Havets krystallpalasser
AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I CANADA
«ISFJELL rett forut,» roper den nervøse utkikken. Mannskapet på skipets kommandobro reagerer øyeblikkelig. Det blir slått bakk i maskinen for at man skal unngå en kollisjon. Men det er for sent. Skipet får en skjebnesvanger flenge på styrbord side.
På mindre enn tre timer synker verdens den gang største passasjerdamper, «Titanic», i Nord-Atlanteren. Den 15. april 1912, bare fem dager etter at skipet la ut på sin jomfrutur fra Europa til Nord-Amerika, legger det seg til ro på havbunnen, 4000 meter under overflaten. Omkring 1500 passasjerer og besetningsmedlemmer får en våt grav.
Hva ble det så igjen av den massive isklumpen? Den fikk praktisk talt ingen skader. Det var bare toppen på den som kolliderte med «Titanic». Dagen etter ble den observert mens den drev sørover mot varmere farvann, som om ingenting hadde hendt. Etter hvert smeltet den bort og forsvant i det store oseanet, men det ble fort glemt. «Titanic»s forlis, derimot, blir fremdeles husket som en forferdelig skipskatastrofe.
Isfjell! De ser innbydende og imponerende ut, men virker samtidig urokkelige. Har du noen gang sett dem på nært hold og fornemmet den virkningen de har på mennesker og på omgivelsene omkring? Har du lyst til å vite hvorfor og hvordan de blir til? Og hva blir gjort for å beskytte sjøfarende mot den potensielle fare som isfjellene utgjør? (Se rammen «Internasjonal ispatruljetjeneste».)
Opprinnelse og livssyklus
Isfjellene kan minne om gigantiske isterninger. De kommer fra breer og isdekker i nordlige strøk og i Antarktis. Visste du at iskalotten i Antarktis er opphavet til omkring 90 prosent av alle isfjell? Den avgir også de største isfjellene, som kan rage 100 meter opp over havflaten og være mer enn 300 kilometer lange og 90 kilometer brede. Store isfjell kan veie mellom to millioner og 40 millioner tonn. Og i likhet med snøfnuggene er ingen isfjell helt like. Noen er flate på oversiden; andre har en spiss topp eller er kileformet eller kuppelformet.
Vanligvis er bare mellom en sjuendedel og en tiendedel av isfjellets masse synlig over vannet. Dette gjelder særlig isfjell som er flate på oversiden. Det kan sammenlignes med det du ser når en isterning flyter i et glass vann. Forholdet mellom synlig is og is som befinner seg under havflaten, varierer imidlertid med isfjellets form.
Isfjell fra Antarktis er gjerne flate på oversiden med loddrette vegger, mens isfjell fra Arktis ofte er uregelmessige av form og har topper på oversiden. Det er de sistnevnte, som for det meste kommer fra det store islaget som dekker Grønland, som utgjør den største faren for menneskene, siden de kan drive sørover til transatlantiske skipsruter.
Hvordan dannes et isfjell? I jordens nordlige og sørlige strøk faller det ofte så mye nedbør i form av snø og underkjølt regn at ikke alt rekker å smelte og fordampe. Det fører til at de snølagene som legger seg på landområdene, blir til breer. Etter hvert som årene går, pakker isen seg mer og mer fordi det stadig faller mer snø og regn. Dermed dannes det massive isdekker over enorme områder, slik som på Grønland. Med tiden blir isen så tykk og så hard at den tunge breen sakte, men sikkert begynner å sige fra høyereliggende skråninger ned i daler og til slutt ut i havet. I boken North Pole, South Pole beskriver Bernard Stonehouse breenes bevegelser slik: «Hard is er elastisk, men lar seg lett deformere; under trykk plasserer isens sekskantete krystaller seg på linje og glir deretter på hverandre, noe som fører til det siget og den framrykkingen vi forbinder med breer.»
Tenk deg en elv av is som beveger seg over ulendt terreng i svært sakte fart, som kald sirup. I denne enorme ismassen oppstår det underveis dype vertikale sprekker, og framme ved kystlinjen utsettes isen for enda større belastninger, slik at det oppstår et enestående naturfenomen. På grunn av en kombinasjon av tidevann, bølger og nedbryting av is som befinner seg under vannflaten, brekker et enormt stykke ferskvannsis, som kan strekke seg så langt som 40 kilometer ut i havet, med et drønn løs fra breen. Et isfjell er født! En iakttager beskrev en gang et isfjell som et «flytende krystallpalass».
I Arktis dannes det mellom 10 000 og 15 000 isfjell i året. Men det er forholdsvis få av disse som driver så langt sør som til farvannene langs kysten av Newfoundland. Hva skjer med dem som når fram dit?
Isfjellenes drift
Etter at isfjellene er blitt dannet, fører havstrømmen de fleste av dem ut på en lang reise før den sørger for at noen av dem bøyer av mot vest og sør og til slutt når Labradorsjøen, som har fått tilnavnet «Isfjell-alleen». Isfjell som overlever den omkring to år lange ferden fra sitt fødested til det åpne Atlanterhavet utenfor Labrador og Newfoundland, får siden et kort liv. Etter hvert som de driver mot varmere farvann, minker de kraftig i størrelse fordi de smelter, brytes ned og brekker i flere deler.
Vanligvis smelter en del av isen i løpet av dagen, og vannet samler seg i sprekker. Om natten fryser vannet og utvider seg i sprekkene og får biter til å brekke av. Dette skaper en plutselig forandring i isfjellets form, slik at tyngdepunktet forskyver seg. Ismassen ruller da rundt i vannet og framstår etterpå som en helt ny isskulptur.
Etter hvert som denne prosessen fortsetter og isfjellene blir stadig mindre fordi de kløves i flere deler, dannes det isfjell som ikke er større enn et gjennomsnittlig hus, og enda mindre isfjell, som er på størrelse med et lite rom. Noen av disse små isklumpene kan flyte helt inn på grunt vann ved strandlinjen og i viker.
Uansett hvilke omstendigheter som måtte oppstå, vil temperaturen i de sørligere farvannene raskt få isfjellet til å gå i oppløsning og omdannes til små fragmenter av ferskvannsis som så smelter og blir en del av det mektige oseanet. Inntil det har skjedd, må man imidlertid ta sine forholdsregler overfor isfjellene.
Hvordan isfjellene berører vårt liv
Fiskere som er avhengige av havet for å tjene til livets opphold, betrakter gjerne isfjellene som en plage og en fare. Én fisker sa: «Et isfjell kan nok være attraktivt for turistene, men for en fisker utgjør det en risikofaktor.» Noen ganger har fiskere dratt ut på feltet for å dra inn garnene sine bare for å oppdage at et isfjell som er blitt ført av sted med tidevannet og med havstrømmen, har ødelagt de verdifulle garnene og fangsten.
Isfjell bør tas alvorlig. «Man bør helst holde seg på avstand,» sier skipperen på en seilskute. «Isfjellene er høyst uberegnelige! Store biter kan brekke løs fra høye isfjell, og når et isfjell støter borti havbunnen, kan digre klumper brekke løs under vann og komme oppover mot deg i rasende fart. Isfjell kan også rotere og rulle rundt — alt dette kan få katastrofale følger for den som våger seg for nær!»
Det at isfjellene skraper mot havbunnen, er en annen årsak til bekymring. «Hvis et isfjell stikker så dypt at det omtrent tilsvarer vanndybden, vet man at isfjellet kan grave ut lange og dype renner. Slik aktivitet i områder hvor det foregår oljeleting, ville fort kunne ødelegge installasjoner på havbunnen, for eksempel brønnhoder,» ifølge en kilde.
Det du nå har lest, får deg kanskje til å tenke at det ville ha vært best om det ikke fantes isfjell i det hele tatt. Men isfjellene har ikke bare en negativ historie. En newfoundlender forteller: «For mange år siden, før det var vanlig å ha kjøleskap, pleide folk i noen små tettsteder langs kysten å ta med seg biter av isfjell og slippe dem ned i brønnen sin, for at vannet skulle holde seg iskaldt. Noe annet de gjorde, var å oppbevare is i kasser med sagmugg, til hjelp i framstillingen av hjemmelaget iskrem.»
Turister er spesielt fascinert av disse enorme fjellene av flytende bre-is. De drar til utsiktspunkter langs Newfoundlands forrevne klippekyst for å få panoramautsikt til Atlanteren og fryde seg over synet av disse havets giganter. Som regel knipser de også en rekke bilder for å bevare minnet av det de har fått se.
Isfjellene er også i stand til å forsyne menneskene med en nesten ubegrenset mengde friskt drikkevann. Å destillere vann fra isfjell og tappe det på flasker kunne etter hvert bli et lønnsomt foretagende nå i denne tiden da vannforurensningen er blitt et så stort problem. Det kan synes å være en smal sak å finne en gigantisk «isterning» og så taue den til en havn og bearbeide den der. Men i virkeligheten er dette et svært vanskelig prosjekt som så langt har vist seg å være ugjennomførlig.
Et av Jehovas mange underverk
Himmelens og jordens Skaper spør: «Hvilket morsliv kommer isen fra?» (Job 38: 29) Det visste Elihu, for han hadde tidligere sagt: «Av Guds ånde kommer is.» — Job 37: 10, EN.
Når vi betrakter disse kneisende, funklende underverkene ute på havet, går våre tanker derfor til Skaperen, som har plassert dem der. I likhet med salmisten sier vi: «Herre, hvor mange dine gjerninger er! Og alle har du gjort med visdom; jorden er full av det du har skapt.» Salmisten sier også: «Underfulle er dine verk.» — Salme 104: 24; 139: 14.
Ja, Jehova er i sannhet en Skaper som frambringer underfulle ting. Som vi lengter etter å bli bedre kjent med ham! Det kan vi bli ved å vende oss til hans Ord. — Romerne 11: 33.
[Ramme på side 18]
Internasjonal ispatruljetjeneste
Etter tragedien med passasjerdamperen «Titanic» ble det i 1914 etablert en internasjonal ispatruljetjeneste (IIP) som skulle lokalisere isfjell, prøve å forutse deres bevegelser på grunnlag av havstrømmer og vind og så sende ut isvarsler. For å hjelpe skipsførere til å treffe de rette forholdsregler overfor disse havets giganter har man gjort seg alle mulige anstrengelser for å samle kunnskap om isens egenskaper og bevegelser. Den teknologien som er blitt tatt i bruk, innbefatter visuell overvåkning og radarovervåkning fra fly, meldinger om isobservasjoner fra skip i kommersiell fart, satellittfotografering og oseanografiske analyser og varsler.
[Bilde på sidene 16 og 17]
Isfjell med spiss topp
Kuppelformet isfjell
Flatt isfjell