Arbeidsledighet — en svøpe

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I ITALIA

Den har antatt kritiske dimensjoner i mange industriland — og den vekker også bekymring i utviklingsland. Den har slått til på steder hvor den tidligere praktisk talt ikke fantes. Den berører mange hundre millioner mennesker, deriblant mange foreldre. To av tre italienere betrakter den som «den største trusselen» de står overfor. Den skaper nye sosiale onder. Den er en av årsakene til at mange unge begynner å bruke narkotika. Den går ut over nattesøvnen til millioner av mennesker, og for millioner av andre kan den være like om hjørnet . . .

«ARBEIDSLEDIGHETEN er trolig det fenomen i vår tid som flest er redd for,» sier Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, OECD. «Fenomenets omfang og dets konsekvenser er kjent,» skriver Europakommisjonen, men «det er vanskelig å hanskes med». Arbeidsledigheten er «et gjenferd som spøker i Europas gater,» sier en forsker. I EU-landene er det nå omkring 20 millioner arbeidsledige, og bare i Italia var det offisielle tallet kommet opp i 2 726 000 i oktober 1994. Ifølge Padraig Flynn i Europakommisjonen er «det å få bukt med arbeidsledigheten den viktigste sosiale og økonomiske utfordring vi står overfor». Hvis du er arbeidsledig eller står i fare for å miste jobben, kjenner du til den frykten dette forårsaker.

Men det er ikke bare i Europa arbeidsledigheten er et problem. Den hjemsøker også alle land på det amerikanske kontinent. Og verken Afrika, Asia eller Oseania går fri. Mange land i Øst-Europa har fått merke problemet i de senere år. Det arter seg selvsagt ikke likt alle steder, men noen økonomer mener at den prosentvise ledigheten i Europa og Nord-Amerika i lang tid framover kommer til å ligge langt høyere enn i tidligere tiår. Og situasjonen «blir ikke bedre av at stadig flere får for lite arbeid, og av at den generelle kvaliteten på ledige stillinger synker,» påpeker økonomen Renato Brunetta.

En nådeløs utvikling

Arbeidsledigheten har rammet alle deler av næringslivet, én etter én. Først rammet den jordbruket, som følge av den økte mekaniseringen, som gjorde at mange mistet jobben, deretter industrien, som siden 1970-tallet har vært berørt av energikrisen, og nå de tjenesteytende næringer — for eksempel handel og undervisning — en sektor som tidligere ble betraktet som usårbar. For 20 år siden ville en ledighet på mer enn to—tre prosent ha skapt stort oppstyr. I dag regnes det som bra hvis et industriland klarer å holde den under fem—seks prosent, og det er mange industriland som har mye høyere ledighet enn det.

FNs internasjonale arbeidsorganisasjon, ILO, definerer en arbeidsledig person som en som er uten arbeid, som er arbeidsfør, og som aktivt ser seg om etter arbeid. Men hva med en som ikke har en fast heltidsstilling, eller en som ikke er i stand til å arbeide mer enn noen timer i uken? Deltidsarbeid blir vurdert forskjellig fra land til land. I enkelte land blir mange som i realiteten er arbeidsledige, regnet som sysselsatte. Dårlig definerte grenser for hva som er og hva som ikke er sysselsetting, gjør det vanskelig å avgjøre hvem som egentlig er arbeidsledig. Derfor gir statistikken et ufullstendig bilde av situasjonen. «Selv ikke det offisielle ledighetstallet [for OECD-landene], 35 millioner, gir et fullstendig bilde av situasjonen,» sier en europeisk forskningsrapport.

En høy pris å betale

Nei, tallene sier ikke alt. «Arbeidsledigheten koster enormt mye, både økonomisk og sosialt,» sier Europakommisjonen. De økonomiske kostnadene består «ikke bare i direkte utgifter i form av utbetalinger til arbeidsledige, men også i tap av de skatteinntekter som de arbeidsledige ville ha gitt hvis de hadde vært yrkesaktive». Og ledighetstrygden blir en stadig større byrde både for myndighetene og, fordi skattene øker, for arbeidstagerne.

Det dreier seg ikke bare om statistikker og tall. Arbeidsledigheten er et problem som rammer mennesker — menn og kvinner, unge og voksne, fra alle samfunnslag. I kombinasjon med alle de andre problemene nå i «de siste dager» kan det å gå arbeidsledig være en tyngende byrde. (2. Timoteus 3: 1—5; Åpenbaringen 6: 5, 6) Aller verst er det hvis man blir langtidsledig, for hvis man ellers stiller helt likt, er det gjerne den som har vært lengst uten arbeid, som har størst problemer med å få jobb. Dessverre er det noen som aldri får jobb igjen.a

Ifølge psykologene er det stadig flere arbeidsledige som får psykiske problemer, blir ubalansert og frustrert, blir mer og mer likeglade og mister selvrespekten. Når forsørgere mister jobben, er det en personlig tragedie. Verden faller i grus for dem. Den tryggheten de har følt, er borte. I dag er det faktisk noen eksperter som har registrert at det er i ferd med å dukke opp en «forhåndsangst» knyttet til risikoen for å miste jobben. Denne angsten kan ha en alvorlig innvirkning på forholdet til familien, og den kan også få enda mer tragiske følger, noe alle selvmordene blant arbeidsledige i den senere tid tyder på. Problemene med å komme seg inn på arbeidsmarkedet er dessuten en av flere sannsynlige årsaker til at unge tyr til vold og melder seg ut av samfunnet.

«Fanget i et fordervet system»

Våkn opp! har intervjuet en rekke mennesker som har mistet jobben. Armando (50) sa at det for ham innebar «å se 30 års hardt arbeid bli kullkastet og å måtte starte helt på nytt»; han følte seg «fanget i et fordervet system». ’Verden raste sammen’ for Francesco. Stefano «ble meget skuffet over forholdene i denne ordningen».

Luciano, som ble oppsagt etter å ha arbeidet i nesten 30 år i ledelsen for teknisk avdeling hos en stor italiensk bilprodusent, «ble sint og følte seg lurt da han oppdaget at hans anstrengelser, hans pliktoppfyllenhet og hans pålitelighet i løpet av så mange år ikke ble regnet for å være verdt noe som helst».

Prognosene og skuffelsene

Noen økonomer hadde ventet en helt annen utvikling. I 1930 forutsa økonomen John Maynard Keynes optimistisk «arbeid til alle» innen 50 år, og i mange tiår har man betraktet full sysselsetting som et mål det har vært mulig å nå. I FN-pakten av 1945 satte man seg som mål å oppnå full sysselsetting på kort tid. Fram til nylig mente man at framskrittet ville føre til arbeid til alle og kortere arbeidstid for den enkelte. Men slik har det ikke gått. I kjølvannet av de alvorlige økonomiske tilbakeslagene de siste ti årene har vi fått «den verste globale ledighetskrisen siden depresjonen på 30-tallet,» sier ILO. I Sør-Afrika er det minst 3,6 millioner arbeidsledige; omkring tre millioner av disse er svarte afrikanere. Det er også krisetilstander i Japan, hvor over to millioner var uten arbeid i fjor.

Hvorfor er arbeidsledighet et så utbredt problem? Hvilke forslag til løsninger har vært framsatt?

[Fotnote]

[Kart på sidene 2 og 3]

(Se den trykte publikasjonen)

Canada 9,6 prosent

USA 5,7 prosent

Colombia 9 prosent

Irland 15,9 prosent

Spania 23,9 prosent

Finland 18,9 prosent

Albania 32,5 prosent

Sør-Afrika 43 prosent

Japan 3,2 prosent

Filippinene 9,8 prosent

Australia 8,9 prosent

[Rettigheter]

Mountain High Maps™ copyright © 1993 Digital Wisdom, Inc.