En kule forandret livet mitt

DET beste foreldre kan gjøre for sine barn, er å innprente i dem kunnskap om Skaperen og et ønske om å tjene ham. En tragedie som rammet meg mens jeg fremdeles var i tenårene, har hjulpet meg til å forstå at dette virkelig er tilfellet.

Før jeg kommer inn på hva som skjedde da, for over 20 år siden, vil jeg gjerne fortelle litt om oppveksten min i en av sørstatene i USA. Det har direkte sammenheng med hvordan jeg har klart å takle den overveldende motgangen.

Hva som formet meg

Jeg er født i Birmingham i Alabama, en av raseskillestatene langt inne i sørstatsområdet, i januar 1955. Da jeg var bare åtte år, ble en kirke ikke langt hjemmefra ødelagt i en bombeeksplosjon midt under en søndagsskoletime. Vettskremte svarte barn, mange av dem på min egen alder, løp skrikende ut; andre blødde og stønnet. Fire ble drept — myrdet av hvite.

Slike tragedier hørte ikke akkurat til sjeldenhetene i sørstatene. Sommeren etter ble tre borgerrettighetsforkjempere drept i Mississippi. Vi ble alle berørt av de skremmende raseurolighetene på denne tiden.

Min mor var et av Jehovas vitner, og min far ble også det i 1966. Snart var alle i familien med på å gjøre våre medmennesker kjent med det bibelske håpet om en ny, fredelig verden. (Salme 37: 29; Ordspråkene 2: 21, 22; Åpenbaringen 21: 3, 4) De siste somrene på 1960-tallet reiste vi hver lørdag ut i distrikter utenfor Birmingham som ikke var blitt gjennomarbeidet, for å forkynne. Der hadde folk aldri hørt om Jehovas vitner, og heller ikke om det budskapet vi forkynte om Guds rike. De hadde ikke engang hørt om Guds navn, Jehova. (Salme 83: 19, NW) I denne urolige tiden likte jeg virkelig godt å snakke med folk om at Jehova har til hensikt å fjerne den korrupte, gamle verden og innføre et paradis her på jorden. — Lukas 23: 43.

Et mål i livet

I desember 1969 ble jeg døpt i vann som et symbol på min innvielse til Jehova. I bønn til Jehova gav jeg uttrykk for mitt oppriktige ønske om å gjøre heltidstjenesten til min løpebane. Noen uker senere fikk far i oppdrag å hjelpe den lille menigheten i Adamsville, ikke så mange kilometer fra Birmingham. Denne forandringen gjorde mitt ønske om å bli pioner, eller heltidsforkynner, enda sterkere. Mens jeg gikk på videregående, benyttet jeg enhver anledning som bød seg, til å være midlertidig pioner, noe som vil si at jeg brukte minst 75 timer i tjenesten hver måned.

Jeg kom til at jeg skulle lære meg et yrke, slik at jeg var forberedt til heltidstjenesten etter eksamen. Men det siste året på videregående støtte jeg på en utfordring. Jeg tilhørte en gruppe elever som hadde fått gode karakterer, og en dag ble jeg sendt til et college i nærheten for å gjennomgå noen akademiske tester. Etterpå ble jeg innkalt til rådgiverens kontor. Hun var opprømt, og glad på mine vegne. «Du har utmerket deg!» utbrøt hun. «Du kan komme inn på et hvilket som helst college du måtte ønske!» Hun ville at jeg skulle begynne å fylle ut stipendsøknader der og da.

Jeg ble noe oppbrakt, for dette var jeg ikke forberedt på. Jeg fortalte med én gang om mine planer om å bli heltidsforkynner og om å prøve å få meg en deltidsjobb ved siden av for å forsørge meg selv. Jeg sa til og med at jeg senere, i likhet med andre Jehovas vitner, kanskje til og med kunne bli misjonær i et annet land. Men det virket som om hun ikke hørte etter hva jeg sa. Hun foreslo at jeg skulle ta naturvitenskap som hovedfag, og sa at hvis jeg kom inn på et lokalt college, skulle hun sørge for at jeg fikk jobb i et forskningssenter.

«La din religion være noe du holder på med i helgene, Gloria,» sa hun. «Foreldrene dine vil være stolte av deg likevel.» Jeg følte meg krenket over at hun kunne tro at grunnen til at jeg ville begynne i heltidstjenesten, var at foreldrene mine drev meg til det. Hun satte meg egentlig under press og fikk meg til å føle at jeg vendte hele den svarte rase ryggen ved å avvise denne store muligheten. Men jeg holdt stand. Etter eksamen startet jeg ikke på noen collegeutdannelse, men begynte å arbeide på deltid som sekretær.

Jeg begynte å se meg om etter en pionerpartner, men uten hell. Da en reisende tilsynsmann besøkte menigheten vår, fortalte jeg ham om dette problemet. «Du trenger ikke noen pionerpartner,» sa han. Så rablet han ned en timeplan som skulle gjøre det mulig for meg å ta hånd om mitt verdslige arbeid og samtidig ha tid nok til pionertjenesten. Jeg syntes timeplanen var perfekt. Jeg ble så glad at jeg fastsatte datoen for når jeg skulle begynne som pioner — den 1. februar 1975.

Men bare noen dager senere, den 20. desember 1974, på vei hjem fra en kiosk, ble jeg truffet av en tilfeldig kule.

På terskelen til døden

Mens jeg lå der på bakken, kunne jeg i bokstavelig forstand se mitt livsblod renne ut. Jeg husker at jeg tenkte at nå kom jeg til å dø. Jeg bad til Jehova om at han måtte la meg leve lenge nok til å kunne hjelpe mor til å forstå at en slik forferdelig ulykke også kan ramme en familie som helt og holdent fokuserer på tjenesten for Jehova. Selv om vi kjente godt til det skriftstedet som sier at «tid og uforutsett hendelse rammer dem alle», var jeg redd for at vi ikke var rede til å takle en slik forferdelig tragedie. — Forkynneren 9: 11, NW.

Kulen traff meg i nakken, på venstre side, og kuttet noen nervetråder i ryggmargen. Det gikk ut over taleevnen og åndedrettet. Legene mente at jeg ikke hadde mer enn to dager igjen. Så sa de to uker. Men etter to uker var jeg fremdeles i live. Da jeg fikk lungebetennelse, ble jeg lagt i en mer avansert respirator. Etter hvert stabiliserte tilstanden seg, og det ble lagt planer for rehabiliteringen.

Prøvelser knyttet til rehabiliteringen

De første ukene følte jeg ingen fortvilelse, jeg følte meg bare nummen. Alle ved Spain Rehabilitation Center i Birmingham var hyggelige mot meg og stod på for meg. Litt etter litt forstod jeg av det personalet sa, at legene ventet at jeg ville bli fullstendig lam, og at jeg ville bli liggende på ryggen resten av livet. Jeg ble klassifisert som kvadriplegipasient av kategori C2, det vil si at de mente at jeg ville bli liggende i respirator livet ut, og at jeg bare ville kunne hviske, ikke snakke ordentlig.

Legene hadde ført en slange ned i luftrøret, og det var den jeg pustet gjennom. Senere byttet lungespesialisten den ut med en tynnere slange for å se om jeg da kunne snakke. Størrelsen hadde imidlertid ikke noe å si. De trakk derfor den slutning at det at jeg ikke kunne snakke, skyldtes nerveskader. Det var omtrent på denne tiden jeg begynte å bli deprimert, og det var ingen som klarte å trøste meg, uansett hva de sa. Alle godord lød som fornærmelser. Jeg gråt mye.

Jeg innså at hvis noe går ut over ens åndelighet, er det to ting som kan hjelpe: å være vedholdende i bønn til Jehova og å tvinge seg selv til å være aktiv i tjenesten og fortelle andre om Bibelens sannheter. (Ordspråkene 3: 5) Å be var lett. Det skulle jeg nok få til. Men hvordan skulle jeg, i den tilstand jeg var i, kunne bli mer aktiv i tjenesten?

Jeg bad foreldrene mine om å ta med eksemplarer av bladene Vakttårnet og Våkn opp! og andre hjelpemidler til bibelstudium som vi brukte i tjenesten på den tiden, for eksempel bøkene Den sannhet som fører til evig liv, Virkelig fred og sikkerhet — hvordan? og Er dette liv alt vi kan vente oss? Publikasjonene ble lagt på forskjellige steder på rommet mitt. Rett som det var så et medlem av personalet medfølende på meg og spurte: «Kjære deg, er det noe jeg kan gjøre for deg?»

Da pleide jeg å kikke bort på en publikasjon, og ved å forme ord med leppene spurte jeg om vedkommende kunne lese for meg. Den tiden han eller hun leste, regnet jeg som tid i forkynnelsen. For å vise min takknemlighet for lesingen gav jeg ofte bort boken eller bladet. Dette regnet jeg som litteraturleveringer. Når noen leste for meg for andre gang, regnet jeg det som gjenbesøk. Det var oppmuntrende å delta i tjenesten på denne måten. Jeg ble også oppmuntret når mine mange kristne brødre og søstre kom på besøk eller sendte meg hyggelige kort eller blomster.

Selv etter flere måneders rehabilitering kunne jeg bare løfte lite grann på hodet. Men jeg var fast bestemt på å oppnå større bevegelighet, så jeg bad om flere timer med fysioterapi og arbeidsterapi. Da jeg bad om å bli satt i rullestol, fikk jeg høre at det var umulig, at jeg ikke ville klare å holde hodet høyt nok til å sitte oppreist. Jeg bad dem om å prøve likevel.

Etter at legene hadde gitt klarsignal, hjalp den terapeuten som hadde ansvaret, meg på plass i en rullestol. De bandasjerte meg med elastiske bind fra brystet til livet, fra lårene til knærne og fra knærne til føttene. Jeg så ut som en mumie. Dette var forholdsregler man tok for å være sikker på at blodtrykket holdt seg stabilt, og for å forebygge sjokk. Det fungerte! Foreløpig fikk jeg bare sitte oppe en time om gangen. Men jeg satt iallfall, og det etter å ha ligget på ryggen i 57 dager!

Endelig hjemme!

Endelig, etter fem lange måneder, ble den slangen jeg hadde i luftrøret, fjernet, og jeg kunne dra hjem. Dette var i mai 1975. Fra da av reiste jeg fram og tilbake til behandling på rehabiliteringssentret. Allerede sommeren 1975 begynte jeg å delta i den kristne tjeneste, i rullestol. Det var ikke mye jeg kunne gjøre, men jeg var i det minste med ut sammen med vennene.

En dag tidlig i 1976 ble jeg bedt om å stille til ny vurdering ved attføringstjenesten, det kontoret som var ansvarlig for å dekke utgiftene til rehabiliteringen. Jeg syntes det gikk framover med meg. Jeg holdt på med å lære meg å male bilder ved å holde penselen mellom tennene. Dessuten hadde jeg begynt å lære meg å skrive på maskin med en pinne som jeg holdt på samme måte, ja, jeg hadde til og med lært å skrive litt med blyant. Ettersom det var attføringstjenesten som betalte for det meste av den behandlingen jeg fikk, ønsket de å finne en jobb til meg, slik at jeg kunne bli et produktivt medlem av samfunnet.

Til å begynne med virket rådgiveren hensynsfull, men etter hvert begynte han å be meg om å prøve å snakke høyere. På det tidspunktet kunne jeg nesten bare hviske. Så kom spørsmålet: «Kan du ikke sitte mer rett i ryggen?»

Jeg kunne ikke det.

«Rør på én finger,» sa han.

Da jeg ikke engang greide det, smelte han pennen sin i bordet og sa frustrert: «Du duger jo ikke til noe som helst!»

Jeg fikk beskjed om å dra hjem og vente på telefon fra ham. Jeg forstod hvilket dilemma han var i. Rehabiliteringssentret hadde aldri hatt en pasient med så alvorlig funksjonshemning som jeg hadde. Det utstyret som blir brukt der, er meget kostbart, og beslutningstageren hadde ikke fått retningslinjer for hva som skulle gjøres med en pasient som var satt så sterkt tilbake. Ikke desto mindre var det sårende å bli kalt udugelig, særlig siden det var slik jeg allerede hadde begynt å føle meg.

Noen dager senere fikk jeg en telefon med beskjed om at jeg ikke lenger var med i programmet. Jeg følte meg latt i stikken. Og det førte til at jeg gikk inn i en ny depresjon.

Jeg overvinner depresjonen

Men så tenkte jeg på det som står i Salme 55: 23: «Kast på Herren det som tynger deg, han vil sørge for deg!» Én ting som bekymret meg, var den økonomiske byrden som ble lagt på foreldrene mine, og jeg bad til Jehova angående dette.

Depresjonen svekket meg fysisk, så under stevnet den sommeren kunne jeg ikke sitte oppreist. Jeg lå og lyttet til programmet. Det var på dette områdestevnet, i 1976, den såkalte hjelpepionertjenesten ble innført, og det fanget min oppmerksomhet. For å være hjelpepioner trenger man bare å bruke 60 timer i tjenesten i måneden, altså ikke mer enn to timer hver dag i gjennomsnitt. Jeg mente at jeg kunne klare det. Senere spurte jeg min søster Elizabeth om ikke hun kunne hjelpe meg å være hjelpepioner. Hun trodde jeg fleipet, men da jeg leverte søknaden om å få være hjelpepioner i august, søkte også hun.

Elizabeth stod opp tidlig og stelte meg. Så satte vi i gang med å forkynne pr. telefon. Det gikk ut på at vi ringte til folk og pratet med dem om de velsignelser Gud har i beredskap for menneskene under sitt rikes styre. Vi skrev også brev, særlig til folk som trengte trøst. I helgene tok familie og venner meg med ut i tjenesten fra dør til dør i rullestolen. Siden jeg ikke kan bevege verken armer eller ben, kan jeg selvfølgelig ikke gjøre annet enn å snakke om budskapet om Riket og sitere skriftsteder eller be andre om å lese høyt fra Bibelen.

Den siste dagen i måneden manglet jeg seks timer på de 60. Elizabeth var ikke der så hun kunne hjelpe meg da, så jeg bad mor om å rette opp ryggen på rullestolen, slik at jeg kunne sitte oppreist. Ved hjelp av en pinne i munnen skrev jeg så brev på maskin i seks samfulle timer. Jeg fikk ikke noe men av det! Alt jeg vet, er at jeg ble svært sliten!

Jeg blir bønnhørt

Uken etter møtte jeg til kontroll på rehabiliteringssentret, og jeg satt rett i ryggen i rullestolen. Min lege, som ikke hadde sett meg siden jeg var blitt tatt ut av attføringsprogrammet tidligere samme år, ble storlig forbauset. Han kunne nesten ikke fatte at jeg hadde gjort så store framskritt. «Hva har du drevet med?» spurte han. Allerede før jeg hadde fått fortalt ferdig om det forkynnelsesarbeidet jeg utførte, tilbød han meg en jobb.

Assistenten hans intervjuet meg, og hun ble imponert over det jeg gjorde i tjenesten. Hun spurte om jeg ville delta i noe som kalles et mønsterpasientprosjekt. Det gikk ut på at jeg skulle samkjøres med en annen pasient, som jeg skulle hjelpe. «Det er jo det dere gjør uansett, ikke sant?» sa hun, og siktet da til forkynnelsesarbeidet vårt. Jeg fikk i oppdrag å hjelpe en pasient som var nesten like funksjonshemmet som meg.

Det jeg utrettet i tjenesten med familiens hjelp, kom på en eller annen måte noen i attføringstjenesten for øre. De ble så imponert at det ble anbefalt at jeg skulle bli tatt inn i programmet igjen. Det innebar at familien min ville få tilskudd til dekning av utgiftene til det spesialutstyret og den hjelp jeg trenger for å fortsette med denne virksomheten. Jeg følte at Gud hadde bønnhørt meg.

Tilstanden stabiliserer seg

Jeg er blitt så bra fysisk sett at jeg kan løfte hodet og snu det fra side til side og sitte oppreist. Heldigvis er taleevnen så å si helt restituert. Ved hjelp av en pinne som jeg holder med munnen, kan jeg skrive på maskin, bruke en høyttalende telefon og male. Jeg har fått delta med noen av maleriene mine på utstillinger for munnmalte bilder. Jeg kommer meg omkring ved hjelp av en elektrisk rullestol som jeg styrer med haken. En elektrisk lift løfter rullestolen inn i bilen vår, slik at jeg kan bli kjørt omtrent hvor jeg vil.

Jeg har hatt mye problemer med luftveiene, og faren for lungebetennelse er hele tiden til stede. Noen ganger må jeg få tilført oksygen om natten. I 1984 holdt jeg på å miste livet som følge av komplikasjoner i forbindelse med en infeksjon. Jeg måtte inn og ut av sykehuset flere ganger. Siden da er helsen blitt bedre. Fra 1976 av klarte jeg å være hjelpepioner en eller to ganger i året. Men jeg var ikke tilfreds. Jeg tenkte fortsatt på de planene jeg hadde hatt som tenåring, planer som kulen hadde satt en stopper for.

Målet nådd

Den 1. september 1990 sluttet jeg meg endelig til de alminnelige pionerenes rekker, slik jeg hadde ønsket allerede som barn. Om vinteren, når det er kaldt, forkynner jeg pr. brev, i tillegg til at jeg benytter en høyttalende telefon. Men når det blir varmere i været, deltar jeg også i tjenesten fra hus til hus. Året rundt leder jeg bibelstudier hjemmefra ved hjelp av den høyttalende telefonen.

Jeg ser ivrig fram til en fantastisk framtid på en paradisisk jord, når Kristus Jesus og Jehova Gud befrir meg for denne rullestolen. Hver dag takker jeg Jehova for de løftene han har gitt meg om god helse og om at jeg skal få «springe som hjorten». (Jesaja 35: 6) Da skal jeg løpe og løpe helt til jeg har tatt igjen det tapte, og så skal jeg lære meg å ri.

Allerede nå, mens jeg venter på dette, gir det meg en ubeskrivelig glede å tilhøre Jehovas lykkelige folk og ha en full andel i tjenesten. — Fortalt av Gloria Williams.

[Bilder på side 15]

Min kristne tjeneste — forkynnelse fra hus til hus, pr. telefon og pr. brev

[Bilder på side 16]

Jeg har fått delta med malerier på utstillinger for munnmalte bilder