Hvorfor barn er gode soldater
DREPTE DU NOEN? «Nei.»
HADDE DU ET GEVÆR? «Ja.»
SIKTET DU MED GEVÆRET? «Ja.»
DROG DU I AVTREKKEREN? «Ja.»
HVA SKJEDDE DA? «De bare falt sammen.» — World Press Review, januar 1996.
DENNE skremmende samtalen mellom en sosialarbeider og en barnesoldat i Afrika viser hvilken forvirring som rår i et ungt sinn som sliter med fortiden.
I de senere år har barn under 16 år deltatt i kamphandlinger i 25 land. Bare i 1988 var det omkring 200 000 barn som deltok aktivt i kriger. Fordi barnesoldater er blitt manipulert av voksne, er de også ofre.
Verdifulle som soldater
Før i tiden, da hærene kjempet med spyd og sverd, hadde et barn liten sjanse til å overleve i kamp mot en voksen som brukte samme slags våpen. Men våpnene i vår tid er lette. I dag kan et barn som er utstyrt med et lett automatvåpen — en sovjetiskprodusert AK-47 eller en amerikanskprodusert M16 — være en jevnbyrdig motstander av en voksen.
Disse våpnene er ikke bare lette i vekt, men også lette å bruke og vedlikeholde. En AK-47 kan tas fra hverandre og settes sammen av en tiåring. Dessuten finnes disse geværene i store mengder. Det er blitt solgt omkring 55 millioner AK-47-geværer. I et afrikansk land blir de solgt for bare 45 kroner. M16-geværer finnes også i store mengder og kan skaffes for en billig penge.
Det at barn klarer å bruke automatvåpen, er bare én av grunnene til at barn er verdifulle soldater. Barn forlanger ikke lønn, og det forekommer sjelden at de rømmer. Dessuten er barn opptatt av å gjøre dem som er eldre enn dem, til lags. Deres sans for hva som er rett, og hva som er galt, blir undertrykt av ønsket om å bli godtatt av den frigjøringsgruppen eller geriljahæren som måtte ha blitt deres «familie».
Dessuten er mange av dem nokså uredde. En militær observatør i Vest-Afrika sa: «Ettersom det virker som om [barn] ikke har den samme forståelsen av døden som eldre soldater, er det mindre sannsynlig at de skal overgi seg når det oppstår håpløse situasjoner.» En gutt i Liberia som gikk under navnet Kaptein Drapsmaskin, sa skrytende: «Da de store mennene snudde og løp sin vei, ble vi små guttene igjen for å slåss.»
Selv om gutter er gode soldater, blir de ironisk nok vanligvis betraktet som de som lettest kan unnværes. Under en krig i Midtøsten fikk kompanier med barnesoldater ordre om å føre an gjennom minefelt.
Rekruttering og påvirkning
Noen barn går inn i hæren eller slutter seg til en opprørsbevegelse fordi de er ute etter spenning. En annen grunn til at noen barn blir soldater, er at når farer truer og familier ikke har system på tilværelsen, kan en militær enhet gi barna en viss trygghetsfølelse og bli en erstatningsfamilie. FNs barnefond sier: «Barn som har vokst opp omgitt av vold, ser dette som en permanent livsform. Fordi de er alene, foreldreløse, forskremte og frustrerte og kjeder seg, velger de ofte til slutt å slåss.»
Andre barn blir soldater fordi det kan virke som om det ikke finnes noe bedre alternativ. Når det er knapphet på mat og farer truer, kan det se ut til at den eneste måten å overleve på er å gå inn i en hær.
Noen barn ser seg kanskje som forkjempere for sosial rettferdighet, religiøse oppfatninger eller en kulturell identitet. I Peru, for eksempel, gjennomgår barn som er blitt tvunget med i geriljagrupper, lange perioder med politisk indoktrinering. Men ofte er ikke det nødvendig. Brian Milne, en sosialantropolog som har studert barnesoldater i Sørøst-Asia, sa: «Unger har ikke noen doktrine eller ideologi. De blir bare sugd opp av en eller annen side og satt i arbeid.»
Atter andre barn blir tvunget til å bli med i krigføringen. I noen afrikanske kriger er det fraksjoner som gjennomsøker landsbyer for å få tak i barn og så tvinge dem til å se på at deres egen familie blir torturert eller drept, eller til å være med på torturen eller drapene. Noen ganger blir de tvunget til å skyte foreldrene sine eller til å skjære over strupen deres. Når guttene først er blitt terrorisert, blir de satt til å terrorisere andre. Disse brutaliserte barna begår ofte grusomme handlinger som til og med stridsvante voksne soldater ville vegre seg for å begå.
Tilbake til en normal tilværelse
Det er ikke lett for slike barn å tilpasse seg et liv uten vold. Lederen for et barnesenter i et vestafrikansk land sa: «Alle de barna vi har behandlet, lider av psykiske traumer i forskjellig grad. De har voldtatt, drept og torturert. De fleste av dem er blitt gitt alkohol eller narkotika, for det meste marihuana, men noen ganger heroin. . . . Du kan sikkert forestille deg den forferdelige virkningen slike ting har på et barnesinn. Noen av barna er bare åtte—ni år gamle.»
Situasjonen er den samme i nabolandet Liberia, der titusener av barn har brukt barndommen sin til å terrorisere dem som bor i landdistriktene. Det er ikke lett for tenåringsmajorer og -generaler å gi avkall på den status og makt som en AK-47 gir dem. En somalier sa: «Hvis du har et gevær, har du livet. Ikke noe gevær, ikke noe liv.»
I mange tilfeller kan ikke barnesoldatene komme hjem igjen, fordi familien griper til represalier eller avviser dem. En barnerådgiver i Liberia sa: «Mødre sier til oss: ’Behold ham. Vi vil ikke ha dette monstret hjemme hos oss.’»
Mange barn har tilpasset seg en fredelig tilværelse, men det er bare mulig for barna å gjøre det hvis de møter mye kjærlighet, støtte og forståelse fra dem de har rundt seg. Det er ikke lett verken for barna eller for familien deres. En sosialarbeider i Mosambik forklarer: «Sammenlign et liv der du kan ta alt du vil ha, og gi andre beskjed om hva de skal gjøre, med det livet du får når du kommer tilbake til landsbyen. Særlig hvis du er 17 år gammel og ikke kan lese og ikke har noen ferdigheter. Du er forvist til et liv i kjedsomhet. Det er temmelig vanskelig å måtte avfinne seg med at det igjen er andre som gir deg beskjed om hva du skal gjøre, og å begynne i første klasse igjen.»
[Ramme/bilde på side 5]
Tretten år gamle Anwar bor i Afghanistan. Etter å ha deltatt i seks slag var han blitt så krigsvant at han i det sjuende slaget drepte noen for første gang. Han skjøt to soldater på nært hold og dyttet så borti dem med geværkolben for å forvisse seg om at de var døde. Da han ble spurt om hva han syntes om det som hadde skjedd, virket han forundret over spørsmålet. «Jeg var glad for at jeg hadde drept dem,» sa han.
I det samme slaget tok Anwars medsoldater fire soldater til fange. Fangene ble bundet og fikk bind for øynene og ble deretter skutt. Hva syntes Anwar om det? Den unge soldaten hevet et øyenbryn og svarte langsomt og veloverveid, som om det var en tosk han snakket til: «Jeg syntes det var fint.»
[Ramme/bilde på side 6]
En fange i Vest-Afrika som skulle settes fri, hadde håndjern på, men den militære sjefen hadde mistet nøklene. Sjefen løste problemet ved å befale en barnesoldat å hogge av hendene til fangen. «I drømme hører jeg fortsatt skrikene til den mannen,» sier gutten. «Hver gang jeg tenker på ham, angrer jeg på det.»