Sarajevo — fra 1914 til 1994

AV VÅKN OPP!s MEDARBEIDER I SVERIGE

Åtti år er gått siden de skjebnesvangre skuddene falt i Sarajevo den 28. juni 1914. Erkehertug Franz Ferdinand og hans hustru, erkehertuginne Sophie, ble drept, og fiendskapet mellom Østerrike-Ungarn og Serbia blusset opp og utløste den første verdenskrig. Av de 65 millioner unge menn som ble sendt ut på slagmarkene, var det omkring ni millioner som aldri kom tilbake. Med de sivile tap kom antall drepte opp i 21 millioner. Noen omtaler fortsatt august 1914 som det tidspunkt da «verden ble gal».

PÅ NYTT har skuddene drønnet i Sarajevo. Og ikke bare der, men i flere av de seks delstatene i den tidligere forbundsrepublikken Jugoslavia.a I boken Jugoslavien — Ett land i upplösning heter det: «Det er en borgerkrig der nabo slåss mot nabo. Gammelt nag og gammel mistenksomhet har slått over i hat. Hatet har ført til stridigheter, og stridighetene til flere drap og mer ødeleggelse. Det hele er som en ond sirkel, eller kanskje snarere en spiral, av voksende hat, mistenksomhet og drap.»

Da det brøt ut kamper i Jugoslavia i juni 1991, var det ikke så merkelig at mange tenkte på de skuddene som falt i Sarajevo i juni 1914. Ville denne nye konflikten få like katastrofale følger? Ville freden i Europa bli truet? Kunne den «etniske utrenskningen» (overlagt drap på og utdrivelse av en gruppe mennesker som tilhører en bestemt rase, politisk retning eller kultur) bre seg til andre deler av verden? Det er øvd internasjonalt press for å forsøke å få slutt på kampene. Men hva er det egentlig som ligger bak problemene i det tidligere Jugoslavia? Har den senere tids begivenheter i Sarajevo noe å gjøre med snikmordet i 1914?

Jugoslavia og den første verdenskrig

Motsetningene er ikke av ny dato. Allerede i begynnelsen av dette århundret ble Balkanhalvøya kalt «Europas urolige hjørne». I boken Jugoslavien — Ett land i upplösning heter det: «Det dreier seg om en oppløsning av en union der spenningene har vokst gjennom en meget lang tid. Faktisk var motsetningene til stede allerede fra aller første stund, da Serbernes, kroatenes og slovenernes kongerike [som Jugoslavia tidligere ble kalt] ble opprettet etter at den første verdenskrig var slutt.» Noen historiske bakgrunnsopplysninger vil hjelpe oss til å forstå forbindelsen mellom dagens konflikter og den første verdenskrig.

Da Franz Ferdinand ble snikmyrdet i 1914, var de sørslaviske landene Slovenia, Kroatia og Bosnia-Hercegovina underlagt dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Serbia var derimot et uavhengig rike og hadde vært det siden 1878, sterkt støttet av Russland. Men mange serbere bodde i de provinsene som var underlagt Østerrike-Ungarn, og Serbia ville derfor at Østerrike-Ungarn skulle oppgi alle de okkuperte områdene på Balkanhalvøya. Selv om Kroatia og Serbia hadde sine uoverensstemmelser, stod de samlet om ett felles ønske: de ville kvitte seg med sine forhatte fremmede herrer. Nasjonalistene drømte om å forene alle sørslavere i ett rike. Serberne utgjorde den sterkeste drivkraften i forbindelse med dannelsen av en slik uavhengig stat.

Den regjerende keiser, Franz Joseph, var den gang 84 år gammel. Erkehertug Franz Ferdinand skulle snart etterfølge ham som keiser. Serbiske nasjonalister mente at Franz Ferdinand ville stå i veien for at de kunne realisere sin drøm om et sørslavisk rike.

Noen unge studenter i Serbia var besatt av tanken på en fri sørslavisk stat, og de var villige til å dø for sin sak. Flere unge mennesker ble tatt ut til å utføre et attentat mot erkehertugen. De fikk våpen og opplæring av en hemmelig gruppe serbiske nasjonalister som ble kalt Den svarte hånd. To av disse ungguttene forsøkte å ta livet av ham, og en av dem klarte det. Han het Gavrilo Princip og var 19 år gammel.

Mordet førte til at gjerningsmennene nådde sitt mål. Da den første verdenskrig var over, var dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn oppløst, og Serbia kunne stille seg i spissen for å samle slaverne i ett rike. Da dette riket så ble dannet i 1918, ble det kalt Serbernes, kroatenes og slovenernes kongerike. Navnet ble forandret til Jugoslavia i 1929. Men da de forskjellige gruppene ikke lenger trengte å stå sammen som fiender av Østerrike-Ungarn, kom deres innbyrdes motsetninger for dagen. Det finnes nesten 20 forskjellige folkegrupper, fire forskjellige offisielle språk og flere mindre utbredte språk, to forskjellige alfabeter (det latinske og det kyrilliske) og tre større religioner — den katolske, den muslimske og den serbisk-ortodokse. Religion er stadig en sterkt splittende faktor. Det var med andre ord mange gamle splittende faktorer i den nye staten.

Jugoslavia og den annen verdenskrig

Under den annen verdenskrig gjorde Tyskland invasjon i Jugoslavia, og ifølge boken The Yugoslav Auschwitz and the Vatican «ble over 200 000 mennesker, for det meste ortodokse serbere, systematisk myrdet» av katolske kroater som samarbeidet med nazistene. Men kroaten Josip Tito klarte sammen med sine kommunistiske partisaner og med støtte fra britisk og amerikansk hold å drive tyskerne tilbake. Da krigen var over, framstod han som landets selvfølgelige leder og styrte det deretter med jernhånd. Han var et selvstendig menneske. Ikke engang Stalin kunne tvinge ham til å sørge for at Jugoslavia kom på linje med resten av kommunistblokken.

Mange fra det tidligere Jugoslavia har sagt: «Hvis det ikke hadde vært for Tito, ville unionen ha gått i oppløsning langt tidligere. Bare han hadde den viljekraft og den autoritet som måtte til for å holde den sammen.» Dette er noe som kjensgjerningene bekrefter. Da Tito døde i 1980, blusset konfliktene opp igjen, og de ble stadig mer intense inntil borgerkrigen brøt ut i 1991.

Skuddene som forandret verden

Forfatteren Frederic Morton skriver i sin bok Thunder at Twilight—Vienna 1913/1914 om mordet på Franz Ferdinand: «Det prosjektilet som rev over halspulsåren hans, var startskuddet til det uhyggeligste massedrap menneskene inntil da hadde opplevd. Det utløste også de krefter som skulle føre til den annen verdenskrig. . . . Mange av trådene i den vev som utgjør dagens tidsbilde, ble først spunnet ved Donau i det halvannet år som gikk forut for skuddet mot erkehertugens hode.» — Uthevet av oss.

Den senere tids begivenheter i det tidligere Jugoslavia er ikke de eneste «trådene i den vev som utgjør dagens tidsbilde» som kan spores tilbake til 1914. Historikeren Edmond Taylor gir uttrykk for en tanke som mange historikere er enige i: «Den første verdenskrigs utbrudd innvarslet en ’tid med store uroligheter’ . . . Alle omveltninger i de siste 50 årene kan direkte eller indirekte spores tilbake til 1914.»

Mange har forsøkt å forklare hvordan skuddene i Sarajevo kunne få så enorme konsekvenser. Hvordan kunne to skudd fra en «skolegutt» sette hele verden i brann og innlede en periode med vold, forvirring og tapte illusjoner som har vart helt fram til vår tid?

Forsøk på å forklare 1914

Forfatteren av boken Thunder at Twilight—Vienna 1913/1914 forsøker å forklare det som skjedde, ved å peke på det han kaller «den nye makt» som påvirket nasjonene i 1914. Han mener at denne «makt» egentlig bestod av flere faktorer som trakk i samme retning. De få nøkterne røster som hevet seg, ble overdøvet av den stadig voksende krigslarm. Mobiliseringen i ett land satte fart i mobiliseringen i alle de andre. Makten ble overført fra den herskende klasse til generalene. Mange mennesker betraktet også krigen som en velkommen anledning til å få oppleve et «storslagent nasjonalt eventyr» og derved slippe vekk fra hverdagens kjedsommelighet. En diplomat skrev senere: «På samme måte som folk kan lengte etter et befriende tordenvær på en lummer sommerdag, trodde 1914-generasjonen at en krig kunne virke befriende.» Den tyske forfatteren Hermann Hesse sa at det ville gjøre mange mennesker godt å bli rykket opp fra «en kjedelig kapitalistisk fred». Uttalelser om at krig er «en renselse, en frigjøring, et veldig håp», er blitt tilskrevet den tyske forfatter og nobelprisvinner Thomas Mann. Til og med Winston Churchill lot seg beruse av tanken på krigen og skrev: «Krigsforberedelsene øver en skremmende tiltrekning på meg. Jeg ber om at Gud må forlate meg dette forferdelige lettsinn.»

Det var denne «nye makt» som gjorde at det utspilte seg livlige scener over hele Europa når soldatene marsjerte ut i krigen. Grønne kvister ble stukket i uniformsluene deres, kanonene ble behengt med rosegirlandere, orkestre spilte, husmødre vinket med lommetørklær fra vinduene, og barn løp leende ved siden av soldatene. Det var som om folk feiret og gledet seg over krigsutbruddet. Verdenskrigen kom maskert som en fest.

Dette er et resymé av hva den tidligere siterte Frederic Morton kalte «den nye makt», som skulle gjøre det lettere å forstå årsaken til den første verdenskrig. Men hvor kom denne «makt» fra? Historikeren Barbara Tuchman skriver at den industrielle utviklingen hadde gitt menneskene nye kraftressurser og nye spenninger, at «samfunnet var . . . bristeferdig på grunn av nye spenninger og oppsamlet energi». Stefan Zweig, en ung intellektuell i Wien på den tiden, skrev: «Jeg kan ikke forklare det på noen annen måte enn ved å vise til dette kraftoverskudd, en tragisk følge av den indre dynamikk som hadde bygd seg opp i løpet av 40 år med fred, og som nå søkte et voldsomt utløp.» Formuleringen «jeg kan ikke forklare det på noen annen måte», tyder på at han finner det vanskelig å forklare. Morton skriver i forordet til sin bok Thunder at Twilight: «Hvorfor skjedde det akkurat der og da? Og hvordan? . . . Finnes det i det hele tatt noen nøkkel til gåten?»

Ja, mange som forsøker å forklare hendelsene i 1914, finner det vanskelig å forstå de dypereliggende årsakene. Hvorfor ble ikke krigen begrenset til de parter som var direkte berørt? Hvorfor utviklet den seg til en verdenskrig? Hvorfor ble den så langvarig og ødeleggende? Hva var det for en merkelig makt som grep tak i menneskeheten høsten 1914? I artikkelen på side 10 skal vi drøfte de bibelske svarene på disse spørsmålene.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 6]

«På samme måte som folk kan lengte etter et befriende tordenvær på en lummer sommerdag, trodde 1914-generasjonen at en krig kunne virke befriende.» — Ernest U. Cormons, østerriksk diplomat

[Ramme/bilder på sidene 8 og 9]

1914

Bibelen har forutsagt de katastrofale begivenhetene som har funnet sted siden 1914

«En annen kom ut, en ildfarget hest; og ham som satt på den, ble det gitt å ta freden bort fra jorden, så de skulle slakte hverandre ned; og det ble gitt ham et stort sverd. Og da det åpnet det tredje segl, hørte jeg den tredje levende skapning si: ’Kom!’ Og jeg så, og se, en svart hest; og han som satt på den, hadde en skålvekt i sin hånd. Og jeg hørte en røst, som om den var i de fire levende skapningers midte, og den sa: ’En liter hvete for en denar, og tre liter bygg for en denar; og skad ikke olivenoljen og vinen.’ Og da det åpnet det fjerde segl, hørte jeg røsten av den fjerde levende skapning si: ’Kom!’ Og jeg så, og se, en blek hest; og han som satt på den, hadde navnet Døden. Og Hades fulgte like etter ham. Og det ble gitt dem myndighet over fjerdedelen av jorden, til å drepe med et langt sverd og med matmangel og med dødbringende plage og ved jordens villdyr.» — Åpenbaringen 6: 4—8 (Se også Lukas 21: 10—24; 2. Timoteus 3: 1—5.)

«Den store krigen fra 1914 til 1918 ligger der som et belte av brent jord som skiller den tiden fra vår tid. Fordi den utslettet så mange liv som skulle ha vært aktive i årene som fulgte, fordi den ødela menneskers tro, forandret meninger og etterlot seg uhelbredelige sår i form av tapte illusjoner, skapte den så vel en fysisk som en psykologisk avgrunn mellom to epoker.» — Forordet til The Proud Tower av Barbara W. Tuchman.

«De fire årene som fulgte [etter 1914], var, som Graham Wallas skrev, ’fire år med den mest intense og heltemodige innsats menneskeslekten noen gang har gjort’. Da innsatsen var over, druknet etter hvert de illusjoner og den entusiasme som hadde vært mulig fram til 1914, i et hav av tapte illusjoner. Det menneskene først og fremst hadde igjen for den prisen de hadde betalt, var en smertefull erkjennelse av sine egne begrensninger.» — Etterordet i samme verk.

[Rettigheter]

The Bettmann Archive

The Trustees of the Imperial War Museum, London

National Archives of Canada, P.A. 40136

[Kart på side 7]

(Se den trykte publikasjonen)

Europa i august 1914

1. Storbritannia og Irland 2. Frankrike 3. Spania 4. Tyskland 5. Sveits 6. Italia 7. Russland 8. Østerrike-Ungarn 9. Romania 10. Bulgaria 11. Serbia 12. Montenegro 13. Albania 14. Hellas

[Bilde på side 5]

Gavrilo Princip

[Bilde på side 6]

Tyskere på vei ut i krigen får blomster

[Rettigheter]

The Bettmann Archive

[Bilderettigheter på side 3]

Culver Pictures