser på omsorgsarbeidet som en motytelse for alt dine foreldre gjorde for deg under oppveksten, vil du alltid føle deg skyldbetynget, for du kan rett og slett ikke yte dem fullt vederlag for det.
Ifølge boken You and Your Aging Parents er det viktig å tenke over hvor mye man skal gjøre for sine foreldre. Det heter der: «Du vil spare deg selv for mange bekymringer hvis du ikke først og fremst går ut fra hva du gjerne vil gjøre, eller hva du bør gjøre, men hva du kan gjøre.»
Ja, se realistisk på hva du kan vente av deg selv. Det kan være en fordel å rådføre seg med en betrodd venn som kjenner dine evner, dine begrensninger og din familiesituasjon. Kan du ta foreldrene dine hjem til deg? Har du plass nok? Vil de gå med på å flytte til deg? Hvis foreldrene dine ikke bor hos deg, hvor ofte kan du da besøke dem, og når? Hvis du gjør det du kan, behøver du ikke å ha skyldfølelse. Hvis du likevel går omkring med skyldfølelse, bør du erkjenne at denne følelsen er uberettiget, og passe på at den ikke styrer dine beslutninger.
Del byrdene
Den bibelske boken som kalles Forkynneren, viser at det ikke er bra å være «altfor urettferdig», men heller ikke «altfor rettferdig», og at en som er altfor rettferdig, kan ’ødelegge seg selv’. (Forkynneren 7: 16—18, EN) Dette kan skje hvis du forsøker å gjøre mer enn du egentlig vil, kan og bør.
Hvis du allerede hadde tiden fullt belagt før du begynte å ta deg av foreldrene dine, må du enten avstå fra visse andre gjøremål eller skaffe deg hjelp. Men mange som trenger hjelp, kvier seg for å be om det. De er kanskje for tilbakeholdne, eller de mener at andre ikke er villig til å hjelpe dem. Men du gjør deg selv og dine omgivelser en bjørnetjeneste hvis du sliter deg ut. Forfatteren E. Jane Mall, som har skrevet en bok om omsorgstjenester, kaller denne typen overanstrengelse for et «martyrsyndrom». Hun gir følgende råd: «Du bør sette opp en prioriteringsliste, og tre punkter på denne listen bør være tid sammen med din ektefelle, tid sammen med dine barn og dine venner og tid til deg selv.»
Du kan ha behov for å dele byrdene med noen. Hvor kan du henvende deg for å få hjelp? Familie, venner, naboer og kommunal hjemmehjelp og hjemmesykepleier kan kanskje tre støttende til. Men du må be om å få hjelp. Og du må spørre direkte. Det er ikke alltid nok å komme med et hint. Du vil kanskje bli overrasket over å oppdage hvem og hvor mange som er villig til å hjelpe til, hvis du gir tydelig uttrykk for ditt behov for hjelp. Du kan for eksempel be noen hjelpe deg med å gjøre rent i huset. Hvis en slik hjelp kan avlaste deg, bør du ikke insistere på å gjøre rent selv fordi ’ingen andre vil gjøre det godt nok’.
Hvis du har brødre eller søstre, er også de forpliktet til å ta seg av foreldrene sine. Kanskje alt eller nesten alt omsorgsarbeidet hittil har falt på deg fordi du har gått ut fra at dine brødre og søstre ikke kan eller vil ta del i det. Men har du henvendt deg direkte til dem og bedt om hjelp? Noen vil reagere positivt hvis de blir gjort uttrykkelig oppmerksom på at det er behov for hjelp.
Noen påtar seg all omsorgen for en mor eller far for å oppnå eller bevare hennes eller hans anerkjennelse. Eller de oppnår kanskje en viss følelse av å være prektige ved å påta seg hele oppgaven selv. De beklager seg kanskje over at andre ikke vil hjelpe til med omsorgsarbeidet, mens de samtidig sender ut signaler om at de foretrekker å ha det slik. Dette kan kalles å være «altfor rettferdig». Men hvorfor gjøre det altfor vanskelig for seg selv? Hvis det er mulig å få hjelp, så be om å få det, og benytt deg av hjelpen.
En liten advarsel: Vent ikke at dine brødre og søstre skal dele oppgavene likt med deg. Noen ganger er det kanskje mulig for dem å gjøre det, men ofte kan deres egen situasjon gjøre at det er vanskelig eller umulig. I mange tilfelle er det mest praktisk at én i familien påtar seg hoveddelen av omsorgsarbeidet, mens andre familiemedlemmer, særlig brødre og søstre, bidrar økonomisk og ved å ringe, komme på besøk, ha foreldrene hos seg av og til eller ta dem med på tur i helgene.
Trangboddhet
Når familien er trangbodd, kan det oppstå gnisninger. Vaner som du lett ville unnskylde hos dine venner, kan virke utålelige hvis du finner dem hos en i din nærmeste familie.
Din far eller mor kan kanskje si: ’Jeg skulle ønske du kunne være mer sammen med meg, men jeg vet jo at du har det altfor travelt til det.’ Bak en slik uttalelse ligger muligens en skjult anklage om at du egentlig ikke bryr deg nok om vedkommende. Du kan komme til å reagere med irritasjon. Men vil det ikke være bedre å gripe fatt i det som den gamle er opptatt av, nemlig å få være mer sammen med deg? Selv om du ikke kan etterkomme et slikt ønske, vil det være bedre å forklare saken på en vennlig måte enn å gi et sårende svar. — Ordspråkene 12: 18.
Hvis du anstrenger deg oppriktig for å utvikle de egenskapene Bibelen anbefaler, vil du lettere kunne opptre vennlig, men bestemt når det er nødvendig. I brevet til kolosserne erkjennes det realistisk nok at vi av og til «har en grunn til å komme med klagemål mot en annen». Vi blir oppfordret til å fortsette å «bære over med hverandre og tilgi hverandre villig». Vi skal også ikle oss «medfølelsens inderlige hengivenhet, foruten godhet, ydmykhet, mildhet og langmodighet». (Kolosserne 3: 12—14) Slike egenskaper vil i høy grad bidra til at vi irriterer oss minst mulig over å bo tett sammen.
Det hender kanskje likevel at du begår et overtramp og mister tålmodigheten og sier noe du skulle ønske var usagt. Men «la ikke solen gå ned mens dere er i en opphisset tilstand». Be straks om unnskyldning, og legg saken bak deg. La ikke episoden bli en ny kilde til skyldfølelse. — Efeserne 4: 26, 27.
Ta vare på privatlivet
Hvis du og foreldrene dine bor i samme hus, kan du finne det vanskelig å ha et privatliv. Men det er noe både du og foreldrene dine trenger et visst mål av. Du kan snakke med dem om dette problemet og komme til en forståelse om at visse tider og visse deler av boligen er private områder for deg og din nærmeste familie. I enkelte familier — ikke i alle — kan en lukket dør med skiltet «Vennligst ikke forstyrr» bli gjensidig respektert som et tegn på at den som er innenfor, trenger å være for seg selv en stund.
Hvis rommet ikke har noen dør, kan et skjermbrett eller en skillevegg tjene samme formål. En taktfull påminnelse kan være på sin plass hvis noen uventet braser inn til en som har behov for å være for seg selv. Alle i familien bør respektere hverandres behov for et privatliv.
Et privilegium
Det er vondt å se at det går nedover med ens foreldres helsetilstand, men husk at vår Skaper, Jehova, vil at vi skal ha et visst mål av glede også når situasjonen er vanskelig. Vårt arbeid med våre gamle foreldre kan også hjelpe oss til å komme Jehova nærmere når vi ber om hans støtte. En omsorgsperson uttrykte det slik: «Jeg har alltid holdt meg nær til Jehova, men omsorgsarbeidet lærte meg å støtte meg helt og fullt til ham. Det kan sammenlignes med forskjellen mellom en fjernsamtale over telefon og det å ha vedkommende i samme rom. Jehova var virkelig hos meg.»
Det å vise omsorg er ikke bare en plikt, men også et privilegium. Hold kontakten med foreldrene dine, så du vet hva de trenger. Sørg for dem, og gled deg over at du kan gjøre det. — Filipperne 4: 4—7; 1. Peter 5: 7.
[Ramme på side 7]
Gjør det til en glede å vise omsorg
1. Det foreldre gjerne vil at deres voksne barn skal gi dem, er meningsfylt samvær. For å gi dem det må du vise dem nærhet og la dem bli kjent med viktige sider ved deg selv. Det kan være vanskelig i forholdet mellom foreldre og voksne barn. En dømmende holdning hos den ene eller den annen part kan utgjøre en hindring. Det er nødvendig å kvitte seg med slike holdninger for å oppnå fortrolighet.
2. Hvis foreldrene dine forteller deg om et problem eller en bekymring de har, så hør på dem med empati. Eventuelle negative følelser kan bli forsterket gjennom svar som bagatelliserer deres fornemmelser, for eksempel: ’Det er da ikke så ille’, eller: ’Akkurat, jeg har hatt det slik selv også.’ Du vil utrette mer ved å forsøke å oppfatte og forstå deres underliggende følelser og vise deltagelse (’Du har det visst ikke så greit nå, men vi får forsøke å finne ut av det i fellesskap’). — Ordspråkene 20: 5.
3. Hvis du er gift med en som bærer hovedbyrden av omsorgen for sine foreldre, bør du yte både praktisk og følelsesmessig støtte. Kommuniser med din ektefelle, ellers vil det oppstå misforståelser. Støtte fra ektefellen er av avgjørende betydning. En kvinne fortalte at mangel på støtte fra hennes egen familie var «vanskeligere å takle enn selve det å ta hånd om moren». Derimot satte hun stor pris på den hjelpen hun fikk av en venninne som avlastet henne av og til. Hun sa: «Jeg ble rørt da hun tilbød seg å hjelpe meg. Det gjorde meg varm om hjertet og knyttet meg nærmere til henne.»
[Ramme på side 10]
Hvis du er den som nyter omsorg
Kanskje er du en som nyter omsorg. Hvordan kan du i så fall bidra til å bevare et likevektig og fredelig forhold til dine barn?
Noen foreldre begår den feil å forsøke å overta kontrollen ved å syte og blande seg opp i sine barns saker og gi dem skyldfølelse. Du er sikkert klar over at det bare fører til mer stress. Det går bedre når du viser dine voksne barn at du respekterer dem og deres privatliv og deres synspunkter, selv når du ikke er enig med dem. Det at du regelmessig roser dine barn, virker positivt. En voksen datter sier: «Et barn vil gjerne ha anerkjennelse fra sine foreldre, uansett alder.»
Fortell dine barn om dine behov i en kjærlig og respektfull tone. Hint og vage hentydninger kan ofte gjøre mer skade enn gagn, så vær direkte, men vennlig. Selv om du og dine barn ikke er enige i et bestemt spørsmål, vil det at du er taktfull, bidra til et nært og oppriktig forhold som er fritt for misforståelser.
[Bilder på sidene 8 og 9]
Midt oppe i omsorgsarbeidet for dine foreldre bør du også sette av tid til din ektefelle, dine barn og deg selv