Opera i urskogen
Av Våkn opp!s medarbeider i Brasil
VI KIKKET ut av flyvinduet og så to elver som var i ferd med å møte hverandre — den sandfargede Solimões og den colafargede Negro. Når de møtes, flyter de ikke helt sammen før en mil lenger borte. Flyet lander i nærheten, det vil si i Manáus, hovedstaden i den brasilianske delstaten Amazonas.
«Her har vi to årstider,» sier de som bor i Manáus. «Enten regner det hver dag, eller så regner det hele dagen.» Men regnet hindrer ikke de 1,5 millioner innbyggerne i å røre på seg i denne byen som er full av kontraster. Vi kjører på brede avenyer, hvor vi passerer høyteknologiske industrianlegg, og vi kjører opp og ned bakker, mens vi passerer hus og boligblokker. Snart befinner vi oss midt i den tette trafikken i sentrum, der skyskrapere og praktfulle monumenter krever oppmerksomhet. Vi skjønner hvorfor Manáus en gang ble kalt jungelens Paris. Men det er særlig én vakker bygning som stikker seg ut — operaen.
«Det finnes operaer mange steder,» sier Inês Lima Daou, operasjefen, «men Teatro Amazonas er annerledes. Denne operaen ligger langt utenfor allfarvei.» Hvordan gikk det til at det ble bygd en så flott opera midt i verdens største regnskog?
Gummiproduksjonens betydning
I 1669 grunnla den portugisiske kapteinen Francisco da Mota Falcão en festning i urskogen. Festningen het Fortaleza de São José do Rio Negro, men etter flere navneforandringer ble den i 1856 oppkalt etter en indianerstamme i området som het Manáos, og fikk navnet Manáus. I 1900 hadde 50 000 mennesker strømmet til Manáus. Hva var det som trakk dem? Det var Hevea brasiliensis, gummitreet, som er hjemmehørende i Amazonasbekkenet.
De portugisiske kolonistene oppdaget at indianerne lekte med tunge baller som var laget av lateks, saften fra gummitrærne. Etter hvert oppdaget kolonistene en annen måte å bruke denne melkesaften på. I 1750 sendte Portugals konge, Dom José, støvlene sine til Brasil for at de skulle gjøres vanntette. I 1800 eksporterte Brasil gummisko til New England i Nord-Amerika. Charles Goodyears oppdagelse av vulkaniseringsprosessen i 1839 og John Dunlops patent på det luftfylte gummidekket i 1888 førte til «gummirushet». Verden ville ha gummi.
Ikke så lenge etterpå var det bortimot 200 000 brasilianere som arbeidet som seringueiros, gummitappere. De tappet 80 millioner gummitrær som vokste i regnskogen rundt Manáus.
De eventyrlige årene med velstand førte til at byen fikk elektrisitet, telefon og til og med trikk — den første i Sør-Amerika. Gummibaronene bygde seg herskapshus og dekket bordet med lintøy fra Irland. Familiene deres reiste til og fra Europa for å glede seg over kulturen der — deriblant operaen. Det tok ikke lang tid før de ønsket seg en slik opera som dem de så i Europa.
Bit for bit hentes fra Europa
Drømmen begynte å gå i oppfyllelse i 1881, da byen valgte ut en tomt på en høyde mellom to bielver, ved siden av kirken og omgitt av skog. Skip fullastet med byggematerialer krysset Atlanterhavet og fortsatte 1300 kilometer oppover Amazonas til Manáus.
Men stopp litt! Hvorfor er denne nyklassiske bygningen utstyrt med kuppel? Opprinnelig var det riktignok ikke meningen at den skulle være med, men en av ingeniørene gikk på en utstilling i Frankrike der han så en kuppel som han likte, og han kjøpte den. Det ble brukt omkring 36 000 grønn- og gulfargede tyske glaserte taksteiner til å pynte den med.
Den hesteskoformede salen gav plass til 700 stoler på gulvet. Stolene hadde rygg av spanskrør. I embetslosjen var det tolv stoler, og det var fem plasser i hver av de 90 private losjene på galleriet, som bestod av tre etasjer. Rike familier som ville sikre seg en privat losje, gav bort 22 greske masker, som ble plassert over søylene til ære for europeiske komponister, musikere og dramatikere.
Belysningen i operaen gjør den virkelig severdig. Midt i teatersalongen henger det en svær lysekrone i bronse. Den er laget i Frankrike og er prydet med italiensk krystall, og den kan senkes når man skal skifte lyspærer og rengjøre den. De 166 lampene av bronse med 1630 tulipanformede glasskupler lyser opp veggene og de fine maleriene.
Crispim do Amaral, en brasiliansk maler som bodde i Paris på 1800-tallet og ble utdannet i Italia, tok penselen fatt og malte fire scener i taket — opera, dans, musikk og tragedie. Han klarte å gi inntrykk av at man står under Eiffeltårnet. På sceneteppet, som er av grovt lerret, malte han et eksotisk tema — møtet mellom de to bielvene som danner Amazonas. Det hundre år gamle sceneteppet blir ikke rullet opp, men det blir heist opp og går rett opp i kuppelen, for det er mer skånsomt mot maleriet.
I andre etasje ligger ballsalen. I hver ende av salen er det et høyt speil av fransk krystall som reflekterer 32 lysekroner fra Italia. Glansen lyser opp maleriene, som er malt av italieneren Domenico de Angelis og skildrer Amazonas-områdets flora og fauna. For å gi et praktfullt inntrykk kledde man søylene av støpejern med gips og malte dem slik at de så ut som marmorsøyler. Det ser ut som om balkongrekkverket også er av marmor, men hvis du banker lett på det, hører du at det er av tre. Det blankpolerte gulvet ble lagt etter den franske metoden — 12 000 trebiter er satt sammen uten lim eller spikrer. Det eneste som kom fra Brasil, var treet til gulvene, skrankene og bordene. Alle har nok følt seg vel til mote — og avkjølt. Hvorfor avkjølt?
De som hadde lagt brostein i gatene rundt operaen, hadde lagt den i et lateksbasert stoff. Det dempet støyen fra dem som kom med hest og vogn etter at forestillingen hadde begynt. Det gjorde det derfor mulig å la dørene stå åpne, slik at brisen kunne blåse gjennom spanskrørstolene og dempe heten.
Fra sprudlende champagne til mørke skyer
På åpningsdagen i 1896 var det champagne som rant i fontenene foran operaen da dørene ble åpnet. Arbeidet med dette prosjektet hadde pågått i 15 år og kostet 10 millioner dollar. Det var et flott hus for flotte stemmer. I årenes løp kom solister og grupper fra Italia, Frankrike, Portugal og Spania for å framføre Puccinis «La Bohème» og Verdis «Rigoletto» og «Il Trovatore» (Trubaduren). Tropesykdommer, som kolera, malaria og gulfeber, fikk noen operasangere til å holde seg unna, men det kom også en annen trussel mot operaen — det ble slutt på de gode tidene for gummiproduksjonen. Det kom illevarslende skyer over Manáus. — Se rammen «Kidnappingen som ødela gummihandelen og stanset operaen».
I 1923 var ikke Brasil lenger enerådende på gummimarkedet. Finansfyrster, spekulanter, handelsfolk og prostituerte pakket sakene sine i en fei og forlot byen. Manáus ble en overgrodd avkrok. Og hvordan gikk det med operaen? Tilbyggene ble lagerrom for gummi, og scenen ble brukt til innendørs fotballkamper!
Strålende tider igjen
Deretter ble Manáus utgangspunkt for økoturister som kom for å utforske regnskogens gåter. Andre kom for noen dager for å holde en slange, mate en papegøye eller klappe et dovendyr. Hvis operaen ble restaurert, ville Manáus bli en attraktiv by også av andre årsaker!
I 1974 utførte man derfor et kostbart ombyggingsarbeid for å bevare operaens opprinnelige stil og for å gjøre tekniske forbedringer. Man brukte vaskekluten på lampene, speilene og møblene. Teknikere installerte et hydraulisk system som kunne bevege orkestergraven opp og ned. De la nytt gulv på scenen, og bak scenen satte de opp nytt lydanlegg, ny belysning og videoutstyr. De installerte luftkondisjoneringsanlegg på gulvet under stolene.
Så kom symfoniorkestret fra Rio de Janeiro og brakte kultur til operaen igjen. Senere danset den berømte ballerinaen Margot Fonteyn «Svanesjøen» på denne scenen og lot ballettskoene sine bli værende igjen i en utstillingsmonter i operaens museum.
Av hensyn til komforten, skjønnheten og sikkerheten måtte det enda flere forbedringer til. Etter omfattende undersøkelser og grundig planlegging var 600 arbeidere og 30 teknikere i full aktivitet i operaen i fire år. De fant den opprinnelige, gammelrosa fargen under åtte lag med maling. Kuppelen trengte en ansiktsløftning. Bort med den gamle taksteinen! Den ble byttet ut med en ny — en lignende glasert takstein som var laget i Brasil. Stolene ble trukket om, med rød fransk fløyel. Skalpell og pensel ble brukt for å pynte på de skjøre kunstgjenstandene og maleriene. Dessverre var kunsten i foajeene blitt ødelagt av fuktighet, så man valgte å dekke veggene med jadegrønn kinesisk brokade. Dessuten hadde termitter slått seg ned i tresøylene og balkongrekkverkene. For å bli kvitt dem sprøytet man inn nesten 14 000 liter insektmidler.
I 1990 kunne man igjen høre flotte stemmer i et flott hus. Den brasilianske sopranen Celine Imberts arier og Nelson Freires pianokonserter høynet operaens glans.
Var det en klokke vi hørte? Ja, den ringte for å varsle at forestillingen begynner om fem minutter.
«I forbindelse med 100-årsjubileet til Teatro Amazonas inviterte vi den kjente tenoren José Carreras,» sier operasjefen, Daou. «Han testet akustikken (’perfekt’).» Den kvelden ble avsluttet med dans i ballsalen. Festlighetene fortsatte med besøk av dirigenten Zubin Mehta, tenoren Luciano Pavarotti og en argentinsk gruppe som framførte den fargerike operaen «Carmen».
Der kom treminutterssignalet. Det er best vi finner plassene våre.
Hele dagen har de 60 ansatte hatt det travelt bak scenen med å forberede forestillingen. Og det kommer flere arrangementer — jazzkonserter, folkedans og skuespill. Men i kveld er det ballett.
Ett minutt igjen. Stillhet.
Når kommer så du til operahuset i urskogen?
[Ramme på side 17]
Kidnappingen som ødela gummihandelen og stanset operaen
I 1876 pønsket Henry Wickham, en ung engelsk lykkejeger, ut en uredelig plan som satte en stopper for Brasils framgang på gummimarkedet. Med hjelp fra indianere «kidnappet» han 70 000 prima frøplanter av Hevea brasiliensis fra skogen i Amazonas, lastet dem om bord i en dampbåt og smuglet dem forbi brasilianske tollere under påskudd av at dette var «sjeldne planter til dronning Victoria». På båten over Atlanterhavet stelte han dem, og så fikk han fraktet dem raskt videre med et spesielt ekstratog til drivhusene i den botaniske hagen i Kew i England. Derfra ble plantene en tid senere sendt med båt til Asia og plantet ut i den myrlendte jorden på Ceylon (nå Sri Lanka) og Malayahalvøya. Innen 1912 hadde de bortførte frøplantene vokst slik at det var blitt anlagt gummiplantasjer, som var fri for sykdommer, og da disse trærne begynte å produsere lateks, «var Brasils gummiboom en saga blott,» sier en kilde.
[Bilde på side 14]
Manáus
[Rettigheter]
Mountain High Maps® Copyright © 1995 Digital Wisdom, Inc.
[Bilde på side 15]
De to elvene vil ikke blande seg
[Bilde på side 15]
Kuppelen på operaen — kjekk å orientere seg etter
[Bilde på side 16]
Elegant bygg i regnskogen
[Bilde på side 17]
Et flott operahus igjen