Viktig seier for Jehovas vitner i barnefordelingssak

INGRID HOFFMANN har de ti siste årene kjempet for å få beholde foreldreansvaret for de to barna sine. Hun er østerriker, ble født inn i en romersk-katolsk familie og fikk en katolsk oppdragelse. Hun giftet seg med en katolikk og fødte en sønn i 1980 og en datter i 1982. I 1983 ble ekteparet imidlertid skilt, og begge foreldrene søkte om å få foreldreansvaret for barna. Faren påstod at morens religion — hun var blitt et av Jehovas vitner — ville skade barna og berøve dem en normal, sunn oppvekst. Han benyttet slike argumenter som at Jehovas vitner nekter å feire visse høytidsdager som det er vanlig å feire i hans land, og at de ikke vil motta blodoverføring. — Apostlenes gjerninger 15: 28, 29.

Retten lot seg ikke overbevise av slike besnærende argumenter. Både den første rettsinstansen og ankedomstolen avviste farens påstander og tilkjente moren foreldreansvaret. Men i september 1986 omstøtte Østerrikes høyesterett de rettsavgjørelsene som var truffet av de lavere domstolene. Høyesterett kom til at disse avgjørelsene var et brudd på den østerrikske loven om religiøs opplæring, en lov som krever at barn som er født av katolikker, skal oppdras som katolikker. Høyesterett hevdet også at det ikke ville være til barnas beste å tillate at de ble oppdratt som Jehovas vitner.

Hva kunne Ingrid Hoffmann stille opp mot slike sterke religiøse fordommer? I februar 1987 ble saken hennes lagt fram for Den europeiske menneskerettighetskommisjon. Den 13. april 1992 sørget kommisjonen — som består av jurister som representerer forskjellige av Europarådets medlemsstater — for at saken kom opp for Den europeiske menneskerettighetsdomstol.

Dommen ble avsagt den 23. juni 1993. Den lød slik: «Den europeiske menneskerettighetsdomstol fastslår derfor at det har funnet sted en forskjellsbehandling, og at denne er religiøst begrunnet; denne konklusjonen underbygges av ånden og ordlyden i [Østerrikes] høyesteretts vurdering av de praktiske følgene av saksøkerens religion. En slik forskjellsbehandling er diskriminerende.» (Uthevet av oss) Det framgår videre at høyesterett «vurderte fakta annerledes enn de lavere domstolene, hvis avgjørelser for øvrig ble støttet av uttalelser fra sakkyndig, psykologisk hold. Uansett hvilke argumenter som kunne framføres til støtte for det motsatte synet, kan en ikke godta en forskjellsbehandling som i alt vesentlig er basert på et religiøst skille».

Med fem mot fire stemmer ble det avsagt en dom som gikk i Ingrid Hoffmanns favør og i Østerrikes disfavør, og som i virkeligheten fastslo at Østerrike hadde diskriminert henne på grunn av hennes religion og hadde krenket hennes rett til å oppdra barna sine. Med åtte stemmer mot én gikk dommerne dessuten inn for at hun skulle tilkjennes erstatning.

Denne bemerkelsesverdige seier for religionsfriheten ble oppnådd bare én måned etter en annen seier ved den samme domstolen — i saken mellom Kokkinakis og Hellas, der det ble fastslått at Hellas hadde krenket et menneskes rett til å forkynne Guds Ord fra hus til hus. Frihetselskende mennesker verden over gleder seg når slike forsøk på å undertrykke religionsfriheten blir slått tilbake, og når den enkeltes rett til å tilbe Gud og oppdra sine barn i samsvar med Bibelens prinsipper trygges.