Når barndommen er et mareritt
AV VÅKN OPP!s MEDARBEIDER I SPANIA
I dag — en helt vanlig dag i 1990-årene — kommer 200 000 barn til å kjempe i geriljakriger, 100 millioner barn i skolealderen kommer ikke til å gå på skolen, 150 millioner barn kommer til å gå sultne til sengs, 30 millioner barn kommer til å overnatte på gaten, og 40 000 barn kommer til å dø.
HVIS tallene ovenfor virker skremmende, er det som ligger bak tallene, desto mer hjerteskjærende. Nedenfor fortelles det kort om fem barn. Den fortvilte tilstanden de er i, hjelper oss til å forstå hva som ligger bak de dystre tallene.
En barnesoldat. Mohammad, som bor i Sørvest-Asia, er bare 13 år, men han er allerede en krigsvant soldat med erfaring fra sju slag. Han pleide å gjete geiter før han ble soldat, noe han ble da han var ti år. Nå håndterer Mohammad et lett automatvåpen av typen AK-47, som han ikke nøler med å bruke. Under en trefning skjøt og drepte han to fiendtlige soldater på kloss hold. Da han ble spurt om hva han syntes om å drepe, svarte han: «Jeg var glad for at jeg drepte dem.» Barn er de beste soldatene, forteller offiseren hans, «for de er ikke redde».
Et arbeidende barn. Woodcaby, som er fire år, bor i et lettbetonghus på en øy i Karibia. Han står opp klokken seks om morgenen for å utføre sine daglige plikter i huset: lage mat, hente vann og gjøre rent i sin herres hus. Han får ingen lønn og kommer antagelig aldri til å begynne på skolen. Woodcaby sier at han savner foreldrene sine, men han vet ikke hvor de er. Arbeidsdagen hans slutter klokken halv ti om kvelden, og hvis han er heldig, slipper han å gå sulten til sengs.
Et sultent barn. I den afrikanske landsbyen Comosawha sliter en 11 år gammel jente hver bidige dag med å grave i jorden etter ugressplanter. Hun og resten av familien lever av knollene på hestehavrearten bulbosum — praktisk talt det eneste som vokser i den uttørkede jorden. Knollene blir enten kokt eller most og stekt. Den dødelige kombinasjonen av tørke og borgerkrig har brakt landsbyboerne på sultedødens rand.
Et gatebarn. Edison er et av de mange tusen gatebarna i en storby i Sør-Amerika. Han tjener litt penger på å pusse sko, og han sover på fortauet ved busstasjonen sammen med andre barn. De kryper inntil hverandre i den kalde natten. Det hender at han nasker litt for å supplere inntekten av skopussingen. To ganger er han blitt banket opp av politiet, og han har vært i fengsel i tre måneder. Edison forsikrer at nå har han «nesten» sluttet med narkotika og sniffing. Han drømmer om å bli mekaniker, om å få yrkesopplæring.
Et dødt barn. Det er en kald, regntung morgen på fjellet Dugen i Midtøsten. Et lite barn som er svøpt i et likklede, legges i en grunn grav. Barnet døde av diaré — en vanlig dødsårsak blant barn. Moren er flyktning, og hun mistet melken under den utmattende flukten for å komme i sikkerhet. I desperasjon gav hun barnet sukker og vann, men vannet var infisert, og barnet døde. I likhet med 25 000 andre barn som ble gravlagt den dagen, rakk det ikke å bli ett år.
Disse tragiske beretningene illustrerer hvordan livet arter seg for tusenvis av barn verden over. Barndommen, en tid til å lære og til å modnes og til å bli beskyttet av en kjærlig familie, er for disse barna blitt et mareritt — et mareritt som mange av dem aldri kommer til å våkne opp av.
Peter Adamson, som redigerer rapporten The State of the World’s Children, erklærte i 1990: «En slik dødelighet og så omfattende lidelser er ganske enkelt ikke lenger nødvendig og derfor ikke lenger akseptabelt. Evnen til handling forplikter til handling.»
[Bilderettigheter på side 3]
Foto: Godo-Foto