Hvor er de troende?
AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I SPANIA
«Intet er så skjebnesvangert for religionen som likegyldighet.»
EDMUND BURKE, BRITISK STATSMANN I DET 18. ÅRHUNDRE.
PÅ EN forblåst slette i Nord-Spania ligger den lille byen Caleruega. Det dominerende byggverket i denne middelalderbyen er et imponerende kloster i romansk stil. Det ble oppført for 700 år siden til ære for Domingo de Guzmán, dominikanerordenens grunnlegger, som var født der. I 700 år har dette klostret vært tilholdssted for nonner som har valgt å leve stille og tilbaketrukket.
Klostrets tak lekker, og de gamle murene begynner å forvitre. Men abbedissen er mer bekymret for et alvorligere forfall — det religiøse. Hun sier: «Da jeg kom til klostret for nesten 30 år siden, var det 40 nonner her. Nå er det bare 16 av oss. Det er ingen unge. Det later til at det religiøse kall er noe som hører fortiden til.»
Det som skjer i Caleruega, finner sitt sidestykke mange steder i Europa. Det har ikke vært noen antireligiøs bølge, bare en stille og uavvendelig tilbaketrekning. Europas store katedraler står der til glede for turistene i stedet for å tiltrekke seg de «troende» i nabolaget. De en gang så dominerende kirkene — både protestantiske og katolske — blir svekket på grunn av apati. Folks liv blir snarere styrt av verdslige enn av religiøse interesser — en tendens som på kirkelig hold kalles sekularisering. Det virker som om religion ikke lenger har noen betydning for folk. Kan det tenkes at det religiøse klimaet i Europa er et forvarsel om en lignende utvikling andre steder i verden?
Hvordan står det til med kirkesøkningen?
Slike forhold er ikke noe nytt i Nord-Europa. Bare fem prosent av dem som tilhører den lutherske kirke i de skandinaviske land, går i kirken regelmessig. I Storbritannia er det bare tre prosent av dem som tilhører den anglikanske kirke, som går til søndagsgudstjenesten. Men nå ser det ut til at europeiske katolikker i Sør-Europa følger sine nordlige trosfellers eksempel.
I det hovedsakelig katolske Frankrike er det bare én av ti som går i kirken en gang i uken. Det prosentvise antall spaniere som betrakter seg som «praktiserende katolikker», har i løpet av de siste 25 årene sunket fra 83 til 31 prosent. I 1992 uttalte den spanske erkebiskopen, Ramon Torrella, på en pressekonferanse at «det katolske Spania eksisterer ikke; folk går i opptog i den hellige uke, og de går til julemesse — men ikke til den ukentlige messe». Da pave Johannes Paul II var på besøk i Madrid i 1993, sa han at «Spania trenger å vende tilbake til sine kristne røtter».
Den irreligiøse holdningen gjør seg gjeldende hos geistligheten så vel som hos lekfolket. Antall nyordinerte prester i Frankrike sank til 140 i 1988 (under halvparten av det antall som ble ordinert i 1970), mens det i Spania er omkring 8000 som har forlatt sin prestetjeneste for å gifte seg. Noen av dem som fortsetter i sin tjeneste, stiller seg tvilende til det budskapet de forkynner. Bare 24 prosent av den lutherske kirkes prester i Sverige føler at de «med god samvittighet» kan forkynne om himmel og helvete, mens fjerdeparten av de franske katolske prestene til og med føler seg usikre på Jesu oppstandelse.
Fornøyelser og personlige ønsker kommer foran gudsfrykten
Hva er det som foretrekkes framfor religion? I mange hjem har fritidssysler fortrengt tilbedelsen. Om søndagene drar familiene ut på badestrendene eller til fjells og ikke i kirken. «Det er kjedelig å gå til messe,» sier Juan, en typisk spansk tenåring. Gudstjenestene kan ikke konkurrere med fotballkamper eller popkonserter, begivenheter som tiltrekker seg menneskemengder i så stort antall at de fyller hele stadioner.
Den sviktende kirkesøkningen er ikke det eneste tegnet på at interessen for religion er avtagende. Mange godtar og forkaster religiøse forestillinger etter eget forgodtbefinnende. Det er nå blitt slik at folks personlige religiøse oppfatninger i liten grad samsvarer med de offisielle dogmene i de kirkesamfunnene de tilhører. Et flertall av både katolikker og protestanter i Europa tror ikke lenger på et liv etter døden, og over halvparten av alle franske, italienske og spanske katolikker tror heller ikke på mirakler.
Geistligheten makter tydeligvis ikke å hindre at stadig flere marsjerer i utakt med kirken. Ikke på noe annet område har dette kommet så klart til uttrykk som i forbindelse med pavens felttog mot fødselskontroll. I 1990 kom pave Johannes Paul II med en henstilling til katolske apotekere om ikke å selge befruktningshindrende midler. Han hevdet at slike produkter «strider mot naturens lover til skade for menneskets verdighet». I Den Katolske Kirkes Katekisme heter det likeledes at «mannens og kvinnens kjærlighet i ekteskapet er . . . underlagt det dobbelte krav om trofasthet og fruktbarhet».
Trass i disse strenge formaningene går vanlige katolske ektepar ubekymret sine egne veier. Familier med mer enn to barn er nå en unntagelse i de katolske landene i Sør-Europa. I spansk fjernsyn er det stadig reklame for kondomer — et produkt som for bare et par tiår siden nærmest var en svartebørsartikkel. Og bare tre prosent av de katolske kvinner i Frankrike sier at de holder seg til den offisielle katolske bestemmelsen om fødselskontroll.
Det er tydelig at mange i Europa vender ryggen til kirkene og deres lære. Den anglikanske erkebiskopen av Canterbury, George Carey, tegner følgende bilde av situasjonen i hans kirke: «Vi forblør, og dette er en meget påtrengende sak som vi er nødt til å gjøre noe med.»
Europas religiøse byggverk har ikke vært så skrøpelige som nå siden reformasjonens omveltninger fant sted. Hvorfor stiller mange europeere seg så likegyldige til religion? Hvordan kommer det til å gå med religionen?