Arbeidsledighet — hvorfor?

FOR å tjene til livets opphold er folk i mange land nødt til å utføre hardt fysisk arbeid og arbeide lange dager i et utmattende tempo, og de må kanskje attpåtil utføre farlig arbeid med dårlig lønn. I andre land kunne man fram til for ikke så lenge siden føle seg trygg på at bare man var blitt ansatt i et stort selskap eller i en statsbedrift, hadde man arbeid til man gikk av med pensjon. I dag ser det imidlertid ikke ut til at det er noen bedrifter eller selskaper som er i stand til å tilby trygge, gode stillinger på noe nivå. Hvorfor ikke?

Noen årsaker

Det er mange tusen unge som ikke engang får sin første jobb — enten de har høy utdannelse eller ikke. I Italia er mer enn en tredjedel av alle arbeidsledige mellom 15 og 24 år. Gjennomsnittsalderen på dem som allerede er i arbeid og prøver å holde på jobben, øker, så det blir stadig vanskeligere for unge mennesker å få innpass på arbeidsmarkedet. Stadig flere kvinner søker arbeid, og også blant dem er ledighetsprosenten høy. Det er derfor litt av en bølge av nye arbeidssøkere som kjemper om arbeidsplassene.

Helt fra de første industrimaskinenes tid har tekniske nyvinninger ført til at behovet for arbeidskraft er blitt redusert. Siden arbeidsdagen gjerne var lang og utmattende, håpet arbeiderne at maskinene skulle redusere arbeidsmengden eller til og med overta mye av arbeidet. Automatiseringen har gitt økt produksjon, og den har gjort at man slipper mange farlige arbeidsoperasjoner, men den har også ført til at det er blitt færre arbeidsplasser. De som blir til overs, risikerer å bli gående lenge uten arbeid, med mindre de omskolerer seg.

Vi holder på å drukne i handelsvarer. Noen mener at vi allerede har nådd grensen for økonomisk vekst. Færre arbeidstagere betyr dessuten færre kjøpere. Produsentene tilbyr med andre ord mer enn det er marked for. Mange store industrianlegg som er blitt bygd fordi man ventet produksjonsøkning, er ikke lenger økonomisk levedyktige og blir derfor stående tomme eller blir brukt til andre formål. En slik utvikling har sine ofre, nemlig dem som mister jobben. I nedgangstider avtar etterspørselen etter arbeidskraft, og arbeidsplasser som går tapt i nedgangstider, blir nesten aldri gjenopprettet i oppgangstider. Det er tydelig at arbeidsledigheten har flere årsaker.

Et alvorlig samfunnsonde

Arbeidsledigheten er et alvorlig samfunnsonde som kan ramme hvem som helst. I noen land benytter man forskjellige virkemidler for å trygge arbeidsplassene for dem som fremdeles er i arbeid. Et av virkemidlene kan være å redusere arbeidstiden og sette lønnen noe ned. Dette kan imidlertid gjøre utsiktene mørkere for arbeidssøkerne.

Både arbeidstagere og arbeidsledige protesterer stadig oftere mot problemer knyttet til arbeidslivet. Mens de arbeidsledige forlanger flere arbeidsplasser, prøver de som allerede har arbeid, å trygge sin egen stilling — to mål som ikke alltid er forenlige. «De som har jobb, blir ofte bedt om å arbeide overtid. De som står utenfor, blir stående utenfor. Samfunnet kan bli delt i to . . . på den ene siden de overarbeidende og på den andre siden de fremmedgjorte, de arbeidsledige, som er nesten fullstendig avhengig av de andres godvilje,» sier det italienske bladet Panorama. I Europa er det ifølge ekspertene først og fremst de som allerede er i arbeid, ikke de arbeidsledige, som har høstet fruktene i tider med økonomisk vekst.

Arbeidsledigheten har dessuten sammenheng med hvordan det står til med den lokale økonomien, så i noen land, for eksempel Italia, Spania og Tyskland, varierer behovene veldig fra område til område. Er arbeidssøkerne villige til å la seg omskolere eller til om nødvendig å flytte til et annet sted eller et annet land? Dette er nok ofte en avgjørende faktor.

Er det noen løsning i sikte?

De fleste håper på et økonomisk oppsving. Men noen er skeptiske og mener at det ikke kommer noe oppsving før rundt år 2000. Andre mener at framgangen allerede har begynt, men resultatene lar vente på seg, noe som framgår av at ledigheten nylig økte i Italia. Det er heller ikke slik at økonomisk framgang nødvendigvis fører til at ledigheten går ned. Så lenge veksten er beskjeden, foretrekker bedriftene gjerne å utnytte bedre den arbeidsstokken de har, framfor å ansette flere — det skjer med andre ord en vekst uten at det blir flere arbeidsplasser. Antall personer som mister jobben, er gjerne høyere enn antall nye arbeidsplasser som skapes.

I dag skjer det en globalisering av økonomien. Noen økonomer mener at verdensøkonomien også kan få et oppsving ved at det blir opprettet nye store, overnasjonale ordninger for handelssamarbeid, som den nordamerikanske frihandelsavtalen, NAFTA, og det økonomiske samarbeidsforum for Asia og stillehavsregionen, APEC. Men en slik utvikling gjør det attraktivt for de store konsernene å etablere seg i land hvor arbeidskraften er billigere, noe som medfører tap av arbeidsplasser i industriland, samtidig som dårlig betalte arbeidstagere opplever at inntekten blir enda magrere. Det er ingen tilfeldighet at det i en rekke land er mange som har demonstrert, også med voldelige midler, mot slike handelsavtaler.

Det blir framsatt mange forslag til hvordan arbeidsledigheten kan bekjempes. Noen av forslagene er helt i strid med hverandre; innholdet avhenger av om det er økonomer, politikere eller arbeidstagere som har kommet med dem. Noen foreslår å gi bedriftene skattelette for på den måten å få dem til å ansette flere. Noen sier at myndighetene bør gripe direkte inn i stort omfang. Andre igjen foreslår at man fordeler arbeidet annerledes og reduserer arbeidstiden. Det siste har man allerede gjort i enkelte større bedrifter, selv om man i vårt århundre systematisk har redusert arbeidstiden i alle industriland uten at ledigheten har gått ned. «I det lange løp viser enhver politikk seg å være ineffektiv; kostnadene er høyere enn utbyttet,» sier økonomen Renato Brunetta.

«Vi må ikke lure oss selv — dette er et vanskelig problem,» er den konklusjonen bladet L’Espresso trekker. Men er det uløselig? Er det mulig å få bukt med arbeidsledigheten?

[Ramme på side 8]

Et gammelt problem

Arbeidsledighet er et gammelt problem. I mange hundre år har det vært slik at folk ufrivillig har vært uten arbeid nå og da. Når store byggeprosjekter ble fullført, var det titusener som ble arbeidsledige — i det minste til de fikk jobb et annet sted. I mellomtiden fristet de en nokså usikker tilværelse, for å si det mildt.

I middelalderen «fantes det riktignok ikke arbeidsledighet i moderne forstand», men det fantes folk som ikke var i arbeid. (La disoccupazione nella storia [Arbeidsledighet i historien]) På den tiden ble imidlertid folk som ikke arbeidet, først og fremst regnet for å være lathanser eller loffere. Så sent som på 1800-tallet var det mange britiske analytikere som «identifiserte dem som ikke arbeidet, med de pøblene og landstrykerne som sov ute eller streifet omkring i gatene om natten,» opplyser professor John Burnett. — Idle Hands.

Arbeidsledigheten ble «oppdaget» i slutten av forrige århundre eller begynnelsen av vårt århundre. Det ble nedsatt forskjellige offentlige utvalg som skulle utrede problemet og finne fram til løsninger. I Storbritannia utarbeidet en underhuskomité rapporten «Nød som følge av mangel på arbeid», som forelå i 1895. Arbeidsledighet var blitt et samfunnsonde.

Særlig i tiden etter den første verdenskrig ble man raskt problemet bevisst. Under krigen hadde ledigheten praktisk talt vært lik null, på grunn av den vanvittige våpenproduksjonen, men fra 1920-årene av opplevde man en serie av tilbakeslag i Vesten som kulminerte i den store depresjonen, som begynte i 1929, og som tilføyde alle industriland et hardt slag. Etter den annen verdenskrig var det mange land som opplevde et nytt økonomisk oppsving, og ledigheten gikk ned igjen. Men «vi kan spore dagens ledighetsproblem tilbake til midten av 1960-tallet,» sier Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling. Arbeidsmarkedet fikk seg en ny knekk som følge av oljekrisen i 1970-årene og den eksploderende datateknologien, med alle de oppsigelsene dette har ført til. Ledigheten stiger nå ubønnhørlig, og den gjør innhogg også i kontor- og bedriftsledersektoren. Arbeidsplasser som tidligere ble betraktet som trygge, er ikke så trygge lenger.

[Bilde på side 7]

Man løser ikke ledighetsproblemet ved å rope på flere arbeidsplasser

[Rettigheter]

Reuters/Bettmann