En hval? En delfin? Nei, det er en hvalfin!
Av Våkn opp!s medarbeider på Hawaii
DET er alltid en spennende begivenhet når et vilt dyr i fangenskap skal føde. Men den 15. mai 1985 viste seg å bli en ekstra spesiell dag i Sea Life Park på Hawaii.
Den vordende moren var en delfin, nærmere bestemt en tumler. Den het Punahele, som betyr «kjær venn» på hawaiisk. Punahele hadde vært ekstra stor i den siste delen av drektighetstiden, så personalet hadde hatt en følelse av at det var noe spesielt i gjære. Mistanken ble bekreftet da Punahele fødte ungen sin. Den fikk navnet Kekaimalu. Kekaimalu var ikke bare mørkere enn en delfin, men snuten var også merkelig kort.
Så åpnet Kekaimalu munnen.
En tumler skal jo ha 88 tenner, men Kekaimalus flir avslørte bare 66 — og de var påfallende store. Hva hadde skjedd?
Moren til den nyfødte hadde hatt daglige opptredener sammen med mange andre delfiner i Whaler’s Cove-oppvisningen i Sea Life Park. En av de andre hovedrolleinnehaverne var en 18 år gammel falsk spekkhogger som veide 900 kilo.a Etter hver arbeidsdag fikk akrobatene svømme fritt omkring i et felles basseng.
Det overraskende resultatet ble Kekaimalu, som er halvt delfin og halvt hval. De ansatte ved Sea Life Park gav øyeblikkelig den sjeldne hybriden (krysningen) betegnelsen «hvalfin». Dens 66 tenner var nøyaktig halvparten av summen av morens 88 og farens 44 tenner. Selv om de mørke fargene og størrelsen tydelig bærer bud om at Kekaimalu er sin fars datter, beskriver funksjonærer ved parken henne som «en enestående blanding av begge foreldrene». Det framstikkende snutepartiet, eller nebbet, ligner på en delfinsnute, men er noe kortere.
Den eneste kjente hvalfinfødselen fram til da hadde funnet sted i et japansk oseanarium i 1981. Denne hybriden døde noen måneder senere. Ville Kekaimalu få en bedre skjebne?
Kekaimalu veide 16 kilo ved fødselen. Hun virket sunn og frisk og begynte å die på normalt vis. Kort tid etter fødselen gjengav avisen Honolulu Star Bulletin and Advertiser noen uttalelser som en av funksjonærene ved parken hadde kommet med: «Denne ungen har ikke så gode sjanser til å vokse opp som sine nære, ikke-hybride slektninger . . . Hybrider er vanligvis enten dødfødte eller utvikler sykdommer og dør i ung alder. Heldigvis . . . er Punahele en erfaren, kjærlig mor som allerede har oppfostret to delfinunger [i Sea Life Park] til de nådde voksen alder.» Funksjonæren tilføyde: «Hun har veldig lett for å tilpasse seg, hun er virkelig en god mor.» Punaheles ry som en god mor viste seg å være velbegrunnet.
Kekaimalu har nå levd i over sju år, og med sine 300 kilo er hun mye større enn sin egen mor. I juni 1990, da hvalfinen var fem år gammel og allerede hadde vært med i oppvisningen i et par år, skrev den historie. Den ble nemlig selv mor, til tross for at mange hadde ment at den var steril. «Det er en vanlig oppfatning at hybrider er sterile,» sa Marlee Breese, som fører tilsyn med pattedyrene i Makapuu-anlegget. «Men det er slett ikke Kekaimalu.» Den førstefødte, som var en fjerdedel hval og tre fjerdedeler delfin, døde dessverre etter bare en uke.
Kekaimalu visste tydeligvis ikke hvordan hun skulle amme ungen. «Jeg tror ikke det kommer av at hun er en hybrid,» sier Breese. Hun mener at den mest sannsynlige årsaken til at Kekaimalu ikke ammet ungen sin, var at hun var så ung og derfor ikke visste hvordan hun skulle gjøre det. «Disse dyrene blir vanligvis kjønnsmodne når de er åtte—ti år gamle,» sier Breese. Kekaimalu var bare fem år da hun fikk sin første unge.
Den 8. november 1991 fikk Kekaimalu en unge til. Denne gangen var imidlertid de ansatte forberedt. Etter at de hadde holdt øye med moren i et helt døgn for å se om hun ville ta initiativet og begynne å amme ungen selv, grep de inn. De løftet Kekaimalu opp av vannet med en kran, og så pumpet de melk av henne ved hjelp av en brystpumpe. ’Det var spesielt viktig å få tak i den første melken, for med den overføres det antistoffer til kalven,’ forteller Breese. I flere uker melket de ansatte moren én gang om dagen, omkring en liter hver gang.
Hvalfinmelken ble deretter blandet med en menneskelaget «morsmelkerstatning» som var blitt utviklet i Florida i forbindelse med et forsøk på å redde en strandet delfin. Fra klokken seks om morgenen til midnatt ble hvalfinungen matet gjennom en sonde med to og en halv times mellomrom. Den la på seg omkring en halv kilo hver dag. Mellom måltidene boltret bestemor Punahele, mor Kekaimalu og ungen seg sammen i et stort basseng.
I skrivende stund ser det ut til å være gode utsikter til at verdens eneste kjente barnebarn av en hval og en delfin skal kunne leve videre. Kanskje den en dag kommer til å følge familietradisjonen og begynne å opptre i Whaler’s Cove-oppvisningen. Uansett har verden fått enda et glimt av de forbløffende variasjonsmulighetene Gud har nedlagt i skaperverket.
[Fotnote]
a Ifølge en publikasjon som er utgitt av Sea Life Park, «har den falske spekkhoggeren fått sitt navn ved en bokstavelig oversettelse av dens latinske navn (pseudo = falsk, orca = en hvalart). Den er nær beslektet med den mer kjente vanlige spekkhoggeren, som finnes i mange oseanarier».
[Bilde på side 15]
En hvalfin sammen med delfinvennene sine
[Rettigheter]
Monte Costa, Sea Life Park på Hawaii