Krakatau — tilbakeblikk på en katastrofe
AV VÅKN OPP!s MEDARBEIDER I INDONESIA
CARITA BEACH virker svært fredelig. Det er ingen ting der som leder tankene hen på en voldsom fortid. Etter alt å dømme er det et rolig badested på Java. Det ligger omkring 150 kilometer vest for Djakarta, ved Sundastredet, som skiller de indonesiske øyene Java og Sumatra. Djakartas menneskemasser og trafikkorker synes å være langt borte, og atmosfæren er rolig. Lokalbefolkningens hus står trygt langs vannkanten.
Men navnet — Carita Beach — gir en vag antydning om en turbulent historie. «Carita» er et indonesisk ord som betyr «historie», og stedet er i likhet med mange andre steder i området et oppkomme av tragiske historier — som alle har sitt opphav i én enkelt naturkatastrofe som herjet hele området og lot seg merke over hele jorden.
Når en står på Carita Beach og ser ut over det rolige, blå farvannet i Sundastredet, kan en se en gruppe små øyer. Det stiger fremdeles opp røyk fra en av dem — Anak Krakatau (Krakataus barn). Det illevarslende navnet minner en om øyas sinte «far», vulkanøya Krakatau. Mesteparten av Krakatau forsvant ned i dypet i Sundastredet etter at den sprang i luften den 27. august 1883 i den kraftigste eksplosjonen i nyere historie.
Vi var 17 stykker som drog ut fra Carita Beach for å besøke denne øygruppen. Vi leide en båt til den 40 kilometer lange turen over stredet. Etter hvert som Javas kyst forsvant i disen bak oss, tenkte jeg tilbake på Krakataus voldsomme fortid.
Krakataus voldsomme fortid
I dag er Krakatau en gruppe på fire øyer: Rakata, Panjang og Sertung og mellom dem den nye Anak Krakatau. Rakata var lenge sentret for den vulkanske aktiviteten. Den vokste veldig for flere hundre år siden. Da dukket to andre vulkanske kjegler opp av sjøen like ved, og de vokste gradvis sammen med Rakata og formet den voldsomme Krakatau. Heldigvis virker det som om all denne aktiviteten gjorde at øya ikke ble befolket.
Selv om det rapporteres om et mindre utbrudd i 1680 som ødela alt planteliv, var Krakatau i 1883 igjen dekket av frodig, tropisk vegetasjon. Men øya våknet rumlende til liv den 20. mai 1883 med eksplosjoner og utblåsninger av pimpstein, aske og skyer av damp. Uroen fortsatte i juni og juli. I midten av august spydde de tre største kratrene ut høye søyler av damp, støv, pimpstein og aske. Skip som passerte gjennom stredet, måtte pløye seg fram mellom store klumper av pimpstein, mens asken falt tett på dekket.
Da vi navigerte gjennom det samme farvannet, var det bare spredte flygefisk som landet på vårt dekk, og det var fordi de ikke klarte å hoppe over båten. Det var ikke lett å forestille seg en tid da så mye uhygge og ødeleggelse truet dette rolige området. Men den gang, i midten av august 1883, hadde katastrofen bare så vidt begynt.
Slutten nærmet seg den 26. august, da eksplosjon etter eksplosjon gikk over i et sammenhengende brøl. Så, den 27. august 1883, ble vulkanen rystet av fire enorme eksplosjoner, som fant sted kl. 5.30, 6.44, 10.02 og 10.52. Den tredje eksplosjonen utgjorde et klimaks. Den var mye større enn atombombesprengningen i Hiroshima og enhver senere kjernefysisk sprengning. Ja, noen hevder at den var like kraftig som en eksplosjon forårsaket av 100 000 hydrogenbomber. Man kunne høre braket i Australia og Myanmar og på Rodrigues, en øy som ligger 5000 kilometer borte, i Indiahavet. Trykkbølgene i atmosfæren gikk sju og en halv gang rundt jorden før de ebbet ut, og båter som var så langt borte som i Den engelske kanal, merket etterdønningene av eksplosjonen.
En sky av aske steg til anslagsvis 80 kilometers høyde for så å flate ut. Hele området lå i mørke i to og en halv dag. The New York Times for 30. august 1883 siterte Lloyd’s i London og rådet alle skip til å unngå Sundastredet. Det var vanskelig å navigere der, for alle fyrtårnene hadde «forsvunnet». Vulkanstøvet nådde høyt opp i atmosfæren, hvor luftstrømmene spredte det over hele jorden i løpet av noen uker. En følge av dette var at man fikk et år eller to med nydelige soloppganger, solnedganger, solringer og andre atmosfæriske fenomener.
Alt liv forsvant
Eksplosjonen forårsaket store flodbølger, såkalte tsunamier, som nådde en høyde på opptil 15 meter ute i rom sjø. Men en bølge som feide innover den trange bukten ved byen Merak på Java, antas å ha vokst til en 40 meter høy vegg av vann. Den tordnet innover byen og ødela den fullstendig. Flere andre byer langs kysten av Java og Sumatra led samme skjebne. Nesten 37 000 mennesker druknet i flodbølger den dagen. Et krigsskip ble funnet tre kilometer inne på land!
Hva hadde egentlig skjedd? Den skremmende Krakatau hadde spydd ut nesten 20 kubikkilometer masse og tømt sitt underjordiske forråd av magma. Det tomme kammeret falt sammen, og dermed styrtet to tredjedeler av øya i havet. Land som før hadde raget 300 meter opp over havflaten, lå nå 300 meter under havflaten. Bare halvparten av den høyeste vulkanske kjeglen, Rakata, ble tilbake.
Det som var igjen av Rakata, ble sammen med øyene Panjang og Sertung dekket av et 30 meter tykt lag med varm, livløs aske. Man antok at alt liv var blitt drept. En undersøkelse som ble foretatt ni måneder senere, avdekket bare en liten edderkopp som holdt på å spinne et nett. I årene som fulgte, ble Krakatau litt av et forskningslaboratorium for vitenskapsmenn etter hvert som de fant tegn på at livet var i ferd med å vende tilbake til de tre øyene. Det nærmeste stedet det kunne komme liv fra, lå 40 kilometer borte.
For litt over 60 år siden steg en ny vulkansk kjegle opp av sjøen mellom de tre øyene. «Krakataus barn» (Anak Krakatau) fortsatte å ha utbrudd og vokste med årene. I dag er vulkanen omkring 200 meter høy, to kilometer bred — og svært aktiv. Det var dette lunefulle barnet vi først besøkte.
Et besøk hos Krakataus barn og dets naboer
Vi la til ved stranden på Anak Krakatau og greide med litt strev å klyve ut av båten og komme oss ned på den skinnende svarte sanden. Østenden av øya er kledd med jerntrær, noen av dem med en stamme som er opptil 60 centimeter i diameter. Det var en overraskende variasjon av planter og av blomster der. Fugler av mange forskjellige slag fløy rundt mellom trærne, og flaggermus hang opp-ned i et fikentre. Firfisler pilte innimellom blomstene og buskene på bakken. Den skogkledde delen av øya var full av insekter og sommerfugler.
Men Anak Krakataus gjenfødelse er i årenes løp blitt hindret av en rekke utbrudd; det er fremdeles bare omkring fem prosent av øya som er dekket av planter. Da vi trasket gjennom den dype, svarte asken på vei opp mot toppen av vulkanen, så vi at et mangfold av planter allerede er i ferd med å innta disse golde skråningene. De vil krype oppover og oppover inntil det neste utbruddet tvinger dem til retrett.
Det sivet ut damp fra sprekker i vulkanen. Da vi stod på kanten øverst oppe og så ned i infernoet under oss, fikk vi et førstehånds inntrykk av dette urolige, ildfulle barnet. Det var ikke vanskelig å forestille seg hvordan de enorme tektoniske platene langt nede under Sundastredet gnisset mot hverandre og gjorde dette til verdens mest vulkanske område.
Framveksten av skogen har gått raskere på naboøyene Sertung, Rakata og Panjang, som omgir Anak Krakatau. Ingen av dem har hatt utbrudd siden den uforglemmelige eksplosjonen i 1883. De har rettet opp skadene og fått nytt liv i løpet av litt over 100 år, og nå er de igjen blitt fredelige øyer med en frodig tropevegetasjon. Ja, disse øyene var allerede dekket av skog og bebodd av et stort utvalg av fugler, firfisler, slanger, flaggermus og insekter bare 20 til 40 år etter det store utbruddet. Siden da har livet fortsatt å vende tilbake med raske skritt.
Var det noen livsformer som overlevde den fryktelige varmen og asken fra Krakatau? Mange botanikere og zoologer sier nei, selv om noen stiller seg tvilende til en slik konklusjon. Generelt sett antar man at det er fugler som har båret med seg frø, og drivende planterester fra elver på Java og Sumatra som har gått over sine bredder, som har lagt grunnlaget for nytt liv her ute.
Da vi forlot det rolige, blå farvannet mellom øyene og satte kursen mot Java, kunne jeg ikke la være å tenke over den bemerkelsesverdige evne jorden har til å lege seg selv. Når den får være i fred, klarer den å komme seg på fote igjen. Jeg syntes det var en fortrøstningsfull tanke, spesielt i betraktning av at menneskene nå er i ferd med å forårsake en katastrofe av globale dimensjoner. I dag påfører de gradvis jorden skader som til og med får følgene av Krakataus voldsomme utbrudd til å virke små i sammenligning. Men når de slutter med dette — og det kommer de til å gjøre — vil jorden leges. Da vi pløyde gjennom Sundastredets asurblå bølger, så jeg tilbake på de grønne øyene som igjen levde etter Krakataus undergang. Ja, jorden kan leges. Hvor fantastisk vil det ikke bli å få se dette skje i global målestokk! — Jesaja 35: 1—7; Åpenbaringen 11: 18.
[Bilde på side 15]
Anak Krakatau i det fjerne