Et tog med «tenner»
Av Våkn opp!s medarbeider i Hellas
TENK deg at du befinner deg midt i en ubebodd, trang fjellkløft full av frodige trær og kjempestore steiner som henger faretruende utover, og med en frådende elv som slynger seg nedover i bunnen av kløften. Akkurat idet du begynner å føle at du er helt alene, hører du plutselig en skrapende, skranglende lyd et stykke borte. Det siste du venter å få se på dette øde stedet, som virker så utilgjengelig og uberørt, er et moderne transportmiddel. Men lyden er ikke til å ta feil av — det kommer et tog!
Lyden kommer nærmere, og mellom de høye trærne ser du etter hvert et lite tog som består av bare to vogner med et diesellokomotiv imellom. Toget arbeider seg langsomt oppover den bratte stigningen. Velkommen til Dhiakoptón-Kalávrita tannstangbane, en av Europas mest interessante og imponerende jernbaner, som ligger i Peloponnes-området i Hellas. På gresk kalles jernbanen odontotós, som bokstavelig betyr «med tenner». Du vil oppdage at dette navnet passer godt.
Hvorfor behov for en tannstangbane?
Byen Kalávrita, som ligger i den nordlige delen av Peloponnes, er det økonomiske og administrative sentret i det distriktet hvor den ligger. Den er også av religiøs og historisk interesse på grunn av noen berømte klostre som ligger like ved. Siden byen ligger i en fjelldal, er den også berømt for sin naturskjønnhet, de skogene som omgir den, de mange kildene og det sunne klimaet.
I sin glanstid, på midten av 1800-tallet, hadde byen 6000 innbyggere. Men den var isolert fra byene og tettstedene ved kysten på grunn av det ulendte fjellterrenget. Det fantes ingen veier med fast dekke og heller ikke noe annet samferdselsmiddel, og for å komme til og fra byen måtte man tilbringe mange utmattende timer på en heste- eller eselkjerre. Den beste måten å komme seg til kysten på var å følge elven Vouraikós, som løper i bunnen av en canyon og ut i havet ved tettstedet Dhiakoptón.
Før århundreskiftet ble det bestemt at en jernbane skulle følge denne ruten og være en viktig forbindelseslinje til byene ved kysten. Ingeniørenes undersøkelser viste imidlertid at den ruten som jernbanelinjen skulle følge, hadde en del veldig bratte partier. Det som trengtes, var en tannstangbane.
Hva er egentlig en tannstangbane, eller tannhjulsbane? Det er en jernbane som er konstruert for et terreng med bratte hellinger. Mellom de vanlige skinnene er det festet en tannstang av stål som et tannhjul på lokomotivet kan gripe inn i. Dette forhindrer at toget begynner å gli bakover når det er på vei opp, eller forover når det er på vei ned.
På Dhiakoptón-Kalávrita tannstangbane er helningen én til sju på det meste (et fall på én meter for hver sjuende meter i horisontal retning), og det er den på tre forskjellige steder langs ruten. På disse tre stedene må derfor lokomotivføreren stanse toget, koble tannhjulet til tannstangen og kjøre videre med kontrollert, lav hastighet.
Vanskelig å bygge
I betraktning av hvor vanskelig terrenget var der hvor jernbanen skulle anlegges, utgjorde byggingen litt av et stykke ingeniørkunst. Det var et italiensk ingeniørfirma som fikk oppdraget, og de satte i gang arbeidet i 1891. For å gjøre byggingen enklere valgte man å satse på en smalsporet bane med en sporvidde på 75 centimeter.
Fem år senere, i 1896, var mange tonn stein blitt fjernet. Ni tunneler var gravd ut i fjellet, og seks broer var bygd. Til å begynne med var det bare steinbroer med bueganger, men mange år senere ble noen av dem byttet ut med stålbroer. En helt ny, 23 kilometer lang jernbane som klatrer opp til en høyde av 720 meter over havet, var klar til bruk. Nå som du kjenner jernbanens historiske bakgrunn, har du kanskje lyst til å stige på toget og nyte den flotte turen?
En spennende rute
La oss ta morgentoget, nummer 1328, fra Dhiakoptón, som ligger ved kysten. Først kjører vi langsomt gjennom tettstedet, så vi får en myk start på turen. Vi er jo fylt av forventninger, men de fastboende, som vel har reist mange ganger med dette toget, ofrer det ikke engang et blikk. Vi fortsetter imidlertid med uforminsket begeistring.
Etter bare noen minutter får vi øye på inngangen til en imponerende kløft. Det er et syn som kan ta pusten fra en. Vi har den frådende elven på venstre side, og enorme steiner henger truende over oss med furutrær som ikke altfor stødig klorer seg fast oppå dem. Den buktende elven har grasiøst skåret seg vei i fjellet.
Vegetasjonen er tett og frodig. Toget lister seg nærmest gjennom skoger med store plataner og bøketrær, og greinene rører nesten ved togvognen vår. Selv om banen har vært i drift i nesten 100 år nå, er enkelte deler av kløften praktisk talt utilgjengelige, og det er bare passasjerene på toget som får se hvor vakkert det er her.
Vi kommer til det første stoppestedet, Niámata, hvor noen bønder går av og legger i vei til fots med kurs for åkrene sine. Lenger oppe blir det enda brattere. Plutselig stanser toget. Det er selvfølgelig ingenting i veien, men lokomotivføreren må nå bruke tannstangen mellom skinnene for å kunne fortsette trygt. Vi merker at tannhjulet griper inn i tannstangen, noe som får togvognen til å bevege seg stødigere. Selv om den togvante passasjeren ved siden av oss forsikrer at alt er i skjønneste orden, blir vi litt engstelige når vi merker hvor bratt stigningen er blitt.
På de mer åpne stedene i kløften ser vi store huler som lokalbefolkningen bruker som sauekveer. På venstre side er det mindre huler med imponerende stalaktitter og stalagmitter. Store fosser kommer fra alle kanter, og lyden og ekkoet av dem forsterkes på grunn av formen på kløften. Her til venstre har jordskred dannet noen mindre permanente fosser, men skredene vil med tiden bli skylt bort av den frådende elven. Vi passerer noen hardhauser som har bestemt seg for å gå istedenfor å ta toget.
Kløften og elven er blitt dypere der vi kjører over en høytliggende bro. På ett sted er kløften veldig smal — bare to meter bred — og toget må gjennom en tunnel som løper parallelt med den bratte skråningen.
Etter at vi har kjørt over flere broer og gjennom flere tunneler, åpner kløften seg gradvis og blir til slutt til en trang dal, og ikke så lenge etter kommer vi til det andre stoppestedet, et sted som heter Káto Zakhloroú. Det skiltet som er satt opp på den lille stasjonen, viser at vi befinner oss 601 meter over havet. Det er bare noen få hus der, og de ligger på begge sider av dalen, skjult mellom kjempestore plataner og valnøttrær. Du kan kjenne den høye luftfuktigheten, og hvis du spør folket på stedet, er de hjertens enige i at de ikke har fått mye sol på kroppen i den mørke dalen. På grunn av formen på dalen og fordi trærne står så tett, er solen synlig bare noen få timer om dagen — og enda mindre om vinteren.
Etter Káto Zakhloroú tøffer toget fram langs en mer normal rute, ledsaget av elven Vouraikós som løper i et flatt elveleie mellom piletrær og eukalyptustrær. Etter en flott tur på 65 minutter får vi øye på bygningene i Kalávrita gjennom morgentåken. Det er bare 3000 innbyggere i denne byen, men det kommer mange turister hit året rundt. Noen kommer for å boltre seg i skianlegget i nærheten, andre for å nyte det gode klimaet og stedets deilige mat.
’Mye tryggere enn i din egen stue’
Ved avstigningen slår vi av en prat med Ioanní, lokomotivføreren som har brakt oss hit opp så behagelig og trygt. «Jeg har alltid glede av denne turen,» sier han med tilfredshet. Han hever blikket, som om han kommer til å tenke på noe, og så tilføyer han: «Men det er tøft om vinteren. Dere skjønner, da er det ikke alltid fullt på toget, og da føler man seg svært ensom nede i den forferdelige kløften. Så har du jordskredene, snøen, kulden og den ubarmhjertige tåken. Men jeg vil ikke bytte denne ruten mot en ’normal’ rute.»
Når vi spør om sikkerheten på jernbanen, sier Ioanní bestemt: «Du er mye tryggere på dette toget enn i din egen stue!» Faktisk har det bare skjedd ett mindre uhell i hele jernbanens nesten 100-årige historie, og da uten alvorlige skader.
I løpet av 1940- og 1950-årene var det dette unike toget man kjørte med for å bringe «det gode budskap» om Jehovas rike til innbyggerne i den avsidesliggende byen Kalávrita og de vanskelig tilgjengelige bygdene omkring. (Markus 13: 10) Som følge av det er det nå en liten, men nidkjær menighet av Jehovas vitner i Kalávrita.
Så hvis du skal til Hellas, hvorfor ikke da planlegge å ta en tur med Dhiakoptón-Kalávrita Odontotós, toget med «tenner»? Du vil utvilsomt få en flott opplevelse som du kommer til å huske lenge!
[Ramme på side 21]
«Rettssalen»
Det er navnet lokalbefolkningen har gitt en av de største hulene som ligger langs togruten. Hvorfor? Det er fordi formasjonen av stalaktitter og stalagmitter i denne hulen har en slående likhet med en rettssal. I bakgrunnen kan du se «dommerne» som sitter bak skranken — statelige skikkelser som består av kompakte stalagmitter. På begge sider står flere stalagmitter, «vitnene» og «advokatene», og følger med i rettssaken. Ved utgangen av hulen kan man se de dømte, henrettede «anklagede», to lange stalaktitter, som henger fra taket.
[Kart på side 22]
(Se den trykte publikasjonen)
Den ruten som toget med «tenner» følger
HELLAS
Dhiakoptón → Káto Zakhloroú → Kalávrita
[Bilder på side 23]
Innfelt øverst: Mega Spileon togstasjon
Under: Toget med «tenner» klatrer oppover langs en bratt skråning