Misjonærene — lysets eller mørkets tjenere? — Del 5

Et nytt budskap til en ny verden

DEN vestlige halvkule ble for første gang kalt Den nye verden i 1516. Da Columbus «oppdaget» den i 1492, oppdaget han også at det allerede bodde folk der, ja, at det hadde bodd folk der i flere hundre år. Men nå fikk de innfødte amerikanerne for første gang stifte bekjentskap med den såkalte kristendom. Hvilken betydning skulle det få for Den nye verden?

I flere hundre år hadde den katolske kirke hatt nesten fullstendig kontroll over europeernes liv. Den hadde fastsatt normer og regler for nesten alle livets anliggender, styre og stell innbefattet. Et slikt samarbeid mellom kirke og stat, den alliansen som hadde resultert i korstogene, kom også til å prege Den nye verden.

Sidney H. Rooy ved Educación Teológica i Buenos Aires skriver at spanske konger henimot slutten av 1400-tallet var overbevist om at «den spanske krone var det redskap Gud hadde utvalgt for å frelse Den nye verden». Pavedømmet trakk opp en tenkt linje fra nord til sør i Atlanterhavet for å dele verdens uutforskede områder mellom Spania og Portugal. I 1494 undertegnet de to landene en avtale om å flytte linjen lenger mot vest. Mens spanierne så fortsatte å kolonisere det meste av Mellom- og Sør-Amerika, rykket portugiserne inn i Brasil; Brasils østkyst lå nemlig nå øst for delelinjen. Ifølge Rooy tolket begge land pavens forordning dit hen at «retten til landområdene var knyttet til en forpliktelse til å misjonere blant de innfødte folkeslagene».

Erobringen av Den nye verden

I 1493, på sin andre reise, var Columbus ledsaget av en gruppe munker som var spesielt utvalgt med tanke på å omvende de innfødte. Fra da av arbeidet conquistadorene og misjonærprestene side om side under erobringen av Den nye verden.

I 1519 nådde Hernán Cortés det som nå er kjent som Mexico, sammen med en feltprest og noen andre prester. På 50 år økte antall misjonærer der til 800. I tillegg var det 350 misjonærer i Peru, som Francisco Pizarro hadde kommet til i 1531.

Pavelige buller som var blitt utstedt i 1493, gav de verdslige myndigheter den moralske godkjenning som de ønsket til sin erobringskampanje. De regnet med Guds støtte, for de mente at koloniseringen var hans vilje. Kirkens representanter, som var ivrige etter å være til behag, gav sin tilslutning til dette i den hensikt å legitimere koloniseringen. Ja, António Vieira, en jesuitt på 1600-tallet som var født i Portugal, men som vokste opp i Brasil, hyllet koloniseringen og sa at uten den ville evangeliseringen ha vært umulig.

Misjonærene så ingenting galt i å bruke koloniseringen som et redskap til å spre sin religion. Dette gjorde dem imidlertid i høy grad til en del av den verden som Jesus hadde sagt at hans etterfølgere ikke skulle være en del av. — Johannes 17: 16.

Hvordan man gjorde disipler

Ifølge Rooy gikk kristenhetens misjonærer til å begynne med inn for «å utrydde gamle riter og de fleste ytre manifestasjoner av indiansk religion». Han legger til: «Selv om det fremdeles ble brukt makt når det var nødvendig, ble mange indianere omvendt på fredelig vis ved at prestene henvendte seg direkte til dem.»

Det var selvsagt enkelte misjonærer som mente at maktbruk aldri kunne forsvares. En spansk dominikanermisjonær og prest som het Bartolomé de Las Casas, begynte å gi uttrykk for misnøye med de grusomme metodene som ble tatt i bruk. Han talte gjentatte ganger de innfødtes sak i Spania, noe som førte til at regjeringen gav ham tittelen Indianernes forsvarer. Hans bestrebelser vakte imidlertid vidt forskjellige reaksjoner. Noen har kalt ham korsfarer, profet, Guds tjener og visjonær, mens andre har kalt ham forræder, paranoid, anarkist og premarxist.

Det målet som gikk ut på å utrydde gamle riter, ble senere forlatt. Så snart de innfødte var blitt presset til å bli kristne i navnet, fikk de beholde sine hedenske trosoppfatninger og skikker. Det er derfor «mange kristne fester blant Sierra-indianerne i Peru inneholder skikker som er levninger av glemte trosoppfatninger blant inkaene,» som boken Man, Myth & Magic sier. The Cambridge History of Latin America opplyser at meksikanske indianere tok til seg «de elementene [i kristendommen] som passet til deres åndelige og ritualistiske behov, og blandet dem med elementer fra sine forfedres tro».

Det er sant at flere hundre tusen innfødte amerikanere ble døpt. Men den «kristendommen» som ble påtvunget dem, var i beste fall overfladisk. Man brukte ikke mye tid på å undervise dem i kristendommens grunnleggende lære og gi dem en grunnvoll som de kunne bygge en sterk tro på. The Cambridge History of Latin America sier: «Man kunne se foruroligende tegn på at indianere som hadde antatt den nye tro med tilsynelatende begeistring, fremdeles tilbad sine gamle guder i all hemmelighet.» Ja, noen indianere skal ha plassert hedenske gudebilder bak «kristne» altere i tilfelle den «kristne Gud» ikke bønnhørte dem. De var også trege til å slutte å følge inngrodde atferdsmønstre, for eksempel til å slutte å praktisere polygami.

Medlemmene av katolske ordener handlet ikke alltid slik man skulle vente av «kristne» misjonærer. Det oppstod ofte krangler ordenene imellom. Særlig jesuittene ble ofte kritisert for sin politikk og sin handlemåte. I 1759 ble de faktisk utvist fra Brasil.

Det at det kom protestantiske misjonærer, førte ikke til forandringer av betydning. Etter hvert som misjonærene økte i antall, tiltok også den splittelsen som er så vanlig blant dem som kaller seg kristne. Katolikkene anklaget protestantene for å gi sin tilslutning til imperialisme, mens protestantene anklaget katolikkene for å spre hedenske læresetninger og for å holde folket nede i fattigdom. Det var mye sant i alle disse påstandene. Kristenhetens misjonærer fulgte ikke Jesu eksempel, enten de var katolikker eller protestanter.

I hele Den nye verden «skred omvendelsesarbeidet fram som et ledd i den spanske, den franske og den engelske regjerings koloniseringsbestrebelser,» sier The Encyclopedia of Religion. Mens spanierne og portugiserne konsentrerte seg om Latin-Amerika, engasjerte franskmennene og engelskmennene seg mer i de områdene som senere ble til De forente stater og Canada.a

I likhet med misjonærene i Latin-Amerika prioriterte også de franske og britiske misjonærene feil og blandet seg opp i politiske anliggender. Så «henimot slutten av den franske epoken i Canada hadde misjonærene i høyere grad lykkes i å få indianerne til å bli lojale mot Frankrike enn i å omvende dem,» sier The Encyclopedia of Religion.

Tjeneste for Gud eller jakt etter gull?

Noen hevder kanskje at de første conquistadorenes «mål var å utvide Guds rikes område». Men The Cambridge History of Latin America gir et mer realistisk bilde av det hele: «Framfor alt var de ute etter gull.» Man tenkte som så at indianerne «ydmykt ville levere fra seg store mengder gull» når de bare ble omvendt.

Noen av kristenhetens misjonærer ble med andre ord villige redskaper for folk som hadde meget slette motiver. En av de første europeerne som forstod dette, var Bartolomé de Las Casas, som er omtalt tidligere. The New Encyclopædia Britannica siterer noe han skrev i 1542: «Grunnen til at de kristne har drept og tilintetgjort utallige sjeler, er at de har vært motivert av et begjær etter gull og etter å bli rik på kort tid.»

De europeiske erobrerne bidrog ikke med mye åndelig opplysning. James A. Michener sier i sin bok Mexico at noen av dem som forsvarer kristenheten, hevder at da Cortés invaderte Mexico, «fant han landet bebodd av barbarer som han brakte både sivilisasjonen og kristendommen til». Michener sier imidlertid at de meksikanske indianerne ikke var barbarer på et så tidlig tidspunkt som i år 900 engang, «men de tok etter hvert så lett på det å verne om sin fantastiske sivilisasjon at de lot seg bli nedrent av virkelige barbarer». De «virkelige barbarer» han sikter til, var noen av de såkalte kristne.

Et forberedende arbeid

Kristenhetens misjonærer adlød ikke Jesu befaling om å ’gjøre disipler og lære dem å holde alt det han hadde befalt dem’. (Matteus 28: 19, 20) Nye tilhengere lærte ikke å legge for dagen Guds ånds frukter. De var ikke forent i én tro.

Selv de av kristenhetens misjonærer som var oppriktige, kunne bare utbre en frafallen form for kristendom. Det «lyset» som ble spredt i Den nye verden, var sannelig dunkelt. Men ved at kristenhetens misjonærer til en viss grad brukte Bibelen, utførte de et forberedende arbeid som ledet opp til den viktige misjonskampanjen som Jesus forutsa skulle finne sted i endetiden. (Matteus 24: 14) Det skulle bli en unik kampanje, den mest vellykkede i kristendommens historie, og den skulle bli til gagn for mennesker av alle nasjoner. Les om den i neste nummer, i artikkelen «Hvordan det blir gjort sanne disipler i vår tid».

[Fotnote]

[Bilde på side 21]

Misjonærene kom til det amerikanske kontinent sammen med europeiske conquistadorer

[Rettigheter]

Fra boken Die Helden der christlichen Kirche