Mexicos økonomiske oppgang — hvor vellykket er den?
AV VÅKN OPP!s MEDARBEIDER I MEXICO
MANGE land i verden strever med høy inflasjon, devaluering, ustabilitet og bekymring i befolkningen. De forandringene som har skjedd i Russland de siste to årene, har åpenbart ført til en forverring av de økonomiske problemene. USA blir betraktet som verdens rikeste land, men også dette landet kjemper for å komme seg opp av en bølgedal. Den sterke økonomiske veksten i Japan har avtatt, og japanerne er forsiktigere i spørsmål som gjelder økonomi. I Latin-Amerika hører økonomiske problemer til dagens orden.
På bakgrunn av alt dette kan det være overraskende å lese noen uttalelser om den økonomiske oppgangen i Mexico. Landets president, Carlos Salinas de Gortari, har sagt: «Vi har redusert inflasjonen fra nesten 200 prosent i 1987 til et nivå som allerede er nede på ti prosent, og som fortsetter å synke.» I sin tale til foreningen for utenrikspolitikk i New York sa han videre: «Siden 1989 har 13 millioner meksikanere fått adgang til elektrisk strøm, 11 millioner til drikkevannsforsyningen og åtte og en halv million til kloakknettet.»
I denne forbindelse kan det oppstå forskjellige spørsmål: Hva innebærer denne oppgangen? Er meksikanerne i ferd med å få en høyere levestandard?
De kritiske årene
Før 1970-årene anså man de økonomiske forholdene i Mexico for å være stabile. Det gikk 12,50 meksikanske pesos på en amerikansk dollar, økonomien var ganske solid, og utenlandsgjelden var mer eller mindre under kontroll. Men i 1980-årene, da det så ut til å skulle bli en økonomisk oppgangstid fordi det ble funnet mer olje i Mexico, oppstod det paradoksalt nok en krise, og i 1987 nådde inflasjonen et høydepunkt.
På den tiden var det meget vanskelig å dekke etterspørselen etter penger, og regjeringen fortsatte å trykke opp sedler som ble mindre verdt for hver dag. Det gikk en stor valutaflom ut av landet fordi folk fant det tryggere å oppbevare pengene i utenlandske banker. Devalueringen av pesoen skjedde omtrent i takt med inflasjonen. I 1992, da kursen var 3110 pesos for en amerikansk dollar, var devalueringen oppe i over 24 000 prosent i forhold til 1970-årene, da kursen lå på 12,50 pesos pr. dollar.
I de to seksårsperiodene som gikk forut for 1988, satte regjeringen i verk en rekke tiltak for å løse de ovennevnte problemene, men de fleste av disse lot til å forverre situasjonen og undergrave Mexicos økonomi. Mistilliten begynte å øke både innenlands og utenlands, ikke minst da Mexico i 1982 opplyste at landet ikke engang var i stand til å betale rentene på utenlandsgjelden.
Drastiske endringer i Mexicos økonomi
Etter at Carlos Salinas de Gortari ble president den 1. desember 1988, har det skjedd forandringer. President Salinas, som har studert økonomi ved Harvard universitet i USA og er omgitt av en gruppe økonomiske eksperter, har gått inn for å få Mexicos økonomi på fote igjen. Han hadde to alternativer å velge mellom — blandingsøkonomi og markedsøkonomi. Blandingsøkonomi er et system hvor det offentlige i stor utstrekning har kontrollen over industri og tjenesteytelser, men hvor det samtidig er muligheter for privat næringsvirksomhet. Markedsøkonomi er et system med fullstendig frihet, hvor industrien og den private sektor kan operere med minimal innblanding fra det offentliges side. Salinas’ regjering valgte å satse på blandingsøkonomi og snu prosessen fra de foregående årene. Den tidligere regjeringen hadde påtatt seg mange byrder i form av bedrifter og tjenesteytende næringer som ikke kastet noe av seg, men trengte statlige subsidier for å holde det gående. Nå fikk private bedrifter større muligheter, og derfor ble enkelte statlige bedrifter etter hvert solgt — nesten 400 hittil. Dermed begynte pengene å strømme til statskassen, slik at presset på statens økonomi ble mindre.
Privatiseringen av næringslivet og det at man har holdt en stram linje når det gjelder offentlige utgifter, har gjort det mulig for Mexico å få refinansiert utenlandsgjelden, som i 1993 beløp seg til over 103 milliarder dollar. Slik situasjonen er nå, har enkelte andre land fått større tillit til Mexico som et land hvor det kan komme på tale å foreta investeringer.
Den nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA)
Siden 1990 er det blitt forhandlet om en frihandelsavtale mellom Canada, De forente stater og Mexico. Debatten om den endelige godkjennelsen av denne avtalen fortsatte i 1993, særlig i USA. Avtalen måtte godkjennes innen utgangen av 1993 for å kunne tre i kraft den 1. januar 1994. Forhandlingene pågikk mens USAs tidligere president George Bush satt ved roret. I president Clintons embetstid har det vært mange motstandere mot overenskomsten i De forente stater og i Canada. Hva kommer det av?
Det er delte meninger om hva NAFTA kan føre til. Mexico er forståelig nok positivt innstilt til avtalen. Jaime José Serra Puche, som leder organisasjonen for handels- og industriutvikling i Mexico, sa følgende til en gruppe amerikanske forretningsfolk i Detroit: «NAFTA er en fornuftig og praktisk ordning. NAFTA vil nemlig hjelpe oss til å skape flere arbeidsplasser, til å bli mer konkurransedyktige og dessuten til å bedre miljøet.» Den siste påstanden er det mange amerikanere som tviler på. De hevder at det ikke har vært miljøhensyn som har kommet i første rekke for meksikanske virksomheter på grensen mot USA. Det heter også at amerikanske fagforeninger frykter at NAFTA vil føre til et betydelig tap av arbeidsplasser for amerikanske arbeidstagere. President Salinas’ svar på dette lyder slik: «Mexico er det raskest voksende marked for USAs eksport.» Han sier også at Mexico «er den tredje største kjøper av amerikanske varer, bare forbigått av Canada og Japan».
I tillegg til at Mexico ser på USA og Canada som handelspartnere, vil landet også åpne dørene for andre land. Japan har vist interesse for å investere i Mexico. En av de bedriftene som er blitt privatisert (Télefonos de México), er faktisk kjøpt hovedsakelig for japanske midler.
Mexicos nuevo peso (nye peso)
Et ledd i myndighetenes strategi for å få økonomien under kontroll består i en justering av Mexicos myntenhet. Etter hvert som en peso ble stadig mindre verd i forhold til en amerikansk dollar, ble det nødvendig å betale med enorme beløp i pesos ved forretningstransaksjoner. Fram til 1992 kostet en dollar hele 3150 pesos. Det vil si at 1000 dollar tilsvarte 3 150 000 pesos. Kan du forestille deg større pengesummer, for eksempel en million eller 100 millioner dollar, omregnet i pesos? Det ville bli så mange siffer at det ville være tungvint å kalkulere med dem i transaksjoner. Derfor ble det i 1993 bestemt at en peso skulle få en ny verdi som var tusen ganger høyere enn før. Kursen er nå 3,20 pesos pr. dollar, og det er igjen blitt mulig å benytte mynter i vanlig handel.
Den nye økonomiens ettervirkninger i landet
I noen år har det i Mexico hersket enighet mellom arbeidsgiverne, industrien og bankene om å prøve å holde prisene nede. Fagforeningene har vært villige til å avstå fra å kreve lønnsforhøyelser. Dette har vært en måte å holde inflasjonen under kontroll på. Men hvor effektiv har kontrollen vært? Noen mener at prisene har steget selv om lønningene har stått stille. Ifølge offentlige oppgaver var inflasjonen på under ti prosent i 1993, men vanlige mennesker, for eksempel husmødre, har hatt en følelse av at de har kunnet kjøpe mindre og mindre for et bestemt beløp for hver dag som har gått. London-bladet The Economist oppsummerer situasjonen slik: «En fiesta (fest) er blitt avløst av en siesta.»
Dermed oppstår spørsmålet: Har den økonomiske oppgangen ført til virkelig framgang i det meksikanske samfunn? Dessverre fortsetter fattigdommen å bre seg. Minstelønnen for arbeidere overstiger neppe 1000 kroner i måneden, og med en slik lønn er folk mange steder henvist til å leve i fattigdom. I noen meksikanske stater er minstelønnen enda lavere. En arbeider med middels lønn, for eksempel en murer, kan tjene 1500 til 2000 kroner i måneden, og også på en slik lønn er det meget vanskelig å underholde en familie. Det er nylig foretatt en undersøkelse som viser at «av de 91,9 prosent av Mexicos befolkning som lever i fattigdom, er det 30,1 prosent som lever i ekstrem fattigdom». — El Universal, 31. mars 1993.
Under disse forholdene finnes det over 380 000 Jehovas vitner som forkynner et positivt budskap for de 85 millioner meksikanere, et budskap om at det snart skal bli slutt på fattigdom og urettferdighet over hele jorden, under Guds rikes styre med den oppstandne Kristus Jesus som konge. Bibelen lover: «Se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord, og de første ting skal ikke minnes og ikke mer rinne noen i hu.» «De skal bygge hus og bo i dem og plante vingårder og ete deres frukt; ikke skal de bygge og en annen bo, ikke skal de plante og en annen ete; nei, som treets dager skal mitt folks dager være, og mine utvalgte skal selv få nyte frukten av sine henders gjerning.» (Jesaja 65: 17, 21—24, EN) Da skal det bli slutt på all fattigdom overalt.
[Uthevet tekst på side 20]
«Mexico er det raskest voksende marked for USAs eksport.» — President Salinas