Hvorfor var de ikke redd for å si ifra?

I ETTERTID er det lett å se at sammenstøtet mellom Jehovas vitner og nazismen, eller nasjonalsosialismen, ikke var til å unngå. Hvorfor? Fordi nazistenes kategoriske krav stred mot tre grunnleggende punkter i Jehovas vitners tro, som er basert på Bibelen, nemlig: 1) Jehova Gud er den suverene Overherre. 2) Sanne kristne er politisk nøytrale. 3) Gud vil gjenoppvekke dem som har vist seg å være trofaste mot ham til døden.

Denne tro, som er basert på Bibelen, var bestemmende for den faste holdning Jehovas vitner inntok overfor nazistenes ugudelige krav. Derfor stod de uredd fram og avslørte nazismen som det ondet den var.

Jehovas vitner nektet å si «heil Hitler». De nektet fordi de betrakter Gud som sin frelser og har innviet sitt liv til ham alene. Bibelen sier om Jehova: «Du alene . . . er Den Høyeste over hele jorden.» — Salme 83: 19.

I uttrykket «heil Hitler» lå det en bekjennelse av at frelsen kom fra Hitler. Jehovas vitner kunne derfor ikke være trofaste mot Gud og samtidig si heil til et menneske. Deres liv og deres lojalitet og troskap hørte Gud til.

Jehovas vitner hadde en klar presedens for å nekte å rette seg etter Hitlers urettmessige krav. Da Jesu apostler i det første århundre fikk beskjed om å slutte med å forkynne det gode budskap om Kristus, nektet de å etterkomme ordren. De sa: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» Bibelen forteller at myndighetene på grunn av deres bestemte holdning «prylte dem og befalte dem å slutte med å tale på grunnlag av Jesu navn». Likevel nektet apostlene å adlyde deres befaling, som var i strid med Guds. De fortsatte «hver dag uten opphold å undervise og forkynne det gode budskap». — Apostlenes gjerninger 5: 29, 40—42.

Mange av de første kristne døde fordi de adlød Gud framfor mennesker. Mange ble drept på romerske arenaer fordi de i realiteten nektet å si heil til keiseren ved å foreta en tilbedelseshandling overfor ham. Men de betraktet det som en ære og en seier å vise seg trofast mot Gud like til døden, i likhet med en tapper soldat som er villig til å dø for landet sitt.

Fordi Jehovas vitner arbeider til fremme av bare én regjering, Guds rike, har noen betraktet dem som samfunnsnedbrytende elementer. Men ikke noe kunne være fjernere fra sannheten. De er «ikke en del av verden» fordi de etterligner Jesu apostler. (Johannes 17: 16) De er politisk nøytrale. Deres lojalitet mot Gud får dem til å adlyde de lovene som er gitt av deres respektive myndigheter. Ja, de er eksemplariske med hensyn til å «underordne seg under de høyere myndigheter». (Romerne 13: 1) De har aldri oppfordret til opprør mot noen menneskelig regjering.

Men det er en grense Jehovas vitner ikke kan overskride under noen omstendigheter. Det er grensen mellom deres forpliktelser overfor mennesker og deres forpliktelser overfor Gud. De gir keiseren, eller styremaktene, det som keiserens er, men Gud det som hans er. (Matteus 22: 21) Hvis noen forsøker å kreve dem for noe som er Guds, vil forsøket mislykkes.

Hva skjer så hvis et av Jehovas vitner trues med døden? Jehovas vitner har en urokkelig tillit til Guds evne til å gi dem livet tilbake. (Apostlenes gjerninger 24: 15) De inntar derfor samme holdning som de tre unge hebreerne i fortidens Babylon. Da de ble truet med døden i en glødende ovn, sa de til kong Nebukadnesar: «Om så skal være, makter vår Gud som vi dyrker, å redde oss . . . Og om han ikke gjør det, skal du vite, konge, at vi ikke vil dyrke din gud og ikke tilbe gullbildet du har reist.» — Daniel 3: 17, 18.

Som tidligere nevnt var det derfor ikke til å unngå at det oppstod en ideologisk kamp da Hitler begynte å klatre opp på sin pidestall som en selvutnevnt gud. Det tredje rike med sitt dragne sverd ble konfrontert med en liten gruppe Jehovas vitner som hadde tilsvoret den sanne Gud, den allmektige Gud, Jehova, sin troskap. Men allerede før kampen begynte, var utfallet klart.

[Ramme på side 5]

Trofaste til døden

WOLFGANG KUSSEROW var en av dem som ble drept fordi han bevarte sin troskap mot Gud og ikke ville støtte nazismen. Like før han ble halshogd den 28. mars 1942, skrev han til sine foreldre og søsken: «Som deres tredje sønn og bror må jeg forlate dere i morgen tidlig. Sørg ikke, for den tiden kommer da vi skal være sammen igjen. . . . Hvor glade kommer vi ikke til å bli når vi blir gjenforent! . . . Nå er vi skilt fra hverandre, og hver enkelt av oss må bestå prøven; så vil vi få vår lønn.»

Kort tid før Johannes Harms ble henrettet, den 8. januar 1941, skrev han i et avskjedsbrev til sin far: «Min dødsdom er alt kunngjort, og jeg er lenket både dag og natt — merkene (på papiret) kommer fra håndjernene . . . Kjære far, i ånden roper jeg til deg og ber deg forbli trofast, slik jeg har forsøkt å forbli trofast, og da skal vi se hverandre igjen. Jeg kommer til å tenke på deg helt til det siste.»