Vi ble reddet fra en lahar!
FOR familien Garcia ble den 1. oktober 1995 en dag som var ulik alle andre dager de hadde opplevd. Denne familien er aktive vitner for Jehova, og huset deres lå i et boligområde i Cabalantian i Bacolor i provinsen Pampanga på Filippinene. Selv om de bodde i nærheten av områder som var blitt rammet av laharer fra Pinatubo, var de for sin del ikke blitt berørt. Cabalantian ble beskyttet av diker som myndighetene hadde bygd som et vern mot laharene. Men situasjonen skulle snart bli en annen.
Under en kraftig tropisk storm hadde det falt 216 millimeter regn på Pinatubo. Tidlig om morgenen kimte telefonen hjemme hos familien Garcia. Den som ringte, hadde slått feil nummer, men han fortalte at et dike hadde brutt sammen, og at familien måtte forberede seg på at det ble flom.
Prøvelsene begynner
Nonato Garcia, faren i familien og presiderende tilsynsmann i Villa Rosemarie menighet, forteller: «Før klokken fem søndag morgen begynte vannet å stige rundt huset vårt.
Jeg trodde vi bare kom til å oppleve en vanlig flom, så vi begynte å bære sakene våre ovenpå. Men i titiden om formiddagen så jeg at vannet var blandet opp med lahargjørme. Mudderstrømmen ble stadig høyere og sterkere, og etter en stund var den blitt massiv og førte med seg kampesteiner. Vi klatret opp på taket.
Senere ble biler og til og med hus slept med av mudderstrømmen. Et hus som var blitt truffet av en svær kampestein, falt sammen og fløt av sted. Laharen satte igjen taket i nærheten av huset vårt. Det var mennesker oppå taket. Jeg ropte til dem og oppfordret dem til å komme over på taket av huset vårt. For å klare det grep de fatt i et tau som vi kastet til dem. Jeg bandt tauet rundt meg og drog dem over én for én. Flere mennesker kom fra andre tak som var blitt dekket av gjørme. Imens fortsatte det å regne uten stans.
Om ettermiddagen begynte helikoptre å fly over området. Men ingen av dem kom ned for å redde oss, selv om vi vinket alt vi maktet. Vi tenkte at det måtte være andre som befant seg i en enda verre situasjon enn oss, og at de hentet dem først. Jeg regnet ikke med at vi ville bli plukket opp med det første, for det var mange som satt hjelpeløse rundt om på hustakene.
Det er viktig å be i en slik situasjon. Selv om du er i stor fare, føler du deg ikke redd etter å ha bedt. Vi bad ikke om at Jehova skulle utføre et mirakel, men vi bad om at hans vilje måtte skje, hva den nå enn gikk ut på, for vi var klar over at hvem som helst kan bli rammet av ulykker. Jeg bad imidlertid om å få styrke, mot og visdom. Alt dette hjalp oss til å se situasjonen i øynene.»
Nonatos kone, Carmen, samstemmer: «Det mannen min sier om bønn, er virkelig sant. Jeg blir gjerne svært engstelig i situasjoner som kan innebære livsfare for mine nærmeste. Da jeg så at taket var i ferd med å bli dekket av lahargjørme og ble truffet av kampesteiner, sa jeg til mannen min: ’Det ser ikke ut til at det er noe håp for oss lenger.’ Men han oppmuntret meg og sa: ’La oss be.’»
Nonato fortsetter: «Klokken fire om ettermiddagen var laharen fremdeles svært sterk. Huset ble gjentatte ganger truffet av store steiner. Gjørmen hadde dekket omkring halve taket. Jeg begynte å tenke på at det snart ville bli kveld, og at det da ville bli svært vanskelig å dra noe sted. Så vi bestemte oss for å komme av gårde mens det ennå var lyst.
Jeg kastet en stol ut i lahargjørmen for å se om den ville synke, og jeg stilte meg til og med oppå den, men den sank ikke. Så fant jeg meg en lang trestokk som jeg kunne stikke ned i gjørmen. Jeg brukte den til å finne de stedene der gjørmen var hard nok til at vi kunne gå på den. Dermed var vi klare til å legge i vei sammen med naboene våre. Alt i alt var det 26 stykker av oss.
Vi satte kursen mot et mye høyere hustak et stykke unna. Ved hjelp av stokken undersøkte vi stadig gjørmen for å finne ut hvor vi kunne trå på den. På steder der den ennå var temmelig bløt, krabbet vi.»
Med tårer i øynene forteller Carmen: «Noen steder var vi like i nærheten av laharstrømmen og måtte gå sidelengs på et svært smalt underlag. Et sted sank jeg nedi til brystet, og jeg sa til mannen min: ’Jeg klarer ikke å fortsette. Jeg kommer til å dø!’ Men han sa: ’Nei, du klarer det. Reis deg opp!’ Med Jehovas hjelp kom vi oss videre.»
Nora Mengullo, en slektning av familien, tilføyer: «På steder der det var for bløtt til at det gikk an å krabbe, la vi oss på ryggen og sparket oss framover med bena. Noen ganger sank vi for dypt nedi gjørmen, men vi hjalp hverandre og halte hverandre framover — det var særlig barna som trengte slik hjelp.»
Endelig reddet!
Nonato forteller videre: «Mens vi strevde med å krabbe langs kanten av laharen, fløy det et helikopter over oss, og besetningen så vår prekære situasjon — vi var ikke på et hustak, men midt ute i gjørmen fra laharen. En mor i følget vårt holdt det åtte måneder gamle barnet sitt opp i været i håp om at redningsarbeiderne skulle forstå hvor kritisk situasjonen var. De kom ned for å hente oss. Vi lot barna og kvinnene bli heist opp først, siden det ikke var plass til alle.
Til slutt ble også vi mennene plukket opp og brakt til et evakueringssenter. Folkene der kunne ikke gi oss andre klær, selv om alle klærne våre var fulle av gjørme fra laharen. Jeg sa til dem at min familie ikke ville bli med de andre inn i evakueringsleiren; vi ville heller dra til Rikets sal. Da vi kom dit, fikk vi straks klær, mat og andre former for hjelp. Etter hvert kom det flere brødre fra menigheten til salen, og de hjalp oss også.»
Carmen tilføyer: «Vi kunne ikke regne med å få hjelp andre steder, men vi følte hvilken velsignelse det er å tilhøre vårt kristne brorskap.»
Selv om ekteparet Garcias toetasjes bolig ble helt dekket av laharen, er det en stor glede å vite at de og de tre barna deres, Lovely, Charmy og Charly, overlevde katastrofen sammen med alle de andre vitnene i området.
[Bilder på side 23]
Andre etasje i familien Garcias delvis utgravde bolig
Nonato Garcias familie foran det begravde huset sitt