De katolske biskopene og den «sovende kjempe»
BØR vanlige katolikker være evangelister, eller skal forkynnelsen overlates til det synkende antall prester? Det var et spørsmål som katolske biskoper måtte ta stilling til på et kirkemøte som ble holdt i Roma i fjor. Hvis du er katolikk, hva synes du da om å utføre evangeliseringsarbeid?
Inntil for bare noen få tiår siden hadde man en negativ oppfatning av lekfolket. I begynnelsen av vårt århundre sa for eksempel pave Pius X: «Det ligger i kirkens egenart at den er et samfunn . . . som består av to kategorier av mennesker, hyrdene og hjorden, de som innehar en posisjon i hierarkiet, og skaren av troende. . . . Den store masse har ingen annen plikt enn å la seg lede og å følge.»
En slik beskrivelse ville ikke bli akseptert i dag. Et moderne, teologisk oppslagsverk sier at «lekmannen er ikke passiv, som han så lenge ble ansett for å være i fortiden», men «aktiv og ansvarsbevisst».
Det er omkring 700 millioner katolske lekfolk i verden, og den irske kardinalen O’Fiaich beskrev dem som en «sovende kjempe». Hva mente han med det? Ifølge biskopene skulle lekfolket utøve sin tro på en mer aktiv måte. Hensikten med kirkemøtet var å få lekfolket til å være seg sitt ansvar bevisst. Men har det skjedd en forandring i den katolske kirke for å vekke den «sovende kjempe»?
Kvinnenes rolle. Mange katolikker ventet at kvinnenes rolle i kirken skulle forandres. Katolske kvinner henstilte i et dokument til biskopene: «De trosartikler i kirkeloven som diskriminerer kvinner, eller som er basert på at kvinner har begrensede forutsetninger som følge av sin ’natur’ og sin ’rolle’, bør revideres og rettes, artikkel nr. 1024 om ordinasjon innbefattet.» Artikkel nr. 1024 sier: «Den hellige ordinasjon er utelukkende forbeholdt døpte personer av hankjønn.»
Men den katolske publikasjonen Rocca sa at Vatikanet ’på det nåværende tidspunkt ikke synes å ville lytte til noe som kunne endre dets tradisjon med hensyn til å utelukke kvinner fra prestestanden’. En prest sa at det var «et slag i ansiktet på kvinnene».
Færre prester. Den katolske kirke opplever på samme tid en alvorlig prestemangel. Antallet av prester synker over hele verden. Pave Johannes Paul II anser dette for å være «kirkens grunnleggende problem». La Repubblica skriver for eksempel at det blir «stadig færre prester i Italia». La Civiltà Cattolica sier dessuten at det er en «dramatisk» nedgang i antallet av prester i Nederland.
«Man antar at av 300 000 katolske kirkesogn over hele verden som er forpliktet til å komme sammen til gudstjeneste hver søndag, er over halvparten uten prest som bor på stedet,» sier en avis.
En sak som vekker stor bekymring. Det som ble vist mest oppmerksomhet på dette kirkemøtet, var spørsmålet om evangelisering. Før kirkemøtet hadde paven selv understreket at «enhver kristen . . . egentlig er en apostel».
Men mange biskoper påstår at katolikkene selv trenger å bli «forkynt for på nytt». Ifølge dem er dette nødvendig på grunn av «den utfordring sektene og de nye religiøse gruppene» utgjør. En biskop fra Ecuador sa at hvis ikke katolikkene er tilstrekkelig forberedt, ’lar de seg lett overvinne av sektene’.
Et av de endelige forslagene som biskopene vedtok, lyder: «Sektene går sterkt framover mange steder på jorden. . . . De troende bør vekkes ved hjelp av katekismen, slik at de kan forsvare sin tro.» Kirkemøtet formante katolikker til å ’gå ut og gjøre disipler blant alle folkeslag’. Men hvordan kan den «sovende kjempe», som de 700 millioner katolikker utgjør, gjøre disipler når de ikke vet hvordan de skal forkynne?
Bibelen viser tydelig at det arbeidet de sanne kristne skulle utføre, bestod i å lete etter dem som var verdige, ved å gå «fra hus til hus». (Apostlenes gjerninger 5: 42, NW; 20: 20, NW; Matteus 10: 11) Og hvem skal delta i det? Alle kristne. Den franske historikeren Gustave Bardy sier om den måten de første kristne gjorde kjent sin tro på:
«Den enkelte deltok aktivt helt fra kirkens begynnelse, og i de to første århundrer var det kanskje på den måten . . . kristendommen vant størstedelen av sine tilhengere. Enhver troende må nødvendigvis være en apostel. . . . Alle kan vie seg til denne apostelgjerningen, selv de fattigste, de mest uvitende og de mest foraktede.»
Ja, alle sanne kristne er Ordets tjenere. Det er ikke noe skille mellom presteskap og lekfolk blant dem. Slike skillelinjer oppstod etter frafallet fra den opprinnelige kristendom. (Apostlenes gjerninger 20: 29, 30) Noen katolske kilder innrømmer at skillet mellom presteskap og lekfolk i den katolske kirke «ikke har noe teologisk grunnlag». Ifølge den vatikanske iakttageren Giancarlo Zizola hadde de første kristne «ikke prester; deres forstandere var presbytere, det vil si eldste . . . Det fantes ikke noe hierarki blant dem».
Sanne kristne i dag er våkne og svært aktive i sitt kristne arbeid. De forkynner nidkjært det «gode budskap» om Guds rike. Du har sannsynligvis fått dette bladet av dem. — Matteus 24: 14, NW; 25: 13; 1. Korinter 15: 58.