Den katolske kirke i Afrika
AV VÅKN OPP!s MEDARBEIDER I ITALIA
DEN katolske kirke har flere titalls millioner tilhengere i Afrika, og de problemene den har der, er betydelige. Tidligere i år kom over 300 kirkelige ledere sammen i Vatikanet i Roma for å drøfte noen av disse problemene i løpet av en spesiell synode som varte en måned.
Da paven innledet møtet, sa han ifølge L’Osservatore Romano: «I dag holdes det for første gang en synode for den afrikanske kirke som gjelder hele kontinentet. . . . Hele Afrika er til stede her i dag i Peterskirken. Det er med dyp hengivenhet biskopen av Roma hilser Afrika.»
Stammekriger
Som mange kjenner til, er den katolske kirkes problemer særlig store i de afrikanske landene Burundi og Rwanda, hvor størstedelen av befolkningen er katolsk. Stammekrigene der ble nyhetsstoff verden over i våres da hundretusener ble slaktet ned av sine landsmenn. Et øyenvitne fortalte: «Vi så kvinner med små barn på ryggen drepe andre. Vi så barn drepe barn.»
Avisen National Catholic Reporter fortalte om den smerte dette har voldt katolske ledere. Det stod at «det gjorde paven . . . ’enormt vondt’ å få ferske meldinger om konflikter i det lille afrikanske landet [Burundi], hvor befolkningen hovedsakelig består av katolikker».
Massakrene i Rwanda voldte de katolske lederne enda større skade. «Paven fordømmer folkemord i et land hvor 70 % av befolkningen er katolikker,» erklærte en overskrift i den samme avisen. I artikkelen het det: «Kampene i det afrikanske landet er ensbetydende med ’et virkelig og veritabelt folkemord som dessverre til og med katolikker må ta sin del av skylden for,’ sa paven.»
Ettersom grusomhetene i Rwanda ble begått samtidig som den historiske katolske synoden ble holdt i Roma, var det nærliggende for biskopene å fokusere på situasjonen i Rwanda. National Catholic Reporter sa: «Konflikten i Rwanda avslører noe foruroligende: Den kristne tro har ikke slått dype nok røtter i Afrika til å bekjempe stammemotsetninger.»
Den samme avisen sa videre om det som bekymrer de forsamlede biskopene: «Dette temaet [stammemotsetninger] ble behandlet av Albert Kanene Obiefuna, biskopen av Awka i Nigeria, i en tale til synoden.» I sin tale forklarte Obiefuna: «Den typiske afrikaner bygger sitt familieliv og også sitt kristne liv omkring sine stammeinteresser.»
Obiefuna sa videre i sin tale til synoden, uten tvil med Rwanda i tankene: «Denne mentaliteten er så gjennomtrengende at det blant afrikanerne er vanlig å si at når det kommer til stykket, er det ikke den kristne forestilling om at kirken er en familie, som seirer, men snarere ordtaket om at ’blod er tykkere enn vann’. Og med vann her regnes antagelig også dåpsvannet, som gjør at en blir født inn i kirkens familie. Kjødelige slektskapsforhold er viktigere selv for en afrikaner som er blitt kristen.»
Biskopen innrømmet altså at den katolske tro ikke har lykkes i å skape et kristent brorskap i Afrika hvor de troende virkelig elsker hverandre slik som Jesus Kristus sa at de skulle. (Johannes 13: 35) Isteden er ’kjødelige slektskapsforhold viktigere’ for afrikanske katolikker. Det har ført til at det hat som skyldes ulik stammetilhørighet, betyr mer for dem enn alt annet. Som paven innrømmet, må katolikkene i Afrika bære sin del av ansvaret for noen av de verste grusomhetene som har vært begått i den senere tid.
Et spørsmål om å overleve eller ikke
Afrikanske biskoper på synoden gav uttrykk for at de var redd for at katolisismen i Afrika ikke skulle overleve. «Hvis vi vil at kirken skal fortsette å eksisterte i mitt land,» sa Bonifatius Haushiku, en biskop i Namibia, «må vi ta spørsmålet om ’inkulturering’ opp til alvorlig vurdering.»
Det katolske nyhetsbyrået Adista i Italia gav uttrykk for det samme: «Å snakke om ’inkulturering’ av evangeliet i Afrika vil si å snakke om selve den katolske kirkes skjebne på det kontinentet, om dens sjanse for å overleve eller ikke.»
Hva mener egentlig biskopene med «inkulturering»?
Kirken og «inkulturering»
John M. Waliggo forklarte at «tilpasning er det begrepet som i lang tid har vært brukt om den samme realitet». Enklere sagt betyr «inkulturering» at stammereligionenes tradisjoner og forestillinger assimileres i katolske seremonier og katolsk gudsdyrkelse; man gir gamle riter, gjenstander, handlinger og steder et nytt navn og en ny betydning.
«Inkulturering» gjør at afrikanere kan holde fast ved skikker, seremonier og trosoppfatninger som de har fra sine stammereligioner, og likevel være gode katolikker. Er det noe å innvende mot det? Den italienske avisen La Repubblica spurte for eksempel: «Er det ikke sant at julefeiringen i Europa er forankret i høytiden Solis Invicti, som falt på 25. desember?»
Det er som kardinal Josef Tomko, prefekt for evangeliseringskongregasjonen, sa: «Misjonskirken praktiserte ’inkulturering’ lenge før man begynte å bruke begrepet.» Julefeiringen illustrerer saken godt, som La Repubblica bemerket. Julen var opprinnelig en hedensk høytid. «Den 25. desember svarer ikke til Jesu fødsel, men til den festen som kalles Natalis Solis Invicti, den romerske solfest ved solverv,» innrømmer New Catholic Encyclopedia.
Julefeiringen er bare én av kirkens mange skikker som er forankret i hedendom. Blant de mange trosoppfatningene som også er det, kan vi nevne læren om treenigheten og sjelens udødelighet og læren om at menneskesjeler blir pint i all evighet etter døden. Kardinal John Henry Newman, som levde i forrige århundre, skrev at «de styrende i kirken fra tidlige tider [var] beredt til, når anledningen bød seg, å adoptere eller etterligne eller godta det allmenne folks ritualer og skikker». Etter at han hadde ramset opp mange av kirkens skikker og høytider, sa han at «alt sammen [er] av hedensk opprinnelse og helliget ved å bli tatt inn i kirken».
Når katolikker kommer til ikke-kristne områder, for eksempel deler av Afrika, finner de ofte at folk allerede har religiøse skikker og trosoppfatninger som ligner på kirkens. Det er fordi kirken i tidligere århundrer innlemmet skikker og trosoppfatninger fra ikke-kristne folkeslag i den katolske tro. Kardinal Newman hevdet at slike skikker og trosoppfatninger ble «helliget ved å bli tatt inn i kirken».
Da pave Johannes Paul II besøkte ikke-kristne folkeslag i Afrika i fjor, skal han derfor ha sagt følgende, ifølge L’Osservatore Romano: «I Cotonou [i Benin i Afrika] traff jeg tilhengerne av voodoo, og det var tydelig ut fra den måten de snakket på, at de på en eller annen måte allerede hadde noe av det kirken ønsker å tilby dem, i sin mentalitet, i sine riter og symboler og i sitt sinnelag. De bare venter på at noen skal komme og ta dem i hånden for å hjelpe dem over terskelen, slik at de gjennom dåpen kan leve på omtrent samme måte som de allerede levde før dåpen.»
Hva bør du gjøre?
Det at kirken ikke har lykkes i å lære Afrikas folkeslag den sanne, uforfalskede kristendom, har fått katastrofale følger. Stammemotsetningene fortsetter, akkurat som nasjonalismen har gjort andre steder, og det fører til at katolikker slakter hverandre ned. Tenk hvordan det vanærer Kristus! Bibelen sier at de som slakter hverandre ned på denne måten, er «Djevelens barn», og Jesus sa om slike mennesker: «Gå bort fra meg, dere som øver lovløshet.» — 1. Johannes 3: 10—12; Matteus 7: 23.
Hva må oppriktige katolikker derfor gjøre? Bibelen formaner de kristne til å vokte seg for å inngå noe som helst kompromiss med skikker og trosoppfatninger som vil gjøre deres tilbedelse uren i Guds øyne. «Bli ikke spent i ulikt åk med ikke-troende,» sier Bibelen. For å ha Guds gunst må du ’skille deg ut og holde opp med å røre det urene’. — 2. Korinter 6: 14—17.
[Uthevet tekst på side 20]
’Krigen i Rwanda er et veritabelt folkemord som til og med katolikker må ta sin del av skylden for,’ sa paven
[Bilderettigheter på side 18]
Foto: Jerden Bouman/Sipa Press