Vil de forkynne fra dør til dør?

«PAVEN sender predikanter ut i Romas gater.» Slik lød tittelen på en nyhetsmelding som ble offentliggjort av Greg Burke. Han skrev: «Pave Johannes Paul har oppfordret katolikkene i Italia til å etterligne slike sekter som Jehovas vitner, som stadig vinner nye tilhengere i landet, og begynne å forkynne fra dør til dør.

’Dette er ikke tiden for å skamme seg over evangeliet, det er tiden for å forkynne det fra hustakene,’ sa paven mandag til 350 omreisende predikanter og religionslærere . . .

’Jeg håper at deres bestrebelser for å kunngjøre evangeliet på gaten . . . vil bringe rikelig med frukt,’ sa han til dem. ’Dere har gjenoppdaget en forkynnelsesmetode som også når ut til dem som har fart vill fra troen.’»

Journalist Burke bemerket: «Oppslutningen om gudstjenestene i den katolske kirke har sunket dramatisk i Italia de siste 20 årene, og pavens begeistring for dør-til-dør-predikanter ser i hvert fall delvis ut til å være en reaksjon på kirkens minkende innflytelse.»

En slik formaning om å «begynne å forkynne fra dør til dør» er ikke ny. En tidligere pave, Paul VI, uttalte at den katolske kirke «er til for å drive evangelisering». Og den nåværende paven, Johannes Paul II, utstedte i 1991 encyklikaen Redemptoris Missio for å gjøre katolikkene oppmerksom på behovet for å følge Jesu befaling om å forkynne offentlig.

Den romersk-katolske skribenten Peter Hernon framsatte følgende spørsmål i London-avisen Catholic Herald: «Hvor er det blitt av evangeliseringen?» Han var opptatt av det mye omtalte «evangeliseringstiåret», som nå har vart i flere år. Da han spurte en biskop om grunnen til den manglende framgangen, svarte biskopen: «Du må ikke ha det så travelt. Kirken har bare vært her i 2000 år.»

Det er ikke rart at Hernon spurte: «Hvor er den innstillingen Jesus hadde da han sendte disiplene ut for å drive evangelisering i de omkringliggende landsbyene og gav uttrykk for at dette var presserende? Og hvor er den innstillingen St. Paulus hadde da han sa: ’Ve meg, om jeg ikke forkynner evangeliet! (1. Kor. 9: 16)’?» Ja, vil katolikkene etterligne de første kristne, som forkynte offentlig «og fra hus til hus»? — Apostlenes gjerninger 5: 42; 20: 20, Douay Version.

Hernon erkjenner at han i forbindelse med dør-til-dør-evangelisering «kan høre skeptikerne mumle: ’teoretisk og ugjennomførlig’. Men slik er det ikke,» sier han til det. «For å bevise at dette er riktig, må jeg bruke et stygt ord. Jeg vet at det er stygt, for sist gang jeg brukte det i en katolsk artikkel, ble hele avsnittet tatt ut (selv om det ikke ble forandret på noe annet). Ordet er ’Jehovas vitner’. . . . Alle Jehovas vitner lærer også at de i og med sitt kall nødvendigvis er misjonærer.»

Selv om Hernon ikke deler Jehovas vitners tro, innrømmer han at når man betrakter deres forkynnelsesmetoder, «er det vanskelig ikke å bli minnet om urkirken slik den blir framstilt i Apostlenes gjerninger».

Jehovas vitner fortsetter sin nidkjære forkynnelse fra dør til dør. På den måten følger de nå i denne tiden Jesu befaling: «Dere skal være vitner om meg . . . til den fjerneste del av jorden.» — Apostlenes gjerninger 1: 8.