Hvorfor en europeisk menneskerettighetsdomstol?
AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I NEDERLAND
DA INNEHAVEREN av et bilverksted i den nordlige delen av Nederland ble nektet tillatelse til å selge flytende gass, noe som også betydde at han ikke fikk lov til å bygge om bilmotorer slik at de kunne gå på gass, begynte han en lang kamp for de forskjellige domstolene for å få opphevet det statlige forbudet. I mellomtiden gikk han konkurs.
Fordi han mente at Nederlands domstoler ikke hadde behandlet saken rettferdig, anket han til Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg. I 1985 traff denne domstolen en avgjørelse i hans favør. Han betraktet rettsavgjørelsen som en stor moralsk seier, for, som han uttrykte det, ’den beviste at han hadde hatt rett hele tiden’.
Denne mannen er én av en rekke borgere i europeiske land som de siste tiårene har anket til Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Denne domstolen behandler ikke bare klager som kommer fra enkeltpersoner, men også klager som land fremmer mot andre land over angivelige brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Det at det blir ført flere saker for internasjonale domstoler nå enn før, gjenspeiler den lengsel som borgere og noen regjeringer har etter rettferdighet.
Den europeiske menneskerettighetsdomstol
I 1950 bestemte Europarådets medlemsnasjoner, som var samlet i Roma, at de skulle inngå en konvensjon som kunne garantere deres statsborgere og utlendinger som de hadde rettslig myndighet over, bestemte rettigheter og friheter. Senere ble andre rettigheter føyd til, samtidig med at flere europeiske stater tiltrådte konvensjonen for å beskytte menneskerettighetene og grunnleggende friheter. Noen av disse rettighetene har med vern av liv og forbud mot tortur å gjøre, og andre har med familieliv og med religionsfrihet, ytringsfrihet, meningsfrihet og forsamlingsfrihet å gjøre. De som mener at de har vært offer for brudd på disse menneskerettighetene, kan innklage vedkommende stat for Europarådets generalsekretær.
Siden domstolen ble opprettet, har det vært fremmet over 20 000 klager. Hvordan blir det avgjort hvilke saker som skal bringes inn for domstolen? Først prøver man å oppnå forlik. Hvis ikke det lykkes og klagen blir godkjent som gyldig, blir den lagt fram for Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg. Det er bare cirka fem prosent av klagene som til slutt blir brakt inn for domstolen. Fram til slutten av 1995 hadde domstolen avsagt dom i 554 saker. I en sak hvor klageren er en enkeltperson, er domstolens avgjørelse bindende for vedkommende stat, men når én eller flere stater har innstevnet en annen stat, er ikke situasjonen en enkel sak. I et slikt tilfelle er det mer sannsynlig at den staten som har fått en fellende dom, vil velge å ta hensyn til hva som er politisk hensiktsmessig, enn at den retter seg etter kravene i konvensjonen. Mens Den internasjonale domstol i Haag bare dømmer i tvister mellom stater, dømmer Den europeiske menneskerettighetsdomstol også i saker mellom enkeltpersoner og stater.
Seirer for religionsfriheten i Europa
I 1993 traff Den europeiske menneskerettighetsdomstol to viktige avgjørelser i religionsfrihetens favør. Den første saken gjaldt en innbygger i Hellas, Minos Kokkinakis. Som et av Jehovas vitner var han blitt arrestert over 60 ganger siden 1938, var blitt stilt for retten i Hellas 18 ganger og hadde sittet mer enn seks år i fengsel.
Den 25. mai 1993 kom menneskerettighetsdomstolen til at den greske regjering hadde krenket religionsfriheten til Minos Kokkinakis, som da var 84 år gammel, og tilkjente ham en sum tilsvarende 100 000 kroner i erstatning. Domstolen avviste den greske stats påstand om at Kokkinakis og Jehovas vitner sett under ett legger press på folk når de snakker med dem om sin religion. — I Vakttårnet for 1. september 1993, sidene 27—31, finner du flere opplysninger.
I den andre saken avsa menneskerettighetsdomstolen dom i østerrikeren Ingrid Hoffmanns favør. Fordi hun var blitt et av Jehovas vitner etter at hun hadde giftet seg, ble hun fratatt foreldreansvaret for sine to barn etter at hun var blitt skilt. De lavere domstolene i Østerrike hadde opprinnelig tilkjent henne foreldreansvaret, men høyesterett tilkjente hennes katolske eksmann foreldreansvaret. Høyesterett baserte denne avgjørelsen på en østerriksk lov som sier at barn må oppdras i den katolske tro hvis foreldrene var katolikker da de giftet seg, med mindre begge to er enige om å skifte religion. Eksmannen hevdet at nå som hun var blitt et av Jehovas vitner, var hun ikke i stand til å gi barna en normal og god oppdragelse. Den 23. juni 1993 avsa Den europeiske menneskerettighetsdomstol sin dom, som gikk ut på at Østerrike hadde diskriminert Ingrid Hoffmann på grunn av hennes religion og hadde krenket hennes rett til å oppdra barna sine. Hun ble tilkjent erstatning. — I Våkn opp! for 8. oktober 1993, side 15, finner du flere opplysninger.
Disse rettsavgjørelsene angår alle mennesker som er opptatt av religionsfrihet og ytringsfrihet. Det at saker blir anket til internasjonale domstoler, kan bidra til at borgeres grunnleggende rettigheter blir beskyttet. Samtidig er det bra å innse hvilke begrensninger rettslige instanser har. Om de skulle ha de aller beste intensjoner, er de likevel ikke i stand til å garantere varig fred og fullstendig respekt for menneskerettighetene.