Ytringsfriheten — blir den misbrukt?
DØREN til det 21. århundre er i ferd med å åpne seg. Det nye århundret vil uten tvil bringe nye forhåpninger, idealer, skikker og ideer og forbausende teknologiske nyvinninger, foruten krav om større frihet på forskjellige områder. Motstridende meninger med hensyn til styreformer og religion gjør seg allerede gjeldende, og folk gir etter for nye ønsker og krav. Mange steder blir det forlangt at eksisterende restriksjoner når det gjelder tale- og ytringsfriheten, skal fjernes uten hensyn til konsekvensene.
Det som tidligere ikke ble sett på med blide øyne, og som ble forbudt av dem som var ansvarlige for radio- og fjernsynsprogrammer, og av sensorer — et vulgært språk og pornografiske scener og fakter — er nå alminnelig i mange land og blir akseptert under foregivende av at det kommer inn under ytringsfriheten.
De som kan bruke en datamaskin, og det gjelder ikke bare voksne, men også barn, kan nå i løpet av noen sekunder overføre bilder av uanstendige seksuelle handlinger til andre kontinenter og komme i kontakt med seksualforbrytere og barnemishandlere som spør etter navn og adresse med tanke på et hemmelig møte. Musikk med tekster som oppmuntrer til selvmord og til å drepe foreldre, politifolk og myndighetspersoner, blir nå hørt daglig på radio og fjernsyn eller forekommer på opptak som blir spilt av barn.
Få av dem som krever ubegrenset talefrihet, ville være uenige med høyesterettsdommer Oliver Wendell Holmes jr., som for over et halvt århundre siden skrev følgende i forbindelse med en prinsippavgjørelse angående ytringsfriheten: «Den strengeste beskyttelse av ytringsfriheten ville ikke beskytte en mann som i et teater uten grunn ropte at det var brann, og skapte panikk.» Det sier seg selv hva en slik handling ville føre til. Hvor fornuftstridig ville det da ikke være om de samme menneskene viste liten eller ingen verdsettelse av denne prinsippavgjørelsen og opptrådte på en egenrådig måte, i strid med den! «Spørsmålet i hvert enkelt tilfelle er,» sa Holmes, «hvorvidt de ordene som blir brukt, blir brukt under slike omstendigheter og er av en slik natur at det kan være en opplagt og reell fare for at de skal resultere i slike alvorlige onder som Kongressen har rett til å forhindre.»
Datapornografi
«Sex finner du overalt i disse dager,» skrev bladet Time, «i bøker, blad, filmer, fjernsyn og musikkvideoer og i parfymereklamen på bussholdeplassen. Du finner opplysninger om pornotelefontjenester trykt på visittkort som blir stukket inn under vindusviskere. . . . De fleste amerikanere er blitt så vant til den åpenlyse framvisningen av erotikk — og argumentene for at denne framvisningen har en spesiell status i Første tilleggsbestemmelse [om ytringsfriheten] — at de knapt nok legger merke til at det er der.» Det er imidlertid noe ved kombinasjonen utilslørt sex og datamaskiner som har gitt ordet «pornografi» nye dimensjoner og ny betydning. Dette er noe som er blitt populært, noe som gjennomsyrer samfunnet, og som forekommer i verdensomfattende målestokk.
Ifølge en undersøkelse var abonnenter på datasystemer med pornografiske «oppslagstavler» villige til å betale en abonnementsavgift på mellom 10 og 30 dollar i måneden. Abonnentene ble funnet i «over 2000 byer i alle de 50 statene, foruten i 40 land, områder og provinser rundt om i verden — deriblant slike land som Kina, hvor det å være i besittelse av pornografisk stoff kan føre til dødsstraff».
Bladet Time beskrev én type datapornografi som en «forundringspakke med ’avvikende’ materiale som innbefatter bilder av forskjellige redskaper til binding, sadomasochisme, urinering, avføring og seksuelle handlinger med en mengde forskjellige dyr». Det at slikt materiale kan ses på et offentlig datanett som er tilgjengelig for menn, kvinner og barn verden over, reiser alvorlige spørsmål angående misbruk av ytringsfriheten.
«Når barna først er kommet inn på nettet,» bemerket en britisk avis, «er hard pornografi ikke vanskelig tilgjengelig. Et barn vil ha lett adgang til den slags, og det betyr at dette vil komme rett inn på soveværelset.» Det anslås at 47 prosent av alle britiske hjem som har datamaskiner, vil være knyttet til et datanettverk i slutten av 1996. «Mange britiske foreldre er utelukket fra den høyteknologiske verden som barna deres er fortrolige med. I løpet av de siste 18 måneder er det å ’surfe på nettet’ blitt en av de mest populære fritidsbeskjeftigelser blant tenåringer,» sa avisen.
Kathleen Mahoney, som er professor i jus ved Calgary universitet i Canada og ekspert i juridiske spørsmål i tilknytning til pornografi, sa: «Offentligheten bør være klar over at det finnes et helt og holdent ukontrollert medium som kan brukes for å mishandle og utnytte barn.» En kanadisk polititjenestemann sa: «Tendensene viser tydelig at vi snart kan vente en kraftig økning i politisaker som har med datarelatert barnepornografi å gjøre.» Mange grupper som arbeider med familierådgivning, hevder bestemt at datapornografi som blir sett av barn, og den innflytelse slik pornografi kan ha på dem, representerer «en opplagt og reell fare».
Motstridende meninger
Forsvarere av full borgerfrihet er oppbrakt over ethvert forsøk fra Kongressens side på å pålegge slike ting som datapornografi restriksjoner, slik som prinsippavgjørelsen til høyesterettsdommer Holmes og De forente staters høyesterett gikk ut på. «Det [lovforslaget] er et direkte angrep på Første tilleggsbestemmelse,» erklærte en professor i jus ved Harvard universitet. Ifølge bladet Time blir det latterliggjort selv av erfarne statsadvokater. «Det ville ikke engang passere i en lavere rettsinstans,» sa en statsadvokat. «Det ville være det samme som sensur fra myndighetenes side,» sa en tjenestemann ved et databasert informasjonssenter. «Første tilleggsbestemmelse bør også få anvendelse på Internett,» skal han ha uttalt, ifølge Time. «Lovforslaget er helt klart en krenkelse av ytringsfriheten,» sa et kongressmedlem, «og det er en krenkelse av voksne menneskers rett til å kommunisere med hverandre.»
En kvinnelig professor i jus ved New York Law School hevder at det kan være noe gagnlig i sex i forskjellige ytringsformer, ytringsformer utenfor de borgerlige rettigheters og ytringsfrihetens ramme. «Sex på Internett kan faktisk være bra for unge mennesker,» skal hun ifølge Time ha sagt. «Cyberspace [datanettverk] er et harmløst sted å utforske det forbudte og det som er tabu, på . . . Det innebærer en mulighet for ekte, utvungne samtaler om virkelige bilder så vel som fantasibilder av sex,» sa hun.
Mange unge, især universitetsstudenter, drar også til felts mot alle restriksjoner som berører pornografi på datanettverk. Noen har gått i demonstrasjonstog for å protestere mot det de betrakter som en innskrenkning av deres rett til ytringsfrihet. En mann som ikke var student, som ble sitert i The New York Times, gav uten tvil uttrykk for hvordan mange betrakter ethvert forslag som går ut på å forby datapornografi. «Jeg antar at alle som bruker Internett i dette land, for ikke å snakke om Internett-brukerne i verden for øvrig, vil betrakte det [lovforslaget] som latterlig og more seg på De forente staters bekostning.»
U.S.News & World Report sa i en kommentar til en uttalelse av en representant for en gruppe borgerrettighetsforkjempere: «Cyberspace vil kanskje gi ytringsfriheten større kraft enn Første tilleggsbestemmelse gjør. Ja, det er kanskje allerede ’blitt bokstavelig talt umulig for en regjering å få folk til å holde munn’.»
I Canada går bølgene høyt om hva som kan være en krenkelse av de former for ytringsfrihet som er tatt med i den kanadiske erklæringen om rettigheter og friheter. Kunstmalere som har laget produkter som har forarget kritikerne, og også politiet, som har stemplet dem som pornografiske, er blitt arrestert. Kunstnere og forsvarere av ytringsfriheten har gått sammen om å protestere og fordømme arrestasjonene som en krenkelse av deres ytringsfrihet. Inntil for et par år siden var det fast praksis at pornografiske videobånd ble beslaglagt av politiet med hjemmel i Canadas lov om usedelighet. Rettssaker fulgte, og de som solgte slike bånd, ble domfelt.
Alt dette ble det imidlertid en forandring på i 1992, da Canadas høyesterett i en prinsippavgjørelse besluttet at slike produkter er beskyttet mot rettsforfølgelse på grunn av den garanti om ytringsfrihet som blir gitt i erklæringen om rettigheter og friheter. Avgjørelsen «har brakt tydelige forandringer i det kanadiske samfunn,» skrev bladet Maclean’s. «I mange byer er det nå vanlig å finne hardpornoblad og hardpornovideoer i butikken på hjørnet,» sa bladet. Selv de videoene som ifølge domstolen burde forbys, er fortsatt tilgjengelige for forbrukere.
«Jeg vet at hvis du går inn der, vil du finne ting som går over streken,» sa en polititjenestemann. «Det finnes sannsynligvis stoff der som kunne gi oss grunn til å reise tiltale. Men . . . vi har ikke tid.» De har heller ingen garanti for at anklagene ville bli betraktet som holdbare. I denne normløse tidsalder blir vekten lagt på ubegrenset personlig frihet, og domstolene er ofte påvirket av den offentlige mening. Men hva fornuften enn måtte tilsi, vil debatten fortsette å vekke dype og motstridende følelser på begge sider — for og imot.
Japan var en gang underlagt strenge restriksjoner hva ytrings- og pressefriheten angår. Et jordskjelv som målte 7,9 på richterskalaen, og hvor over tusen mennesker omkom, kunne man for eksempel ikke fortelle åpent om. Korrupsjonsaffærer og mord blant kjærestepar som hadde inngått selvmordspakter, var blant de ting som ikke måtte komme fram i nyhetene. Avisredaktører gav etter for trusler fra myndighetene etter hvert som kontrollen ble strengere selv når det gjaldt ting som noen ville betrakte som uvesentlige. Etter den annen verdenskrig ble imidlertid restriksjonene hevet, og Japan fikk større ytrings- og pressefrihet.
Ja, pendelen har virkelig svingt til den andre ytterlighet, for mange blad og enkelte tegneseriehefter for barn er blitt fulle av erotikk og uanstendige tegninger. The Daily Yomiuri, en ledende avis i Tokyo, skrev for noen år siden: «Et av de kanskje mest sjokkerende syn som møter en utlending som nettopp er kommet til Japan, er forretningsmenn som leser sextegneserier på Tokyos undergrunnsbaner. Nå ser det ut til at trenden berører den andre halvdelen av befolkningen, idet ’hardporno’-tegneserier for kvinner er å finne i hyllene i bokhandler og supermarkeder.»
I 1995 kalte den anerkjente avisen Asahi Shimbun Japan et «pornoparadis». Mens redaktører og utgivere prøvde å imøtegå foreldrenes innvendinger ved å finne en løsning som gikk ut på at forhandlerne og ikke myndighetene skulle ha ansvaret for kontrollen, protesterte unge lesere. En kan spørre: «Hvem vil til slutt få overtaket?»
I Frankrike er ytringsfriheten for tiden et tema som er gjenstand for stor debatt. «Det kan ikke være tvil om,» skrev den franske forfatteren Jean Morange i sin bok om ytringsfriheten, «at ytringsfrihetens historie ikke har endt, og at den vil fortsette å skape splittelse. . . . Det går nesten ikke et år uten at det blir sendt ut en film eller en fjernsynsserie eller satt i gang en reklamekampanje som skaper voldsomme reaksjoner og blåser nytt liv i den gamle, seiglivete debatten om sensur.»
En artikkel som stod i Paris-avisen Le Figaro, fortalte at en rap-gruppe som kaller seg Ministère amer (Bitter tjeneste), oppfordrer sine fans til å drepe politimenn. En av tekstene deres lyder: «Det vil ikke bli noen fred før det [politiet] hviler i fred.» «På platen vår,» sa gruppens talsmann, «oppfordrer vi dem til å brenne ned politistasjonen og ofre det [politiet]. Er det så rart?» Det er ikke blitt truffet noen tiltak mot rap-gruppen.
Rap-grupper i Amerika gjør seg også til talsmenn for at politiet skal drepes, og hevder at de ifølge ytringsfriheten har rett til å formulere seg på den måten. I Frankrike, Italia, England og andre land i Europa og rundt om i verden lyder ropet fra alle grupper av befolkningen om at friheten til å uttale seg offentlig ikke skal ha noen begrensninger, ikke engang om det dreier seg om noe som er ’av en slik natur at det kan utgjøre en opplagt og reell fare’. Når vil kontroversen ta slutt, og hvem vil gå av med seieren?
[Bilde på side 7]
Dataporno, en «forundringspakke med ’avvikende’ materiale»