Jeg gir Jehova det han fortjener

FORTALT AV TIMOLEON VASILIOU

Jeg var blitt arrestert fordi jeg underviste i Bibelen i landsbyen Aidhonochori. Politiet tok av meg skoene og begynte å slå meg under fotsålene. Etter hvert som de fortsatte å slå, ble jeg nummen i føttene og kjente ikke lenger smertene. Før jeg forklarer hva som var foranledningen til denne mishandlingen, som ikke var uvanlig i Hellas på den tiden, har jeg lyst til å fortelle hvordan jeg begynte å undervise andre i Bibelen.

LIKE etter at jeg ble født i 1921, flyttet familien min til byen Rodholivos i det nordlige Hellas. I ungdomstiden levde jeg et uregjerlig liv. Jeg begynte å røyke da jeg var elleve år. Senere begynte jeg å drikke mye, spille om penger og gå på ville fester nesten hver kveld. Jeg var musikalsk, så jeg ble med i et lokalt band. Etter omkring et år kunne jeg spille de fleste instrumentene i bandet. Samtidig likte jeg godt å lese, og jeg elsket rettferdighet.

I begynnelsen av 1940, da den annen verdenskrig raste, ble bandet vårt bedt om å spille i begravelsen til en liten jente. Familie og venner gråt uhemmet ved graven. Den håpløshet de gav uttrykk for, gjorde dypt inntrykk på meg. Jeg begynte å tenke over slike spørsmål som: Hvorfor dør vi? Finnes det noe mer enn dette korte livet? Hvor kan jeg finne svarene?

Noen dager senere fikk jeg øye på Det nye testamente i en av hyllene hjemme. Jeg tok det ut og begynte å lese. Da jeg leste Jesu ord i Matteus 24: 7 om at krig i stor målestokk skulle være en del av tegnet på hans nærvær, gikk det opp for meg at disse ordene måtte gjelde vår tid. I de ukene som fulgte, leste jeg dette eksemplaret av De kristne greske skrifter mange ganger.

I desember 1940 besøkte jeg så en familie i nærheten — en enke og hennes fem barn. Oppe på loftet hos dem fant jeg en haug med brosjyrer, deriblant Den ideelle Regering, som var utgitt av Selskapet Vakttårnet. Jeg ble værende der oppe til jeg hadde lest hele brosjyren. Ut ifra det jeg leste, ble jeg helt overbevist om at vi virkelig lever i det Bibelen kaller «de siste dager», og at Jehova Gud snart kommer til å gjøre slutt på den nåværende ordning og erstatte den med en rettferdig, ny verden. — 2. Timoteus 3: 1—5; 2. Peter 3: 13.

Det som gjorde spesielt inntrykk på meg, var de bibelske bevisene for at trofaste mennesker vil få leve evig på en paradisisk jord, og at det vil bli slutt på lidelser og død i den nye verden under Guds rikes styre. (Salme 37: 9—11, 29; Åpenbaringen 21: 3, 4) Mens jeg leste, takket jeg Gud i bønn for disse tingene, og jeg bad om at han måtte vise meg hva han krever av oss. Jeg forstod at Jehova Gud fortjente at jeg viste ham helhjertet hengivenhet. — Matteus 22: 37.

Jeg handler i samsvar med det jeg lærte

Fra da av sluttet jeg å røyke, å drikke meg full og å spille om penger. Jeg fikk samlet enkens fem barn og de tre yngre søsknene mine og fortalt dem hva jeg hadde lest i brosjyren. Snart begynte vi alle å fortelle videre det lille vi visste. Vi ble kjent i nabolaget som Jehovas vitner, enda vi aldri hadde truffet noen av dem. Helt fra begynnelsen av brukte jeg over hundre timer hver måned til å fortelle andre om de storslagne tingene jeg hadde lært.

En av de lokale gresk-ortodokse prestene gikk til borgermesteren for å klage på oss. Men det vi ikke visste, var at et ungt Jehovas vitne noen dager tidligere hadde funnet en hest som hadde vært savnet, og gått til eierne med den. Som følge av hans ærlighet respekterte borgermesteren Jehovas vitner, og han ville ikke høre på presten.

En gang rundt oktober 1941, mens jeg forkynte på markedsplassen, var det noen som snakket om et Jehovas vitne som bodde i en av nabobyene. Det var en tidligere politimann som het Christos Triantafillou. Jeg oppsøkte ham og fikk vite at han hadde vært et av Jehovas vitner siden 1932. Så glad jeg ble da han skaffet meg flere av Vakttårnets eldre publikasjoner! De hjalp meg virkelig til å gjøre åndelige framskritt.

I 1943 symboliserte jeg min innvielse til Gud ved å bli døpt i vann. På det tidspunktet ledet jeg bibelstudier i de tre nabolandsbyene Dhravískos, Palaeokomi og Mavrolofos. Jeg benyttet boken Guds Harpe som hjelpemiddel når vi studerte Bibelen. Med tiden har jeg kunnet glede meg over å se at det er blitt opprettet fire menigheter av Jehovas vitner i dette området.

Forkynnelse trass i hindringer

I 1944 ble Hellas befridd for den tyske okkupasjonen, og en tid senere ble det opprettet kontakt med Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Aten. Avdelingskontoret innbød meg til å ta del i forkynnelsesarbeidet i et område hvor nesten ikke noen hadde hørt Rikets budskap. Etter at jeg hadde flyttet dit, arbeidet jeg på en gård i tre måneder og brukte resten av året i tjenesten.

Det året fikk jeg oppleve å se moren min og dessuten enken og fire av hennes fem barn bli døpt. Enkens yngste datter, Marianthi, ble døpt i 1943 og ble min kjære hustru i november samme år. Tretti år senere, i 1974, ble faren min også et døpt Jehovas vitne.

I begynnelsen av 1945 mottok vi det første stensilerte nummeret av Vakttårnet fra avdelingskontoret. Hovedartikkelen het «Gå og gjør disipler av alle folk». (Matteus 28: 19) Marianthi og jeg drog straks hjemmefra for å arbeide i avsidesliggende distrikter øst for elven Strymon. Senere sluttet andre Jehovas vitner seg til oss.

For å nå fram til en landsby gikk vi ofte barføtt mange kilometer gjennom dype kløfter og fjellendte områder. Det gjorde vi for å spare på skoene, for vi hadde ingen sko som kunne erstatte de gamle når de ble utslitt. I årene fra 1946 til 1949 raste borgerkrigen i Hellas, og det var svært farlig å reise omkring. Det var ikke uvanlig å se lik ligge langs landeveien.

Vi fortsatte imidlertid å tjene med iver og lot ikke vanskelighetene ta motet fra oss. Mange ganger følte jeg det på samme måte som salmisten, som sa: «Selv om jeg vandrer i den dype skygges dal, frykter jeg ikke noe ondt, for du er med meg; din stokk og din stav, de trøster meg.» (Salme 23: 4) I denne perioden var vi ofte hjemmefra i flere uker, og noen ganger brukte jeg 250 timer i måneden i felttjenesten.

Vår tjeneste i Aidhonochori

En av de landsbyene vi besøkte i 1946, var Aidhonochori, som ligger høyt oppe i fjellet. Der traff vi en mann som fortalte oss at det var to menn i landsbyen som ville høre Bibelens budskap. Men på grunn av frykt for naboene ville han ikke vise oss veien til dem. Vi fant likevel ut hvor de bodde, og ble tatt gjestfritt imot. Stuen ble faktisk fylt med folk etter noen få minutter! De var enten slektninger eller nære venner. Jeg var helt forbløffet over hvor oppmerksomt de satt og hørte på oss. Vi fikk snart vite at de hadde ventet ivrig på å komme i kontakt med Jehovas vitner, men at det ikke hadde vært noen vitner i området under den tyske okkupasjonen. Hva var det som hadde vakt deres interesse?

De to familieoverhodene hadde vært fremtredende medlemmer av det lokale kommunistpartiet og hadde gjort folk kjent med kommunistiske ideer. Men så hadde de kommet over et eksemplar av boken Fremtidens Regering, som var utgitt av Selskapet Vakttårnet. Etter å ha lest den var de overbevist om at Guds rike er vårt eneste håp om en fullkommen, rettferdig regjering.

Vi satt oppe og snakket med disse mennene og deres venner helt til midnatt. De var svært fornøyd med de bibelske svarene de fikk på spørsmålene sine. Men kort tid senere planla kommunistene i landsbyen å drepe meg fordi de mente jeg var skyld i at de tidligere lederne deres var blitt omvendt. En av dem som var til stede den første kvelden, var forresten den mannen som fortalte meg om de interesserte i landsbyen. Han gikk etter hvert framover i bibelkunnskap, lot seg døpe og ble senere en kristen eldste.

Brutal forfølgelse

Ikke lenge etter at vi hadde truffet disse tidligere kommunistene, stormet to politimenn inn i et hus hvor vi holdt et møte. De arresterte fire av oss under trussel om å bruke makt og tok oss med til politistasjonen. Der ble vi utskjelt av politiførstebetjenten, som hadde nære forbindelser med det gresk-ortodokse presteskapet. Til slutt spurte han: «Vel, hva skal jeg gjøre med dere?»

«La oss gi dem en skikkelig omgang!» ropte de andre politimennene som stod bak oss.

Det var nå blitt sent på kvelden. Politimennene låste oss ned i kjelleren og gikk til tavernaen i nabohuset. Da de kom tilbake, var de blitt nokså beruset, og jeg ble hentet opp.

Jeg så hvilken tilstand de var i, og jeg skjønte at de kunne ta livet av meg når som helst. Derfor bad jeg til Gud om at han måtte gi meg styrke til å utholde hva jeg enn måtte gjennomgå. De tok noen stokker og begynte, som jeg fortalte til å begynne med, å slå meg under fotsålene. Deretter slo de meg på hele kroppen, og så kastet de meg ned i kjelleren igjen. De hentet så et nytt offer, som de også begynte å slå.

I mellomtiden benyttet jeg anledningen til å forberede de andre to unge brødrene på prøvelsen som lå foran dem. Men politimennene valgte isteden å hente meg igjen. De kledde av meg, og fem av dem slo meg i omkring en time og trampet på hodet mitt med militærstøvlene sine. Så kastet de meg ned trappen, hvor jeg lå bevisstløs i omkring tolv timer.

Da vi til slutt ble løslatt, var det en familie i landsbyen som gav oss nattelosji og tok seg av oss. Neste dag tok vi fatt på hjemturen. Vi var så utslitte og medtatte på grunn av slagene at turen, som vanligvis tar to timer til fots, tok åtte timer. Ansiktet mitt var så opphovnet på grunn av slagene at Marianthi nesten ikke kjente meg igjen.

Vekst trass i motstand

I 1949, mens det fortsatt var borgerkrig, flyttet vi til Tessaloniki. Jeg ble utnevnt til å tjene som visemenighetstjener i en av de fire menighetene i byen. Etter ett år var menigheten blitt så stor at det ble opprettet en ny, og jeg ble utnevnt til presiderende tilsynsmann, eller menighetstjener, som det het den gangen. Året etter var den nye menigheten nesten blitt dobbelt så stor, så det ble opprettet enda en menighet!

Våre motstandere var sinte på grunn av den veksten Jehovas vitner hadde i Tessaloniki. En dag i 1952 da jeg kom hjem fra arbeid, fant jeg huset vårt nedbrent. Marianthi hadde så vidt unnsluppet med livet i behold. På møtet den kvelden måtte vi forklare hvorfor vi var der i skitne klær — vi hadde mistet alt vi eide. Våre kristne brødre viste stor medfølelse og vilje til å hjelpe oss.

I 1961 ble jeg utnevnt til å tjene som reisende tilsynsmann og besøke en ny menighet hver uke for å styrke brødrene åndelig sett. I de etterfølgende 27 årene besøkte Marianthi og jeg kretser og områder i Makedonia, Trakia og Tessalia. Min kjære Marianthi hadde vært praktisk talt blind fra 1948 av, men hun tjente modig sammen med meg og utholdt mange trosprøver. Hun ble også arrestert, stilt for retten og fengslet mange ganger. Så begynte hun å få dårligere helse, og hun døde i 1988 etter en langvarig kamp mot kreft.

Samme år ble jeg utnevnt til å tjene som spesialpioner i Tessaloniki. Jeg er nå, etter over 56 år i tjenesten for Jehova, fortsatt i stand til å arbeide hardt og ta del i alle grener av tjenesten. Til tider har jeg ledet så mange som 20 bibelstudier hver uke med interesserte.

Jeg er blitt klar over at vi egentlig bare så vidt har begynt på det store undervisningsprogrammet som vil fortsette i Jehovas nye verden og pågå i tusen år. Likevel føler jeg at dette ikke er en tid til å ta det med ro, til å utsette ting eller bruke tiden på å tilfredsstille sine kjødelige lyster. Jeg takker Gud for at han hjelper meg til å holde det løftet jeg gav helt i begynnelsen, for Jehova fortjener virkelig at vi viser ham helhjertet hengivenhet og tjener ham trofast.

[Bilde på side 24]

Jeg holder en tale da forkynnelsesarbeidet var forbudt

[Bilde på side 25]

Sammen med min kone