Hvem vil utbre evangeliet i Storbritannia?

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I STORBRITANNIA

MEDLEMSTALLET i kirkene i Storbritannia synker med nesten 1500 i uken, ifølge The UK Christian Handbook. De unge forlater kirken «fordi de finner den kjedelig og tom,» heter det i The Times.

Samtidig med at det blir stengt en anglikansk kirke hver uke, er «tusenvis av mennesker på leting etter meningen og hensikten med livet,» medgir bladet Church Times, som blir utgitt av den anglikanske kirke, Englands nasjonalkirke.

For å avhjelpe denne krisen gikk kirkesamfunnene i Storbritannia i 1990 sammen om å arrangere et «Evangeliseringens tiår». Avisen The Scotsman sa at 90-årene «godt kan vise seg å bli det tiåret da de tradisjonelle, etablerte kirkesamfunn gjenopptar evangeliseringen i et forsøk på å øke de dystert sammenskrumpede medlemstallene og snu tendensen, som går i retning av verdsliggjøring».

Et fromt håp — men lar det seg realisere? Hva har skjedd i de siste årene?

Et usikkert grunnlag

Den anglikanske kirkes prester oppviste liten begeistring for «Evangeliseringens tiår» på sitt kirkemøte i 1989. Formannen for De forente kirkers misjons- og fornyelsesutvalg sa for eksempel: «Det er overmåte viktig med forberedelser», men han la forsiktig til at evangeliseringen «kan i noen tilfelle kreve hele tiåret».

Biskop Gavin Reid kom med denne spådommen: «Etter fem år kommer vi til å være flaue over kampanjen.»

Anglikanerne gjorde likevel snart felles sak med katolikkene, som hadde startet sitt eget «Evangeliseringens tiår» i 1988. De fleste andre kirkesamfunn hadde visse betenkeligheter. «Jeg må innrømme at jeg føler meg usikker på Evangeliseringens tiår. Det er et imponerende navn, men hva betyr det?» spurte Paul Hulme, pastor i det kjente Wesley Chapel i City Road i London. Han spurte videre: «Hva ventes det at vi skal gjøre som vi ikke allerede gjør?»

Målene defineres

Å evangelisere vil si å forkynne evangeliet, eller det gode budskap, for å vinne dem som hører på det, for kristendommen — og dette er noe helt annet enn det mange kirkeledere ønsker å oppnå. «Det er ikke vår oppgave å omvende folk til kristendommen,» uttalte dr. theol. Newbigin i den forente reformerte kirke. «Det er Guds oppgave.» Hva ligger bak en slik besynderlig uttalelse? Jo, den tiltagende spenningen innen Storbritannias flerkulturelle befolkning med flere ikke-kristne religioner som er knyttet til de forskjellige etniske gruppene. Tenk over følgende uttalelse:

«Evangeliseringens tiår vil kanskje løpe ut i sanden som alle andre tiår, men mens det varer, trekker det oppmerksomheten bort fra et påtrengende spørsmål som kirkene og alle andre står overfor: det potensielt eksplosive møte mellom forskjellige religioner i alle våre byer.» Med denne uttalelsen setter den anglikanske sognepresten Neil Richardson fingeren på et problem, og han sier videre: «Forholdet mellom forskjellige religiøse befolkningsgrupper må være basert på full tillit til at ingen søker å omvende andre eller vinne proselytter.»

Erkebiskopen av Canterbury, George Carey, som var fullt klar over denne «potensielt eksplosive» situasjonen, erklærte at «Evangeliseringens tiår» var en «klosset betegnelse» fordi muslimske og jødiske ledere følte at det var mot dem at «pågående evangeliske kristne» rettet sin virksomhet. Senere sa han: «Det er galt å si, som enkelte gjør, at kirkens fremste oppgave er å evangelisere.»

Biskop Michael Marshall holder derimot fast ved at det først og fremst er den anglikanske kirke som trenger omvendelse, slik at den kan bli «Guds kirke i England», og at muslimer og andre bør bringes inn i den kristne fold. «Oppfordringen til å vinne islam for Kristus står på dagsordenen,» proklamerte han og varslet samtidig at et slikt program «nødvendigvis vil innebære et tiår med konfrontasjoner».

Hvordan stiller det seg med jødene? «Sann evangelisering må også omfatte jødene,» het det i en overskrift i Church Times. Men dette var David Sheppard, biskopen i Liverpool, sterkt uenig i. Han sa: «De som det først og fremst gjelder å nå fram til i Evangeliseringens tiår, er de som har falt fra troen, eller som aldri har visst hva det vil si å tro på Gud.» Er dette mulig? Neil Richardson hevder i The Guardian, under overskriften «Evangeliseringens minkende utbytte»: «Alle og enhver [i Storbritannia] har hatt en rimelig anledning til å sette seg inn i kristendommens påstander. Det er tydelig at de fleste har kommet til at den ikke er noe for dem.»

Står kirkesamfunnene i Storbritannia rustet til å utbre evangeliet i et slikt verdslig samfunn med så mange trosretninger og etniske kulturer?

Utfordringen

Tidligere erkebiskop dr. theol. Runcie har uttalt: «Våre ledere i evangeliseringen er biskopene og presteskapet, våre misjonærer er lekfolket.» Den erfarne evangelisten Gilbert W. Kirby har sagt: «Enhver kristen bør være i stand til å forklare troens grunnprinsipper for andre. Enhver kristen bør læres opp til å lede andre til Kristus. . . . En opplyst medlemsmasse i kirken bør være vårt mål . . . Det nytter ikke å si til folk at de skal evangelisere, uten å vise dem hvordan de skal gjøre det.» Med andre ord, biskopene og presteskapet må gå foran og vise sine hjorder hvordan de skal evangelisere.

I en minnetale om Gerald Priestland i BBC kom radiomedarbeideren Brian Redhead med følgende åpenhjertige uttalelse: «De som har det lunt under sine bispeluer, bør innse at de har mistet evnen til å fange de uengasjertes oppmerksomhet . . . De må legge større vekt på kunsten å forkynne.» Og hvor skulle forkynnelsen foregå?

William Wand, som i sin tid ble biskop i London, fikk sin første opplæring i Lancaster ved århundreskiftet. På den tiden var det vanlig at prestene foretok husbesøk. «Jeg antar at det høyeste antall dører jeg banket på i løpet av en enkelt ettermiddag, var 40,» skrev han senere. Han fortalte videre: «Sognepresten var også meget våken for behovene til de få menneskene som nesten aldri kom i kirken. Han var ivrig etter å oppnå det som nå kalles et ’gjennombrudd’, overfor denne apatien og likegyldigheten.»

Hvis det skulle forekomme at en prest tok personlig kontakt med folk på denne måten i dagens Storbritannia, ville det virkelig være en unntagelse som hørte med til sjeldenhetene. Det har for sent gått opp for kirkesamfunnene i Storbritannia at det ikke finnes noen erstatning for å forkynne evangeliet for folk i deres hjem, slik Jesus og hans disipler gjorde.

I en bok om evangelisering heter det: «Bare et menneske som virkelig er hengitt til saken, kan vinne andre for Gud. ’Gjør en evangelists gjerning’ [2. Timoteus 4: 5] . . . er en befaling som må adlydes på en eller annen måte av hver enkelt kristen hvis kirken skal oppfylle sin hensikt i vår generasjon.» — Evangelism and the Laity.

«Det gode budskap» og dets opprinnelse

John Taylor, som er generalsekretær i den engelske metodistkirkens presteforening, skrev følgende til London-avisen The Times om «vår plikt til å gjøre andre kjent med det gode budskap»: «Kirken må derfor finne nye og mer effektive metoder for å nære og undervise sine egne medlemmer. Selv innen kirken rår det en rystende uvitenhet om de kristne skrifter.» Hva har denne uvitenheten ført til for kirkens medlemmer?

«En rekke ledende yngre evangeliske kristne . . . hevder at det å være kristne disipler innebærer å utføre spesielle slags sosiale og politiske handlinger,» sier Rachel Tingle i sin bok om den anglikanske kirkes stadig sterkere engasjement i verdslig politikk. (Another Gospel?—An Account of the Growing Involvement of the Anglican Church in Secular Politics) Denne «Rikets teologi», som den blir kalt, går ut på at Guds rike vil råde på jorden når fred, lov og rett og «sosial rettferdighet» blir oppnådd ved politiske midler. Dette er naturligvis «frigjøringsteologi» eller «kristen sosialisme» i moderne forkledning.

Hvordan stemmer en slik tenkemåte med Jesu egen uttalelse: «Mitt rike er ikke en del av denne verden. . . . mitt rike [er] ikke herfra»? (Johannes 18: 36) Og hvordan stemmer den med det som ble sagt av en tidligere profet: «På den tid da disse kongene rår, skal himmelens Gud opprette et rike som aldri i evighet går til grunne. Det riket skal ikke gå over til noe annet folk. Det skal knuse og gjøre ende på alle de andre rikene, men selv skal det bestå i evighet»? — Daniel 2: 44.

Legg merke til at det er Gud som oppretter dette riket — ikke mennesker. Frigjøring fra krig, fra urettferdighet og til og med fra døden oppnås ved det Jehova utretter gjennom sin utnevnte konge, Jesus Kristus, og ikke ved det mennesker gjør. Dette er virkelig et godt budskap som det er nødvendig å forkynne! — Åpenbaringen 21: 3, 4.

Jehovas vitner, som det nå finnes nesten 130 000 av bare i Storbritannia, er overbevist om dette. De kommer fra alle nasjonale grupper og religiøse trosretninger, men er likevel forent som kristne. De er godt opplærte evangelister som er ivrige etter å gjøre alle som vil høre, kjent med det gode budskap. I denne forbindelse benytter de alle tilgjengelige midler, og mange høster gagn av deres virkningsfulle forkynnergjerning.

[Ramme på side 23]

Storbritannias evangelister

Følgende sitat er hentet fra en britisk katolsk ukeavis, Catholic Herald, for 22. oktober 1993, side 8.

«Hva i all verden har skjedd med Evangeliseringens tiår? For to år siden vakte det stor begeistring, og det gikk neppe en uke uten at det ble nevnt i pressen. Og i dag? En øredøvende taushet. . . .

Da Jesus sendte ut sine disipler for at de skulle utbre evangeliet i de omkringliggende småbyene, gjorde han det klart at oppgaven var presserende. Hvem tenker slik nå? Eller hvem tenker som St. Paulus: ’Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!’? (1. Kor. 9: 16)

Det er også et problem at mange katolikker ikke forstår at det å evangelisere ikke er en frivillig sak, men et pålegg fra Kristus selv: ’Gå ut og gjør disipler av alle nasjoner’ [Matteus 28: 19]. . . .

Hvor mange katolikker er tilstrekkelig bevandret i sin tro til å kunne imøtegå skeptikerne? . . . I betraktning av at Guds Sønn har kommet til jorden, er det besynderlig at så få av oss bryr seg om å studere det Han sa. . . .

Nå skal jeg ikke forsvare Jehovas vitner . . . Men prøv å se saken fra den andre siden. Deres moralske standpunkt, som er basert på en tro på Guds absolutte normer, er upåklagelig. Men angående det vi drøfter her, bruker hvert vitne noe slikt som tre kvelder hver uke til å sette seg inn i læren, til å foreta systematisk bibelstudium og til å lære praktisk, daglig kristen livsførsel, og noen av disse studiene har de i hverandres hjem.

Ikke bare det, men hvert vitne får også lære at han ved sitt kall nødvendigvis er en misjonær. De blir opplært i de nødvendige metoder til å legge fram sitt budskap. Det å gå omkring to og to og banke på dører er et sentralt trekk ved deres liv. Vitnene er også ivrige etter å ta seg av fattige og nødlidende.

Kort sagt, . . . det er vanskelig å unngå å bli minnet om urkirken slik den er beskrevet i Apostlenes gjerninger. Og resultatene taler for seg. De har hatt en eksplosiv vekst. Direkte forkynnelse kan gi resultater!»