Den «nye verdensorden» — en vaklende start

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I TYSKLAND

VED inngangen til 1991 var folk optimistiske. Den kalde krigen var over. Man hadde riktignok problemet i forbindelse med Kuwait, som var blitt invadert av Irak i august året før. Men FN hadde vist sine muskler og beordret Irak til å trekke seg ut innen 15. januar. Kravet ble støttet av en 28-nasjoners militær FN-koalisjon som raskt var blitt organisert, og som var klar til å tvinge Irak til underkastelse. Det var store forhåpninger om at verdenssamfunnets faste holdning varslet begynnelsen til en ny æra.

George Bush, som da var USAs president, snakket om «muligheten for at vi selv og kommende generasjoner skal kunne skape en ny verdensorden, en verden hvor det er lovregler, ikke jungelloven, som styrer internasjonal atferd».

Irak ignorerte den tidsfristen som var satt, 15. januar. Det førte til massive fly- og rakettangrep mot irakiske militære mål. Det var tydelig at verdenssamfunnet mente alvor. Mindre enn tre måneder senere, 11. april, erklærte FN at Golfkrigen var over. Det så ut til at man skulle få oppfylt løftet om en fredelig, ny verdensorden som var økonomisk og politisk stabil.

Kriger — dessverre et stabilt fenomen

I midten av 1991 erklærte de to republikkene Slovenia og Kroatia seg uavhengige av det daværende Jugoslavia. Dermed brøt det ut en borgerkrig som etter hvert førte til at det ble dannet flere nye nasjoner. Mindre enn et år senere sa den franske politiske kommentatoren Pierre Hassner: «George Bushs nye verdensorden døde i Sarajevo, akkurat som det Europa som fantes før 1914.» Men mulighetene for fred så lysere ut da det i november 1995 ble innledet forhandlinger i Dayton i Ohio i USA, og da en fredsavtale ble undertegnet i Paris 14. desember. Ved utgangen av 1995 steg igjen forhåpningene om at den nye verdensorden kanskje ikke var død allikevel.

Unionen av de sosialistiske sovjetrepublikker gikk gradvis i oppløsning. I 1991 var Litauen, Estland og Latvia de første som rev seg løs, og de ble snart fulgt av andre republikker. En løs sammenslutning kjent som Samveldet av uavhengige stater ble opprettet i desember, selv om noen av de tidligere sovjetrepublikkene nektet å bli medlemmer. Så, 25. desember, gikk Gorbatsjov av som sovjetisk president.

Men også de enkelte republikkene begynte å rakne. Tsjetsjenia, for eksempel, en liten muslimsk enklave i det nordlige Kaukasus i Russland, kjempet for uavhengighet. Forsøket på løsrivelse i slutten av 1994 utløste et kontroversielt angrep av russiske tropper. Cirka 30 000 mennesker har mistet livet siden krisen tok til i begynnelsen av 1990-årene, men krigføringen har fortsatt inn i 1996.

I oktober 1995 var det mellom 27 og 46 konflikter i verden, avhengig av hvordan man klassifiserer konfliktene.

På konkursens rand

I begynnelsen av 1990-årene viste det seg at den nye verdensorden ikke bare var politisk ustabil, men også økonomisk ustabil.

I 1991 devaluerte Nicaragua sin valuta, men 25 millioner cordobas var likevel bare verd én amerikansk dollar. Zaïre opplevde en inflasjonsrate på 850 prosent, som gjorde at borgerne måtte avfinne seg med en av verdens laveste levestandarder. Den russiske økonomien led også. Inflasjonen var på 2200 prosent i året i 1992, slik at pengene nesten ble verdiløse. Selv om situasjonen ble bedre etter hvert, var de økonomiske problemene langt fra over i 1995.

Århundrets finansskandale skjedde i 1991, da Bank of Credit & Commerce International brøt sammen, et krakk som var forårsaket av svindel og annen kriminell virksomhet. Innskytere i 62 land led tap som beløp seg til milliarder av dollar.

Det var ikke bare økonomisk svake land som stod på gyngende grunn; det mektige Tyskland fikk merke at gjenforeningen hadde sin pris. Arbeidsløsheten steg, mens arbeiderne forlangte lengre ferier og bedre helseomsorg. Mye skoft og utbredt misbruk av trygdesystemet var også en belastning for økonomien.

I USA førte en rekke alvorlige katastrofer til store problemer for forsikringsselskapene, som ble hardt presset fordi de måtte betale ut forsikringssummer. Og i 1993 kom det ut en bok som gjorde oppmerksom på farene ved USAs voksende statsgjeld og statsbudsjettets underskudd. (Bankruptcy 1995: The Coming Collapse of America and How to Stop It) Til og med forsikringsorganisasjonen Lloyd’s of London, som hadde vært stø som fjell, fikk problemer. Organisasjonen led det ene tapet etter det andre og ble tvunget til å tenke på det utenkelige — mulig konkurs.

Er religionen en stabiliserende faktor?

I 1991 stod det i den tyske avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung: «Visjonen om en ny verdensorden har sin rot i en gammel tradisjon som amerikanerne har hatt når det gjelder verdensbildet, og alle disse oppfatningene har hatt en religiøs kjerne og vært svøpt i kristen språkdrakt.»

Man skulle kanskje tro at denne religiøse bakgrunnen ville tilføre den nye verdensorden stabilitet. Men i virkeligheten har vi vært vitne til religiøs intoleranse og religiøse stridigheter, som i høy grad har ført til det motsatte. Regjeringene i Algerie og Egypt var bare to av flere som kom på kant med islamske fundamentalister. Begge landene ble rammet av en bølge av terror som var religiøst motivert. I India fant det sted religiøse opptøyer som i 1993 blant annet innbefattet en ni dager lang voldsperiode i Bombay. Den skyldtes sekteriske stridigheter og kostet over 550 mennesker livet.

Den religiøse uenigheten hemmet det økumeniske samarbeidet da den anglikanske kirke i 1994 presteviet 32 kvinner. Pave Johannes Paul II kalte dette «en alvorlig hindring for ethvert håp om gjenforening mellom den katolske kirke og den anglikanske menighet».

I 1993 var det et spent forhold mellom den amerikanske regjering og medlemmene av den religiøse kulten Branch Davidians. Fire føderale agenter ble drept i et sammenstøt med kulten, og etter en langvarig beleiring av dens hovedkvarter i Waco i Texas førte et forsøk på å storme bygningene 19. april til at minst 75 kultmedlemmer mistet livet. To år senere undersøkte man muligheten for at den bomben som drepte 168 mennesker i en offentlig føderal bygning i Oklahoma City, var en hevnaksjon for det som hadde skjedd i Waco.

I begynnelsen av 1995 ble verden oppskaket over å få høre om et giftgassangrep på tunnelbanen i Tokyo. Ti mennesker døde, og flere tusen ble syke. Verden ble enda mer rystet da dette ble satt i forbindelse med dommedagssekten Aum Shinrikyo (Høyeste sannhets tro).

Store jubileer med lite å feire

I 1492 kom Columbus til Amerika. I 1992 feiret man 500-årsjubileet for denne begivenheten, men det var delte meninger om feiringen. Omkring 40 millioner etterkommere av indianerne protesterte mot den oppfatning at en europeer har «oppdaget» områder hvor deres forfedre hadde levd i beste velgående lenge før han i det hele tatt var født. Noen kalte Columbus «en forløper for utnytting og erobring». Og når sant skal sies, så var det at Columbus kom til Amerika, mer en katastrofe enn en velsignelse for urbefolkningen. Såkalte kristne erobrere tok fra de innfødte deres land, deres suverenitet og deres verdighet og tok til og med deres liv.

I september 1995 begynte Israel en 16 måneder lang feiring av at det var 3000 år siden kong David erobret Jerusalem. Men feiringen fikk en tragisk start da statsminister Yitzhak Rabin ble skutt 4. november av en attentatmann bare noen minutter etter at han hadde talt ved et fredsmøte. Dette kastet skygger over Midtøstens fredsprosess og viste at det ikke bare er mellom jøder og palestinere det er alvorlige religiøse uoverensstemmelser, men også blant jødene selv.

Mellom 1991 og 1995 fant det sted en rekke 50-årsmarkeringer i forbindelse med den annen verdenskrig — til minne om angrepet på Pearl Harbor, som førte til at USA gikk inn i krigen, de alliertes invasjon i Europa, frigjøringen av de nazistiske konsentrasjonsleirene, de alliertes seier i Europa og sprengingen av den første atombomben over Japan. I betraktning av alt det blod og alle de tårer som var forbundet med disse hendelsene, var det noen som spurte om dette egentlig var noe å feire.

Dette ledet opp til feiringen av en annen betydningsfull begivenhet — det at FN ble opprettet i oktober 1945. Den gangen hadde man store forhåpninger om at man endelig hadde funnet nøkkelen til verdensfreden.

Som FNs generalsekretær, Boutros Boutros-Ghali, nylig sa til FNs forsvar, har organisasjonen oppnådd mange seirer. Men den har ikke lykkes når det gjelder det formålet som ifølge FN-pakten går ut på «å opprettholde mellomfolkelig fred og sikkerhet». Ofte har FN-tropper prøvd å opprettholde fred på steder hvor det ikke har vært noen fred å opprettholde. Fram til 1995 hadde FN ikke klart å blåse liv i en vaklende, ny verdensorden.

Teokratiet, derimot, vakler ikke, men har stor framgang!

Noen begynte å snakke om en ny verdensuorden da den politiske, økonomiske og religiøse ustabiliteten fikk deres forhåpninger om en ny verdensorden til å svinne hen. I denne utviklingen så Jehovas vitner ytterligere beviser for at det bare er en ny verden som Gud skaper, som kan gi et stabilt menneskesamfunn.

I noen land betydde slutten på den kalde krigen større frihet for Jehovas vitner. De fikk nå mulighet til å holde bemerkelsesverdige internasjonale stevner i Budapest, Kiev, Moskva, Praha, St. Petersburg og Warszawa og andre steder. Disse stevnene styrket Jehovas vitners verdensomfattende menighetsordning og bidrog til å sette fart i deres forkynnelsesarbeid. Det er derfor ikke overraskende at antall aktive Jehovas vitner i et område i østlige land økte fra 49 171 i 1991 til 153 361 i 1995. I løpet av de samme fire årene gikk tallet på Jehovas vitner i hele verden opp fra 4 278 820 til 5 199 895. Det sanne teokrati har framgang som aldri før!

Ja, millioner av mennesker baserer nå sitt framtidshåp på Jehova Guds løfte om «nye himler og en ny jord», hvor ’rettferdighet skal bo’. (2. Peter 3: 10, 13) Hvor mye mer fornuftig er det ikke å gjøre det, enn å satse på en ny verdensorden innført av mennesker, en verdensorden som har fått en vaklende start, men som snart skal forsvinne fullstendig! — Daniel 2: 44.