Dagens leker — hva lærer de barna våre?
BARN har en naturlig trang til å leke. Boken Choosing Toys for Children sier at sunne og friske barn «helt spontant skaper sin egen fantasiverden som de elsker å utforske». Slik har det alltid vært. Ifølge Bibelen var det vanlig å se barn ’leke på torgene’. (Sakarja 8: 5) Ofte lekte de kreative leker som appellerte til fantasien. — Jevnfør Matteus 11: 16, 17.
Lek er med rette blitt kalt barns arbeid, og da må leketøyet kunne sies å være barns verktøy. Bladet Parents sier: «Lek er barnas måte å lære om verden på. . . . Gjennom leken blir verden forminsket til barnas størrelse, en verden som barna kan mestre og kontrollere. Leken utvikler musklene og koordineringsevnen, fremmer sosialiseringen, prøver grensene mellom virkelighet og fantasi og hjelper barna til å lære å kommunisere med hverandre, gjøre ting på omgang og dele. Leken stimulerer fantasien og gir erfaring i å løse problemer.»
Leketøy spilte også en viktig rolle for barn i bibelsk tid. Under utgravninger i Israel er det blitt avdekket en liten samling barneleker, deriblant rangler, fløyter og små gryter og vogner. The World Book Encyclopedia sier: «I oldtiden hadde barn i Afrika baller, lekedyr og leker som de drog etter seg i en snor. Barn i det gamle Hellas og Romerriket lekte med båter, kjerrer, tønnebånd og snurrebasser. Klinkekuler av porselen, rangler og marionetter var populære leker i Europa i middelalderen.»
Leketøy som er stimulerende, interessant og utviklende, spiller en viktig rolle i dag også. Men det finnes en foruroligende lang rekke lekesaker på markedet som er av tvilsom verdi. I en artikkel i bladet Time i 1992 stod det: «Se ikke på årets nye leker hvis du er ute etter god, oppbyggende moro. Praktisk talt hver eneste større produsent legger vekt på det motbydelige.» Man kunne for eksempel få kjøpt en hodeskalle av plast i full størrelse som barn kunne forme så den ble «så frastøtende som mulig». Det finnes også leketøy som etterligner kroppsfunksjoner, for eksempel det å kaste opp. Både foreldre og barn blir utsatt for et enormt kjøpepress hva slike leker angår.
Salg til barn
Tidsskriftet Pediatrics in Review bemerker: «Ifølge Hammurabis lov var det å selge noe til et barn en forbrytelse som ble straffet med døden.» Men dagens leketøysprodusenter og reklamemakere føler ingen skam ved å selge de kostbare produktene sine til troskyldige barn. Ved hjelp av avansert forskningsteknikk skaffer de seg innsyn i barnas sinn. Og ved at de hele tiden forandrer på produktene, kan de få fjorårets modell til å virke helt avleggs og årets modell til å virke uunnværlig.
Leketøysindustrien utnytter også til fulle fjernsynets makt. I De forente stater er barneprogrammene på TV bokstavelig talt spekket med reklameinnslag for leker. Innslagenes avanserte fotografering, spesielle effekter og stemningsskapende musikk kan få det kjedeligste leketøy til å virke magisk og spennende. De fleste voksne gjennomskuer den slags manipulering, men «mindre barn tror at reklamen sier sannheten». — Pediatrics in Review.
Mange av de fjernsynsprogrammene som er beregnet på barn, er egentlig ikke stort annet enn reklamefilmer. Ifølge publikasjonen Current Problems in Pediatrics tar slike programmer «snarere sikte på å selge en leke enn å være utviklende for barna eller berike deres liv». Programmet «Teenage Mutant Ninja Turtles» har for eksempel ført til at det er blitt framstilt «over 70 produkter, en frokostblanding og en spillefilm».
Ifølge Pediatrics in Review «er det mange undersøkelser som viser at barn som blir utsatt for reklame, maser på foreldrene for å få dem til å kjøpe de produktene som det blir reklamert for». Grunnleggeren av en internasjonal leketøysbedrift sier: «Bare se på unger som napper i tøyet til foreldrene, så vet du hva de sier: ’Hvis ikke jeg får denne leken, kommer jeg til å dø.’» Det skulle derfor ikke overraske noen at bare i Canada bruker folk årlig en sum som tilsvarer over seks milliarder kroner, på leker til sine barn, barnebarn og venner.
Krigsspill
TV-krigsspill er blant de mest populære produktene innen leketøysindustrien. Deres tilhengere hevder at slike spill hjelper barna til å utvikle sin evne til å løse problemer, motorikken og samspillet mellom øynene og hånden, foruten at de stimulerer nysgjerrigheten. En artikkel i The Toronto Star sier: «Brukt riktig kan et elektronisk leketøy være harmløst, ja, utviklende.» ’Men,’ innrømmer avisen, ’det har lett for å isolere barnet fra andre og kan bli en besettelse.’
Tenk på én gutt som er helt oppslukt av å spille TV-krigsspill. Moren hans sier: «Han er helt utrolig — han viker ikke fra skjermen før han har drept alle sammen.» Hvor gammel er han? Bare to år! Han har blemmer på tommelen etter å ha sittet og trykt på knotter i fire—fem timer hver dag. Men det virker ikke som om moren uroer seg. «Det eneste som bekymrer meg, er at han vil at alt skal skje på et blunk,» sier hun og knipser med fingrene. I et TV-spill «går alt så fort . . . , og så fort går det ikke i det virkelige liv».
Ifølge The Toronto Star er noen motstandere av TV-spill og dataspill av den oppfatning at spillene «ikke oppmuntrer barna til å lære å more seg ved hjelp av fantasien, lesning eller annet tradisjonelt tidsfordriv, og at de dessuten frister dem til å forsømme leksene». Noen pedagoger sier at ’spillene er en besnærende trussel som kan få barn til å isolere seg eller oppføre seg voldelig’.
Fjernsynets nyhetsdekning av bombingen under krigen i Persiabukta i 1991 resulterte i en enorm etterspørsel etter mer konvensjonelle krigsleker. Modeller av Abrams stridsvogner, Scud-raketter og Hind-helikoptre toppet listen over populære leker. Eksperter frykter for at barn som leker med leketøy av denne typen, vil bli mer aggressive eller kanskje ufølsomme overfor vold. Å leke med slike leker er i hvert fall i strid med ånden i det som står i Jesaja 2: 4, hvor det er forutsagt at Guds folk ’ikke lenger skal lære å føre krig’.
Det har hendt at leker som har sett realistiske ut, har utløst voldshandlinger. I en nordamerikansk by oppstod det skuddveksling da et leketøy som forestilte en vannkanon, ble tatt i bruk, og en 15 år gammel gutt ble drept. En annen gang ble to ungdommer som lekte med et slikt leketøy, såret av en rasende bevæpnet mann etter at han var blitt gjennomvåt.
Det budskapet du formidler
Det er få ansvarsbevisste foreldre som egentlig godkjenner vold. Likevel blomstrer krigsleketøysindustrien. Noen ganger foretrekker foreldrene å gå på akkord med sine egne meninger framfor å pådra seg barnas vrede. Men det kan være til stor skade for barna. Susan Goldberg, en forsker som arbeider innen det psykiske helsevern i Canada, sier: «Når vi gir barna leker, antyder vi at vi godkjenner det en leke står for.» Det er riktig at det for noen barn er helt normalt å oppføre seg noe aggressivt av og til. «Hvis barna ikke får leketøyspistoler, lager de sine egne og kan til og med bruke fingrene,» argumenterer en psykolog. Det kan så være. Men bør foreldrene oppmuntre til aggressiv oppførsel ved å gi barna sine etterligninger av voldsvåpen?
Det er også sant at det er få som slår inn på en kriminell løpebane bare fordi de lekte med leketøyspistoler som barn. Men hvilket budskap er det du overbringer hvis du gir barna dine slike leker? Vil du at de skal tro at vold er moro, og at det er spennende å drepe og gå i krig? Lærer du dem å ha respekt for Guds normer? Guds Ord sier: «[Gud] hater dem som elsker vold.» — Salme 11: 5.
Susan Goldberg sier videre at ’jo mer tid barn bruker i voldspreget lek med foreldrenes stilltiende samtykke, jo mer sannsynlig er det at de vil opptre aggressivt når de skal løse problemer’. Bibelen sier i Galaterne 6: 7: «Hva et menneske enn sår, det skal han også høste.» Kan et barn høste gode egenskaper av voldspreget lek?
Det må naturligvis innrømmes at alle barn er forskjellige. Ett barn kan bli fullstendig oppslukt av et elektronisk spill, mens et annet barn ikke blir det. Og det kan diskuteres om barn virkelig setter død og ødeleggelse på en videoskjerm i forbindelse med voldshandlinger i det virkelige liv. Foreldre må derfor avgjøre hva som er best for deres barn, og velge leker til dem med stor omhu.
[Bilde på side 6]
Når barn leker, lærer de å forholde seg til hverandre