Jeg fant sanne rikdommer i Australia
DET var april 1971. Etter å ha bodd sju år i Australia hadde jeg nettopp kommet tilbake til Hellas for å besøke familien. Det var kveld, og jeg satt stille og rolig på en kafé på torget i landsbyen Karies da landsbypresten og borgermesteren kom og satte seg rett overfor meg. Det var tydelig at de ønsket å få i stand en diskusjon.
Presten hadde knapt hilst på meg da han anklaget meg for å ha emigrert til Australia utelukkende for å tjene penger. Jeg ble forbauset, for å si det mildt. Jeg svarte så rolig jeg kunne, at mens jeg bodde i Australia, hadde jeg funnet rikdommer som var langt mer verdifulle enn penger.
Svaret overrasket ham, men han ville vite hva jeg mente. Jeg svarte at jeg blant annet hadde lært at Gud har et navn. «Og det er noe du ikke hadde lært meg,» sa jeg og så ham rett inn i øynene. Før han fikk sagt noe, spurte jeg: «Kan du si meg hvilket navn Jesus siktet til da han lærte oss å be til Gud i mønsterbønnen: ’La ditt navn bli helliget’?» — Matteus 6: 9.
Ryktene om diskusjonen spredte seg raskt utover torget, og før det hadde gått ti minutter, var over 200 mennesker samlet. Presten begynte å føle seg uvel. Han ville ikke svare på spørsmålet om Guds navn, og de svarene han kom med på andre bibelske spørsmål, var svært vage. Forlegenheten kom til uttrykk i at han stadig ropte på servitøren etter mer ouzo, et gresk brennevin.
Det gikk to interessante timer. Min far kom og så etter meg, men da han oppdaget hva som foregikk, satte han seg rolig ned i et hjørne og fulgte med. Den livlige diskusjonen varte helt til kl. 23.30, da en beruset mann begynte å komme med sinte utrop. Jeg foreslo da at alle skulle gå hjem, ettersom det var blitt så sent.
Hva var årsaken til denne konfrontasjonen? Hvorfor prøvde presten og borgermesteren å få i gang en trette med meg? Du vil kanskje lettere forstå det hvis du kjenner litt til min oppvekst i denne delen av Hellas.
Problemer i ungdommen
Jeg ble født i landsbyen Karies på Peloponnes i desember 1940. Vi var veldig fattige, og når jeg ikke var på skolen, arbeidet jeg sammen med mor på rismarkene fra soloppgang til solnedgang, stående i vann til knes. Da jeg var 13 år og ferdig med grunnskolen, ordnet far og mor det slik at jeg kom i lære hos en rørlegger og vindusmontør. De betalte ham 500 kilo hvete og 20 kilo vegetabilsk olje, nesten et helt års inntekt, for å ha meg som lærling.
Livet som lærling var langtfra enkelt. Jeg måtte bo langt hjemmefra og ofte arbeide fra tidlig om morgenen til sent på kvelden. Det hendte at jeg tenkte på å reise hjem, men jeg kunne ikke gjøre det mot foreldrene mine. De hadde jo brakt et stort personlig offer for min skyld. Så jeg fortalte dem aldri om problemene mine. Jeg sa til meg selv: ’Du må holde ut, uansett hvor vanskelig det blir.’
I årenes løp fikk jeg av og til anledning til å besøke far og mor, og da jeg var 18, utløp lærlingtiden. Jeg bestemte meg for å dra til Aten, hovedstaden, hvor mulighetene for å få jobb var større. Der fikk jeg meg arbeid og leide en hybel. Hver dag ved arbeidstidens slutt gikk jeg hjem, laget mat, gjorde rent og brukte den lille tiden jeg fikk til overs, til å lære meg engelsk, italiensk og tysk.
Jeg mislikte det uanstendige snakket og den umoralske oppførselen til andre ungdommer, så jeg holdt meg for meg selv. Men det førte til at jeg ble nokså ensom. Da jeg fylte 21, ble jeg innkalt til militærtjeneste, og jeg fortsatte mine språkstudier mens jeg avtjente verneplikten. Så, i mars 1964, etter at jeg var ferdig i det militære, utvandret jeg til Australia og bosatte meg i Melbourne.
Religiøs søken i et nytt land
Jeg fant meg snart arbeid. Jeg traff også en annen gresk immigrant, Alexandra, og mindre enn seks måneder etter at jeg hadde kommet til landet, var vi gift. Flere år senere, en gang i 1969, ringte en eldre kvinne, et av Jehovas vitner, på hos oss og tilbød oss Vakttårnet og Våkn opp! Jeg syntes at bladene var veldig interessante, så jeg la dem på et trygt sted og sa til min kone at hun ikke måtte kaste dem. Et år senere kom to andre vitner og tilbød meg et gratis hjemmebibelstudium. Jeg tok imot tilbudet, og det jeg lærte ut fra Bibelen, var akkurat det jeg hadde vært på utkikk etter for å fylle det tomrommet som hadde vært i mitt liv.
Så snart naboen min fant ut at jeg studerte med Jehovas vitner, henviste hun meg til evangelistene, for hun mente at det var en bedre religion. Det førte til at jeg også begynte å studere med en eldste fra den evangeliske kirke. Snart gikk jeg på møtene både hos evangelistene og hos Jehovas vitner, for jeg var fast bestemt på å finne den sanne religion.
Samtidig, siden jeg tross alt var greker, begynte jeg å undersøke den ortodokse religion. En dag gikk jeg til tre gresk-ortodokse kirker. Da jeg forklarte presten i den første kirken hvorfor jeg kom, viste han meg døren. Han sa at vi er grekere, og at det ville være galt av oss å slutte oss til vitnene eller til evangelistene.
Holdningen hans overrasket meg, men jeg tenkte: ’Kanskje akkurat denne presten ikke er noen god representant for kirken.’ Til min overraskelse reagerte presten i den neste kirken på samme måte. Han fortalte imidlertid at en teolog i hans kirke ledet en bibelstudietime hver lørdagskveld. Da jeg forsøkte den tredje kirken, ble jeg enda mer skuffet.
Jeg bestemte meg for å overvære bibelstudietimen i kirke nummer to, så jeg gikk dit den neste lørdagen. Jeg likte å følge med i bibellesningen fra Apostlenes gjerninger. Da det stykket som forteller om at Kornelius falt på kne for Peter, ble lest, avbrøt teologen lesingen og gjorde oppmerksom på at Peter med rette avviste Kornelius’ tilbedelseshandling. (Apostlenes gjerninger 10: 24—26) Da rakte jeg hånden i været og sa at jeg hadde et spørsmål.
«Ja, hva er det du vil vite?»
«Hvis apostelen Peter ikke ville bli tilbedt, hvorfor har vi da et ikon av ham som vi tilber?»
I flere sekunder var det helt stille. Så var det som om det hadde vært et bombenedslag. Gemyttene kom i kok, og det var noen som ropte: «Hvor kommer du fra?» I to timer pågikk det en opphetet debatt med mye roping. Til slutt, idet jeg skulle til å gå, var det noen som gav meg en bok som jeg kunne ta med hjem.
De første ordene jeg leste da jeg åpnet boken, var: «Vi er grekere, og vår religion har utøst blod for å bevare vår tradisjon.» Jeg visste at Gud ikke er Gud bare for grekerne, så jeg brøt straks alle bånd med den gresk-ortodokse kirke. Fra da av studerte jeg Bibelen bare med Jehovas vitner. I april 1970 symboliserte jeg min innvielse til Jehova ved å la meg døpe i vann, og min kone ble døpt seks måneder senere.
Forbindelse med landsbypresten
I slutten av året fikk jeg et brev fra presten i landsbyen hjemme i Hellas. Han bad om penger til å reparere landsbykirken. I stedet for å sende penger sendte jeg ham boken Den sannhet som fører til evig liv sammen med et brev hvor jeg forklarte at jeg nå var et av Jehovas vitner, og at jeg mente at jeg hadde funnet sannheten. Da han mottok brevet, opplyste han i kirken at en som hadde utvandret til Australia, hadde gjort opprør.
Mødre som hadde sønner i Australia, spurte stadig presten om det var deres sønn. Min mor gikk til og med hjem til ham og bønnfalt ham om å si om det var hennes sønn. «Det er dessverre din sønn,» sa han. Senere fortalte mor meg at hun skulle ønske at han heller hadde drept henne enn fortalt dette om meg.
Tilbake til Hellas
Etter at min kone og jeg var blitt døpt, hadde vi lyst til å reise tilbake til Hellas og fortelle slekt og venner om alle de fine tingene vi hadde lært ut fra Bibelen. I april 1971 tok vi derfor en forlenget ferie og drog sammen med vår fem år gamle datter, Dimitria, til Kiparissia, en liten by som ligger cirka tre mil fra Karies, den landsbyen hvor jeg vokste opp. Vi hadde tur-retur-billetter som var gyldige i seks måneder.
Den andre kvelden vi var hjemme, brøt mor sammen og sa gråtende til meg at jeg hadde slått inn på en gal vei og ført vanære over familiens navn. Hun hulket og gråt og tryglet meg om å vende om fra min «uriktige» ferd. Så besvimte hun og falt sammen i armene mine. Dagen etter forsøkte jeg å resonnere med henne; jeg forklarte at jeg bare hadde økt min kunnskap om den Gud som hun så kjærlig hadde lært oss om fra vi var ganske små. Neste kveld hadde jeg så det minneverdige møtet med landsbypresten og borgermesteren.
Mine to yngre brødre, som bodde i Aten, hadde kommet for å være hjemme i påsken. Begge to skydde meg som pesten. Men én dag begynte den eldste å høre på det jeg sa. Etter flere timers samtale sa han at han var enig i alt det jeg hadde vist ham fra Bibelen. Fra den dagen av forsvarte han meg overfor resten av familien.
Siden var jeg ofte i Aten og besøkte min bror. Hver gang jeg var der, inviterte han andre familier til å komme og høre det gode budskap. Både han og hans kone og tre andre familier som de ledet bibelstudier med, symboliserte senere til min store glede sin innvielse til Gud ved å la seg døpe i vann.
Ukene gikk fort, og like før de seks månedene var omme, kom et av Jehovas vitner som tjente i en menighet cirka sju mil fra landsbyen vår, på besøk. Han pekte på behovet for hjelp i forkynnelsesarbeidet i dette området og spurte om jeg hadde vurdert muligheten for å bli værende. Samme kveld drøftet jeg det med min kone.
Vi var enige om at det ville bli vanskelig å bli værende der. Men det var innlysende at befolkningen hadde stort behov for å høre Bibelens sannhet. Til slutt bestemte vi oss for å bli i hvert fall ett eller to år. Min kone skulle reise tilbake til Australia for å selge huset og bilen og ta med de tingene hun kunne få med seg. Vi hadde truffet vår beslutning, så neste morgen drog vi inn til byen og leide et hus. Vi skrev også inn datteren vår i skolen.
Motstanden setter inn
Snart ble det erklært regelrett krig mot oss. Motstanden kom fra politiet, rektor og de andre lærerne. Dimitria ville ikke gjøre korsets tegn på skolen. Skolens ledelse tilkalte en politimann som skulle skremme henne til å gjøre det, men hun stod fast. Jeg ble innkalt til rektor, og han viste meg et brev fra erkebiskopen hvor det stod at jeg skulle ta Dimitria med meg og forlate skolen. Men etter at jeg hadde hatt en lang samtale med rektor, fikk hun lov til å fortsette.
Etter en tid fikk jeg rede på at det var et ektepar i Kiparissia som hadde vært til stede ved et av Jehovas vitners stevner, og vi klarte å vekke deres interesse på nytt. Min kone og jeg inviterte også Jehovas vitner fra en nabolandsby til å overvære bibelstudiene hjemme hos oss. Det gikk ikke lang tid før politiet kom og tok alle med til forhør på politistasjonen. Jeg ble anklaget for å bruke mitt hjem som et gudshus uten tillatelse. Men vi ble ikke satt i fengsel, så vi fortsatte å holde møtene.
Jeg hadde fått tilbud om arbeid, men så snart biskopen fikk høre om det, truet han med å stenge forretningen til min arbeidsgiver hvis ikke han sa meg opp. Et rørlegger- og blikkenslagerverksted var til salgs, og vi klarte å få kjøpt det. Nesten øyeblikkelig dukket det opp to prester som truet med å stenge det, og noen uker senere bestemte erkebiskopen at vår familie skulle ekskommuniseres. Enhver som ble ekskommunisert av den gresk-ortodokse kirke på den tiden, ble behandlet som en utstøtt i samfunnet. En politibetjent stod oppstilt utenfor verkstedet for å forhindre at noen gikk inn. Selv om vi ikke hadde noen kunder, gav vi ikke opp, men holdt åpent hver dag. Den vanskelige situasjonen vi befant oss i, ble snart hele byens samtaleemne.
Arrestert og stilt for retten
En lørdag tok en annen forkynner og jeg motorsykkelen hans og reiste til en by i nærheten for å forkynne. Politiet der stanset oss og tok oss med til politistasjonen, hvor vi ble holdt i varetekt hele helgen. Mandag morgen ble vi brakt tilbake til Kiparissia med tog. Ryktet om at vi var blitt arrestert, hadde spredt seg, og en folkemengde samlet seg på jernbanestasjonen for å se oss komme med politieskorte.
Etter at det var blitt tatt fingeravtrykk av oss, ble vi ført til representanten for påtalemyndigheten. Han begynte forhøret med å si at han ville lese opp de anklagene mot oss som hadde kommet inn fra landsbyboere som var blitt forhørt av politiet. «De sa at Jesus Kristus ble konge i 1914,» lød den første anklagen.
«Hvor i all verden har dere fått en slik merkelig idé fra?» spurte han i en fiendtlig tone.
Jeg tok et skritt fram og tok den bibelen han hadde liggende foran seg, slo opp i Matteus, kapittel 24, og foreslo at han skulle lese det. Han nølte litt, men så tok han bibelen og begynte å lese. Etter å ha lest i noen minutter sa han opphisset: «Hvis dette er sant, burde jeg kutte ut alt og gå i kloster!»
«Nei,» sa jeg rolig. «De skulle lære Bibelens sannhet og så hjelpe andre til å finne den.»
Det kom noen advokater, og i løpet av dagen fikk vi også anledning til å avlegge et vitnesbyrd for dem. Dette førte ironisk nok til en ny anklage — denne gang for proselyttverving!
Det året hadde vi tre rettssaker, men til slutt ble vi frifunnet på alle anklagepunkter. Det virket som om seieren førte til at isen ble brutt, i hvert fall når det gjaldt folks holdning til oss. Fra da av hendte det oftere at noen henvendte seg til oss og hørte på det vi hadde å fortelle om Guds rike.
Til slutt ble den lille studiegruppen som kom sammen hjemme hos oss i Kiparissia, til en menighet. En kristen eldste ble overflyttet til denne nye menigheten, og jeg ble utnevnt til menighetstjener. Snart var det 15 aktive vitner som kom regelmessig sammen på møtene i huset vårt.
Tilbake til Australia
Etter to år og tre måneder bestemte vi oss for å dra tilbake til Australia. Årene har gått fort siden da. Vår datter Dimitria har holdt fast ved sin tro og er gift med en menighetstjener i en menighet i Melbourne. Jeg tjener nå som eldste i en greskspråklig menighet i Melbourne, og der går også min kone og vår 15 år gamle datter, Martha.
Den lille menigheten vi forlot i Kiparissia, er nå blitt mye større, og mange velvillige mennesker der har tatt imot Bibelens sannhet. Sommeren 1991 var jeg i Hellas noen uker, og i den forbindelse holdt jeg et offentlig bibelsk foredrag i Kiparissia hvor det var 70 til stede. Jeg er glad for å kunne fortelle at min yngre søster Maria er blitt en tjener for Jehova, trass i motstand fra familien.
Jeg er takknemlig for at jeg i Australia har fått mulighet til å skaffe meg sanne rikdommer — kunnskap om vår Skaper, Jehova Gud, og om hans rike, hans regjering. Jeg føler at livet mitt har en mening, og min familie og jeg ser fram til at Guds himmelske regjering i den nærmeste framtid skal utøse velsignelser over hele jorden. — Fortalt av George Katsikaronis.
[Bilde på side 23]
Kiparissia, hvor jeg bodde etter at jeg kom tilbake fra Australia
[Bilde på side 23]
Min kone, Alexandra, og jeg