Delfinen i vårt nabolag

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I AUSTRALIA

DEN elsker varme, grunne tropiske farvann, enten vannet er salt eller ferskt, grumset eller klart, og den lever i et område som strekker seg fra Bengalbukta utenfor India gjennom det malayiske arkipel til det nordlige Australia.

Likevel har mange — særlig australiere, som trolig har verdens største konsentrasjon av denne dyrearten langs sin nordkyst — aldri sett og ikke engang hørt om irrawaddydelfinen. Overraskende? Både ja og nei.

På 1800-tallet fikk zoologen John Anderson se flokker av denne blågrå delfinen, med sitt runde hode uten «nebb», i elven Irrawaddy i Myanmar (som da het Burma). Han gav den navnet irrawaddydelfin.

Hvorfor den sjelden blir sett

Irrawaddydelfinene trives ved kysten og i elver og elvemunninger i varme og fuktige strøk. De er ofte omgitt av gjørme, mangroveskog, jungel, svermer av moskitoer og noen steder til og med krokodiller — et miljø som ikke akkurat virker tiltrekkende på mennesker.

Dessuten er vannet i disse områdene vanligvis grumsete, så den eneste gangen du kan se en irrawaddydelfin, er når den kommer opp til overflaten for å puste. Selv da holder den en lav profil. Det er bare litt av ryggen som kommer til syne, og ryggfinnen er beskjeden sammenlignet med den man finner hos andre delfiner.

Men på enkelte steder er irrawaddydelfinen et noe mer vanlig syn. Fiskere og elvebåtførere som ferdes på Irrawaddy i Myanmar og på andre elver i delfinens asiatiske utbredelsesområde, ser ofte dyrene jage etter bytte og tumle omkring langt oppe i elveløpene. De sprøyter til og med vann ut av munnen lik vannfontener eller små figurer i en hagedam.

I australske farvann holder irrawaddydelfinene til langs vestkysten, rundt toppen av kontinentet og nedover langs østkysten. Vanligvis ser man dem i flokker på mindre enn 6, men av og til kan de være så mange som 15. I motsetning til sine asiatiske artsfrender har de australske delfinene aldri vist tegn til å etterligne vannfontener.

Er den en delfin?

Irrawaddydelfiner holder seg nær land og er trege svømmere sammenlignet med sine mer livlige slektninger i åpne farvann. Likevel har det vært vanskelig å studere dem. Det at de lever i et så lite innbydende miljø, er en nøkkelfaktor i den forbindelse. Levende irrawaddydelfiner er imidlertid blitt studert i Jaya Ancol oseanarium i Jakarta i Indonesia.

Fordi man vet så lite om irrawaddydelfinene, var biologene inntil ganske nylig usikre på hvilken familie av tannhvaler de skulle plasseres i. De har opplagt mye til felles med delfiner. Men av form, ikke farge (de kan være fra lysegrå til mørkt blågrå), kunne de nesten bli tatt for å være en mindre utgave av den arktiske hvithvalen. Også den uvanlig fleksible halsen deres minner mye om den man finner hos hvithvalen. Så hva er de — det tropiske motstykket til hvithvalen, eller en ekte delfin?

En måte å finne det ut på er å legge et bredt spekter av de anatomiske og genetiske trekkene deres på vektskålene, for å si det slik, og se hvilken vei vekten tipper. Det viser seg da at de trekkene som peker i retning av delfinfamilien, veier tyngst.

Det lille vi faktisk vet

Ved fødselen er ungene bortimot en meter lange og veier rundt tolv kilo. Hannene vokser til de blir omkring 2,75 meter, mens hunnene ikke blir fullt så lange. De kan leve til de blir 28 år.

Prøver som er tatt fra magesekken til døde irrawaddydelfiner viser at kostholdet deres består av blekksprut, reker og fisk — særlig bunnfisk. Noen forskere spekulerer på om de asiatiske delfinenes merkelige vane med å sprøyte vann ut av munnen kanskje hjelper dem til å jage fisk i grumsete vann.

I likhet med andre delfiner utstøter irrawaddydelfinene tydelige klikkelyder. Peter Arnold ved Tropical Queensland museum fortalte Våkn opp! at «ifølge forskning som er blitt foretatt ved Jaya Ancol oseanarium, kan det godt være at irrawaddydelfinen bruker klikkelydene til ekkolokalisering av byttedyr, slik andre delfiner gjør».

Har den en framtid?

Forskerne har ingen anelse om hvor mange irrawaddydelfiner det finnes i verden. Men det er økende bekymring for at de kanskje trues av utryddelse. Noen steder i Sørøst-Asia er det blitt færre av dem, og andre steder har de forsvunnet helt.

Dette skyldes i mange tilfeller tømmerhogst, som forurenser elvene og fyller dem med slam. I Australia er en stor del av irrawaddydelfinenes leveområde fremdeles forholdsvis tynt befolket. Men i de mer attraktive områdene på østkysten har urbaniseringen og turismen hatt negativ innvirkning. Noen irrawaddydelfiner drukner i fiskegarn, og andre i hainett som er plassert nær strendene for å beskytte badegjester. Det at delfinenes matkilder er blitt utsatt for overfiske, har også bidratt til å redusere antallet av dem.

Den største potensielle trusselen er imidlertid den økende mengden forurensende stoffer som kommer ut i elvene og elvemunningene. Blant de verste er syntetiske organiske forbindelser, for eksempel polyklorerte bifenyler (PCB), som ikke så lett lar seg bryte ned. PCB er blitt brukt i elektroniske komponenter, malinger, smøremidler, beskyttende belegg på tre og metall, og andre produkter.

Men det finnes også positive omstendigheter. I dokumentet The Action Plan for Australian Cetaceans påpeker et offentlig australsk organ for naturvern: «Mye av [irrawaddydelfinens] utbredelsesområde ligger innenfor Great Barrier Reef Marine Park; det er derfor gode muligheter for å drive forvaltning i farvannene ved Queensland.»

Som et annet skritt i retning av bedre forvaltning anbefaler det offentlige organet at irrawaddydelfinen sammen med knølhvalen, nordkaperen og tumleren blir framhevet som viktige arter i offentlige holdningskampanjer. Det vil være bra for irrawaddydelfinen — og for oss.

[Bilderettigheter på side 17]

Fotografier: Gjengitt med tillatelse av dr. Tony Preen