Ytringsfrihetens historiske utvikling
OPP gjennom historien har menneskene kjempet for ytringsfriheten. Lover er blitt vedtatt, kriger er blitt utkjempet, og liv er gått tapt på grunn av retten til offentlig å gi uttrykk for en mening.
Hvorfor skulle en slik tilsynelatende naturlig rett være årsak til stridigheter, og det i en slik grad at blod er blitt utgytt? Hvorfor har hele samfunn, både før og nå, funnet det nødvendig å legge restriksjoner på denne retten eller til og med forby folk å utøve den?
Holdningene til ytringsfrihet for befolkningen har opp gjennom tidene svingt som en kjempestor pendel. Noen ganger er denne friheten blitt betraktet som et privilegium som folk har rett til å benytte seg av. Til andre tider er den blitt betraktet som et problem som myndigheter og religionssamfunn må gjøre noe med.
Ettersom historien er full av beretninger om dem som kjempet for retten til offentlig å gi uttrykk for en mening, noe som ofte førte til at de enten ble kraftig forfulgt eller ble drept, burde et tilbakeblikk på noen av disse hendelsene gi oss innsikt i problemet.
De som har lest en del historie, husker uten tvil den kjente greske filosofen Sokrates (470—399 f.v.t.). Hans synspunkter og hans lære ble betraktet som noe som hadde en fordervende innflytelse på den atenske ungdommens moral. Dette førte til bestyrtelse blant de politiske og religiøse lederne i det greske hierarki og til at Sokrates mistet livet. Hans forsvarstale overfor den juryen som til slutt erklærte ham skyldig, utgjør fortsatt en av de mest glimrende forsvarstaler til fordel for ytringsfriheten som noen gang er blitt holdt: «Hvis dere tilbød dere å slippe meg fri denne gangen på den betingelse at jeg ikke lenger gir uttrykk for min mening i min søken etter visdom, og sa at jeg vil måtte dø hvis jeg ble grepet i å gjøre dette igjen, da skulle jeg si: ’Atenske menn, jeg vil lyde Gud mer enn dere. Så lenge jeg har liv og styrke i behold, vil jeg aldri gi avkall på min filosofi og slutte å formane og overbevise hvem som helst av dere som jeg måtte støte på. For dette, skal dere vite, er hva Gud forlanger . . . ’ Og, atenere, jeg ville videre si: ’Enten dere frikjenner meg eller ikke, så skal dere vite at jeg ikke kommer til å handle annerledes, ikke engang om jeg skulle lide døden aldri så mange ganger.’»
Etter hvert som tiden gikk, svingte pendelen i Romas tidlige historie mot færre restriksjoner, bare for å svinge tilbake til flere restriksjoner da verdensriket ble større. Dette dannet begynnelsen på den mørkeste perioden hva ytringsfriheten angår. I Tiberius’ regjeringstid (14—37 e.v.t.) ble det ikke vist noen toleranse overfor dem som snakket rett ut om myndighetene og deres politikk. Og det var ikke bare Roma som var imot ytringsfrihet. Det var på denne tiden de jødiske lederne tvang Pontius Pilatus til å ta livet av Jesus på grunn av hans forkynnelse og også gav hans apostler direkte befaling om å slutte å forkynne. Disse ville også heller dø enn slutte. — Apostlenes gjerninger 5: 28, 29.
Praktisk talt til alle tider i historien er de borgerlige rettigheter som myndighetene har garantert, gang på gang på en vilkårlig måte blitt forandret eller trukket tilbake, noe som har ført til en stadig kamp for ytringsfriheten. I middelalderen begynte noen å forlange et skrevet dokument hvor deres rettigheter var klart uttrykt, og hvor det ble trukket opp grenser for myndighetenes kontrollering av disse rettighetene. Resultatet ble at betydningsfulle grunnlovsmessige rettigheter etter hvert ble formulert. Blant disse var Magna Carta, en milepæl på de menneskelige rettigheters område. Senere kom den engelske Bill of Rights (1689), Virginia Declaration of Rights (1776), den franske menneskerettighetserklæringen (1789) og De forente staters tilleggsbestemmelser, Bill of Rights (1791).
I det 17., 18. og 19. århundre lot ledende historiske skikkelser sin røst høre til fordel for ytringsfriheten. Den engelske poeten John Milton, som kanskje er mest kjent for sitt verk Paradise Lost, skrev i 1644 den berømte pamfletten Areopagitica, hvor han argumenterer mot restriksjonene i forbindelse med trykkefriheten.
I England var det i det 18. århundre framgang å spore når det gjaldt ytringsfriheten, selv om den fortsatt var underlagt restriksjoner. I Amerika stod koloniene på sin rett til ytringsfrihet, både muntlig og i trykt form. Staten Pennsylvanias forfatning, av 28. september 1776, sa for eksempel blant annet: «At folket har rett til talefrihet og frihet til å uttrykke seg skriftlig og til å publisere sine meninger. Trykkefriheten bør derfor ikke begrenses.»
Denne uttalelsen var et forbilde ved utformingen av den første av de tilleggsbestemmelsene som i 1791 ble føyd til De forente staters grunnlov, og hvor det ble gitt uttrykk for hvordan de som var med på å utforme den amerikanske grunnlov, så på folkets høyt skattede rettigheter: «Kongressen skal ikke vedta noen lov som berører stiftelsen eller den frie utøvelsen av en religion, ei heller noen som innskrenker ytringsfriheten eller trykkefriheten eller retten til å komme sammen til fredelige sammenkomster og til å anmode myndighetene om oppreisning når det er grunn til klagemål.»
Den engelske filosofen John Stuart Mill, som levde i det 19. århundre, utgav i 1859 sitt essay On Liberty, som ofte blir sitert, og som er blitt betraktet som en av de fremste erklæringer til forsvar for ytringsfriheten.
Men kampen for retten til å uttale seg fritt offentlig var ikke slutt da det 20. århundre, hvor opplysningen etter sigende har vært så stor, begynte. På grunn av forsøk på å innskrenke ytringsfriheten i Amerika har således kunngjøringer til forsvar for denne friheten gjenlydt i rettslokaler både i lavere rettsinstanser og i høyesterett i De forente stater.
Dommer Oliver Wendell Holmes jr. ved De forente staters høyesterett gav i en rekke rettsavgjørelser uttrykk for sin tro på ytringsfriheten. I en beskrivelse av de kriterier som ligger til grunn for ytringsfriheten, sa han: «Hvis det finnes et prinsipp i grunnloven som framfor noe annet krever å bli tatt hensyn til, så er det prinsippet om tankefrihet — ikke tankefrihet for dem som er enige med oss, men frihet for den tanken vi hater.» — United States v. Schwimmer, 1928.
Det er ringeakt for dette prinsippet som har vært årsak til rettssaker som får pendelen til å svinge mellom frihet og undertrykkelse. Altfor ofte later det til at parolen er: «Frihet for meg, men ikke for deg.» Nat Hentoff nevner i sin bok med nettopp denne tittelen en rekke tilfeller hvor ivrige forsvarere av Første tilleggsbestemmelse har svingt sammen med pendelen fra høyre til venstre i samsvar med sine skiftende synspunkter. Han henviser til rettssaker hvor De forente staters høyesterett har endret sin rettsoppfatning i forhold til avgjørelser den tidligere hadde truffet. Noen av disse har berørt Jehovas vitner og deres årelange kamp for retten til å tale fritt om sin religiøse overbevisning. Han skrev om vitnene: «Medlemmer av denne trosretningen har i årenes løp i høy grad bidratt til å fremme samvittighetsfriheten ved grunnlovsmessige rettssaker.»
Mange rettsanalytikere og moderne historikere har skrevet mye om de utallige rettssaker som er blitt ført for å verne om ytringsfriheten nå i den senere del av det 20. århundre, ikke bare i Amerika, men også i andre land. Ytringsfriheten er aldri sikret. Myndighetene i et land skryter kanskje av den frihet de gir folket, men den kan lett gå tapt ved et regjeringsskifte eller i rettssaker, noe erfaringen har vist. Jehovas vitner har stått i fremste linje i kampen for denne høyt skattede frihet.
I sin bok These Also Believe skriver professor C. S. Braden: «De [Jehovas vitner] har gjort en glimrende innsats for demokratiet ved sin kamp for å bevare sine borgerlige rettigheter, for i sin kamp har de gjort mye for å trygge disse rettighetene for alle minoritetsgrupper i Amerika. Når én gruppes borgerlige rettigheter blir krenket, er ingen annen gruppes rettigheter trygge. De har derfor ytet et betraktelig bidrag til bevaringen av noen av de mest dyrebare goder i vårt demokrati.»
Frihetselskende mennesker har problemer med å forstå hvorfor enkelte regjeringer og religionssamfunn skulle nekte folket denne frihet. Det er en nektelse av en grunnleggende menneskerettighet, og det er mange verden over som lider på grunn av at denne frihet blir undertrykt. Vil holdningene til ytringsfriheten, selv i land hvor denne grunnleggende rettighet blir garantert, fortsette å svinge fram og tilbake lik en pendel? Vil tanken om ytringsfrihet bli brukt for å rettferdiggjøre et skittent eller vulgært språk? Domstolene kjemper allerede med dette motstridende problemet.
[Bilde på side 3]
Sokrates argumenterte til fordel for ytringsfriheten
[Rettigheter]
Musei Capitolini, Roma