Misjonærene — lysets eller mørkets tjenere? — Del 4
Åndelig lys til «det mørke fastland»?
«FOR mindre enn hundre år siden ble Afrika kalt det mørke fastland fordi så mye av kontinentet var ukjent for europeerne.» Det som oppslagsverket The World Book Encyclopedia omtaler her, var egentlig ikke et afrikansk mørke, men et europeisk mørke — europeernes mangel på kunnskap om det da stort sett uutforskede kontinentet. Det ligger derfor ikke noen selvmotsigelse i at navnet Afrika kan være avledet av det latinske ordet aprica, som betyr «solfylt».
Likevel var Afrika i mørke i én forstand, nemlig når det gjaldt Bibelens sannhet. Donald Coggan, tidligere erkebiskop av Canterbury, omtaler Afrika og Asia som «de to store kontinentene som Vestens kirker har overøst med ressurser i form av arbeidskraft og penger i løpet av nærmere 200 år».
Mange av kristenhetens misjonærer var utvilsomt oppriktige. Noen ofret til og med livet i sitt arbeid. De hadde en betydelig innvirkning på livet i Afrika. Men gjorde de som Kristus, som hadde «kastet lys . . . ved det gode budskap»? Befridde de det såkalte mørke fastland for dets åndelige mørke? — 2. Timoteus 1: 10.
De første lysglimtene kom via innfødte misjonærer
Den første kristne forkynneren i Afrika vi kjenner til, var selv afrikaner, nemlig den etiopiske evnukken som er omtalt i Bibelen, i Apostlenes gjerninger, kapittel 8. Han var en jødisk proselytt, og han var på vei hjem fra templet i Jerusalem, hvor han hadde vært for å tilbe, da Filip omvendte ham til kristendommen. I tråd med de første kristnes nidkjærhet forkynte utvilsomt denne etiopieren aktivt det gode budskapet som han hadde fått høre, og ble dermed misjonær i sitt eget hjemland.
Historikerne er imidlertid ikke enige om hvorvidt det var på denne måten kristendommen ble etablert i Etiopia. Den etiopiskortodokse kirke ser ut til å skrive seg fra 300-tallet, da en syrisk filosofistudent som het Frumentios, ble ordinert til biskop for etiopiske «kristne» av Athanasius, en biskop for den koptiske kirke i Alexandria.
Den koptiske kirke — ordet «kopter» er avledet av det greske ordet for egypter — hevder selv at dens grunnlegger og første patriark var evangelieskribenten Markus. Ifølge tradisjonen forkynte han i Egypt like før midten av det første århundre. Uansett spredte «kristendommen» seg til Nord-Afrika på et tidlig tidspunkt, og slike menn som Origenes og Augustinus fikk en fremtredende stilling der. En kateketskole i Alexandria i Egypt ble et ansett senter for «kristen» lære. Den hadde Pantaenus som sin første rektor. Men allerede på den tiden da Pantaenus’ etterfølger, Clemens Alexandrinus, levde, hadde frafallet tydeligvis gjort seg gjeldende. The Encyclopedia of Religion avslører at Clemens «forsvarte det å forene den kristne lære og Bibelen med gresk filosofi».
Den koptiske kirke gjennomførte en energisk misjonskampanje, særlig i det østlige Libya. Arkeologiske utgravninger i Nubia og Sør-Sudan røper også en koptisk innflytelse.
Europeiske misjonærer kommer
Europeerne utførte ikke noe særlig misjonsarbeid i Afrika før på 1500-, 1600- og 1700-tallet, da katolikkene hadde en viss suksess. Protestantiske kirkesamfunn kom ikke på banen før på begynnelsen av 1800-tallet, da Sierra Leone ble det første landet i Vest-Afrika som det kom protestantiske misjonærer til. Selv om protestantene gikk hardt inn for å oppnå like stor suksess som katolikkene, er det den dag i dag flere katolikker enn protestanter i alle afrikanske land hvor det er en større «kristen» befolkning.
I Gabon er for eksempel 96 prosent av befolkningen navnkristne. Like før den første verdenskrig opprettet Albert Schweitzer, som var lutheraner, et misjonssykehus der, og senere fikk han også opprettet en koloni for spedalske. Til tross for den betydelige innvirkningen som hans over 40 år lange protestantiske misjonsarbeid hadde på landet, er det fremdeles tre ganger så mange katolikker som protestanter der.
Den økte protestantiske deltagelsen medførte imidlertid at misjonsvirksomheten i Afrika skjøt fart. Adrian Hastings ved Leeds universitet forteller at «den viktigste arven fra denne perioden [andre halvdel av 1800-tallet] var en god begynnelse på arbeidet med å oversette Bibelen til en mengde afrikanske språk».
Oversettelser av Bibelen til folks morsmål dannet et til da manglende grunnlag for utbredelse av «kristendommen». Mange afrikanere trodde på drømmer og syner, forbandt sykdommer med forhekselse og levde i polygami. Det at kristenhetens misjonærer hadde en bibel på folks morsmål, gav dem muligheten til å kaste et bibelsk lys over disse spørsmålene. Hastings sier imidlertid: «Det var mange afrikanere som ikke ble overbevist i disse spørsmålene.» Hva ble resultatet? «Fra slutten av 1800-tallet av begynte det å oppstå en mengde uavhengige kirkesamfunn, først i Sør-Afrika og Nigeria, så i mange andre deler av kontinentet, på steder hvor det allerede fantes et betydelig antall misjonærer.»
I dag finnes det faktisk omkring 7000 nyere religiøse bevegelser med over 32 millioner medlemmer i områdene sør for Sahara. Ifølge The Encyclopedia of Religion «har disse bevegelsene primært oppstått i områder som har vært i intens kontakt med kristne misjonsbestrebelser». Det er tydelig at misjonærene ikke har klart å forene sine tilhengere i det som misjonæren Paulus omtalte som «én Herre, én tro, én dåp». — Efeserne 4: 5.
Hvorfor ikke? Den ovennevnte kilden forklarer at det kom av «lokale konvertitters skuffelse over kristendommens betingelser og frukter», «de merkbare splittelsene i den sekteriske kristendom og at den unnlot å dekke lokalbefolkningens behov», og «det at kristendommens misjonærer unnlot å rive ned sosiale og kulturelle barrierer og skape en følelse av fellesskap».
Kristenhetens misjonærer lot ikke nok åndelig lys stråle ut over «det mørke fastland». Lyset ble derfor for svakt til å fordrive uvitenheten om Bibelen.
Kolonialismens medløpere
Selv om noen av kristenhetens misjonærer utrettet mye godt, er The Encyclopedia of Religion nødt til å innrømme: «Misjonærer både krevde en kolonial overtagelse og gjorde den lettere å gjennomføre, så kristendommen og koloniseringen kunne til tider virke som to sider av samme sak. Moderne antikolonialister har ofte — med en viss berettigelse — stemplet kristendommen i Afrika som medskyldig i koloniseringen.»
The Collins Atlas of World History forklarer dette nærmere ved å opplyse at vestlige nasjoner var motivert av en overbevisning om at «en kolonisering ville bringe et fornuftens lys, demokratiske prinsipper og vitenskapens og medisinens velsignelser ut til de antatt primitive stammene i innlandet». Og The New Encyclopædia Britannica sier: «Det har vært vanskelig for de romersk-katolske misjonærene å frigjøre seg fra kolonialismen, og det var mange misjonærer som slett ikke ønsket å frigjøre seg.»
I den utstrekning kristenhetens misjonærer fremmet demokratiet og hyllet vestlige vitenskapelige og medisinske framskritt, viste de seg altså å være kolonialismens medløpere. Så snart folk mistet illusjonene med hensyn til kolonimaktenes økonomiske, politiske og sosiale strukturer, mistet de også troen på europeiske religioner.
Forkynnelse prioritert høyest?
Når det er snakk om protestantiske misjonærer i Afrika, blir gjerne David Livingstones navn nevnt. Livingstone, som var født i Skottland i 1813, ble legemisjonær og reiste mye i Afrika. Hans dype kjærlighet til «det mørke fastland» og begeistringen over å gjøre oppdagelser gav ham ytterligere motivasjon. The New Encyclopædia Britannica omtaler «kristendom, handel og sivilisasjon» som «den treenighet som han mente var bestemt til å åpne Afrika».
Livingstone utrettet mye. Det er imidlertid tydelig at det ikke var forkynnelsen av evangeliet han prioriterte høyest. Det ovennevnte leksikonet oppsummerer hans 30 år som misjonær «i det sørlige, det sentrale og det østlige Afrika — ofte på steder hvor ingen europeer tidligere hadde satt sin fot», slik: «Livingstone påvirket kanskje Vestens holdning til Afrika mer enn noen annen enkeltperson før eller etter ham. Hans geografiske, tekniske, medisinske og sosiale oppdagelser utgjorde en kompleks stamme av kunnskap som fremdeles er gjenstand for studium. . . . Livingstone hadde helhjertet tro på afrikanernes evne til å avansere og bli en del av den moderne verden. Han var i så måte en forløper, ikke bare for europeisk imperialisme i Afrika, men også for afrikansk nasjonalisme.» Livingstone viste stor medfølelse med afrikanerne.
Selv om noen misjonærer støttet slavehandelen eller i det minste så gjennom fingrene med den, ville det være urettferdig å anklage misjonærene som gruppe betraktet for å ha gjort det. Men var den medfølelsen som mange av dem viste, motivert av et ønske om å holde fast ved Guds normer angående upartiskhet og likhet, eller var den mer motivert av en normal, personlig omtanke for enkeltpersoners ve og vel? I ettertid er det vanskelig å si det med sikkerhet.
Det sistnevnte ville imidlertid være i tråd med det de fleste misjonærene har prioritert. En bok som handler om kristendommen i Afrika slik afrikanerne ser den, erkjenner at ingen «kommer opp mot dem når det gjelder humanitært arbeid». (Christianity in Africa as Seen by Africans) Men det at man bygde sykehus og skoler, innebar at man satte menneskers fysiske behov foran det å tjene Gud ved å forkynne hans Ord. Noen misjonærer opprettet til og med handelsstasjoner for å gi afrikanerne muligheten til å skaffe seg materielle bekvemmeligheter fra Europa og dermed øke sin levestandard.
Det er forståelig at mange afrikanere i dag er takknemlig for de materielle fordelene kristenhetens misjonærer har gitt dem adgang til. Som Adrian Hastings skrev: «Selv i sine mest kritiske uttalelser om misjonærer og kirkesamfunn er det sjelden afrikanske politikere unnlater å gi uttrykk for takknemlighet for deres bidrag når det gjelder videregående skolegang.»
’Hvis lyset i deg er mørke . . .’
Fram til de siste par hundre årene var Afrika ifølge Hastings «et kontinent hvor kristenheten ikke greide å oppnå et varig gjennombrudd». Ja, på midten av 1700-tallet hadde den katolske misjonsvirksomheten nesten stoppet helt opp, noe som får forfatteren J. Herbert Kane til å spørre hvordan et «så omfattende sammenbrudd» i det hele tatt var mulig. For det første var det høy dødelighet blant misjonærene. En annen faktor var portugisernes rolle i slavehandelen. Dette «stilte den kristne religion i et meget dårlig lys», ettersom alle katolske misjonærer var portugisere. Men «noe som var av større betydning og kanskje hadde større virkning, var de overfladiske misjonsmetodene, som førte til forhastede ’omvendelser’ og massedåp,» tilføyer Kane.
Kristenhetens misjonærer motiverte ikke afrikanerne til å erstatte sin religion med misjonærenes lære. En omvendelse innebar at man «byttet etikett» i religiøs henseende, men ikke nødvendigvis at man skiftet trosoppfatninger eller forandret oppførsel. Eleanor M. Preston-Whyte ved Natal universitet bemerker: «Zuluenes kosmologiske oppfatninger er blitt innlemmet i de kristne zuluenes tenkning på en rekke snedige måter.» Og Bennetta Jules-Rosette ved California universitet i San Diego sier at moderne afrikanske religioner «blander elementer fra tradisjonelle afrikanske religioner med elementer fra de innførte religionene, kristendommen og islam».
Salme 119: 130 sier at «dine [Guds] ord gir lys når de åpner seg, de gir uerfarne innsikt». Hva slags lys kunne vel kristenhetens misjonærer bringe ut, når de for det meste unnlot å prioritere det å åpne Guds Ord? De uerfarne forble uten innsikt.
Det «lys» som kristenhetens misjonærer har tilbudt i de århundrene som har gått, deres «gode gjerninger», har hatt sitt utspring i en verden som var innhyllet i mørke. Uansett hva de hevdet, utstrålte de ikke sannhetens lys. Jesus sa: «Hvis lyset som er i deg, i virkeligheten er mørke, hvor stort er ikke da dette mørket!» — Matteus 6: 23.
Hvordan gikk det i mellomtiden med misjonærene på det amerikanske kontinent, i Den nye verden? Del 5 i denne serien vil gi svar på det.
[Bilde på side 25]
Noen misjonærer ofret til og med sitt eget liv i sitt arbeid
[Rettigheter]
Fra boken Die Heiligkeit der Gesellschaft Jesu
[Bilde på side 26]
Livingstone og andre av kristenhetens misjonærer prioriterte ikke alltid forkynnelsen høyest
[Rettigheter]
Fra boken Geschichte des Christentums