Ytringsfriheten i hjemmet — er den en tidsinnstilt bombe?
NÅR en person uten grunn roper «Brann!» i et fullsatt teater og noen blir trampet i hjel i den ville panikken som oppstår når folk forsøker å komme seg ut, må ikke da den som har ropt dette, bære ansvaret for de dødsfallene og de ulykkene som dette resulterer i? Når noen sier: «Jeg er ikke enig i det du sier, men jeg vil forsvare din rett til å si det», betyr da det at en gir folk frie hender, ubegrenset frihet, til å si offentlig hva de vil, uansett hvilke følger det måtte få? Det er noen som mener det.
Burde for eksempel de rap-artistene i Frankrike som oppfordret andre til å drepe politiet, ha blitt holdt ansvarlige for at de hadde oppfordret til vold, ettersom det faktisk førte til at politimenn ble drept av noen som hadde lyttet til musikken? Eller burde de være beskyttet av en bestemmelse i grunnloven? Burde de som står bak radio- og fjernsynssendinger og datanettverk, holdes ansvarlige når de produserer vold og pornografi som er tilgjengelig for barn, ettersom noen barn omsetter det de har hørt og sett, i handling, til skade for seg selv og andre?
En undersøkelse som ble foretatt av den amerikanske psykologforening, «anslår at et gjennomsnittsbarn i alderen fra tre til tolv år, som ser på TV 27 timer i uken, vil få se 8000 mord og 100 000 voldshandlinger,» sa bladet U.S.News & World Report. Kan foreldre med rette avfeie dette som noe som har liten innflytelse på barna deres? Eller kan det innebære «en opplagt og reell fare»? Er det her det må trekkes en grense for ytringsfriheten?
En undersøkelse som ble foretatt av noen universitetspsykologer, viste at når tegneserier med «superhelter» som er snare til å ty til knyttnevene, regelmessig ble vist for en gruppe fireåringer, mens en annen gruppe fikk se rolige, harmløse serier, var de som fikk se de handlingsmettede seriene, etterpå mer tilbøyelige til å slåss og kaste ting. Virkningene av TV-vold forsvinner heller ikke etter at barndommen er forbi. En annen universitetsundersøkelse viste, etter at en hadde fulgt utviklingen hos 650 barn i årene fra 1960 til 1995 og sett på deres TV-vaner og deres oppførsel, at de som så på de mest voldelige fjernsynsprogrammene som barn, ble mer aggressive som voksne og blant annet hadde vært borti mishandling av ektefellen og promillekjøring.
Mens noen barn ikke vil innrømme hvilke virkninger fjernsyn og filmer har på dem, finnes det de som vil det. I 1995 intervjuet en støttegruppe i California, «Children Now», 750 barn i alderen 10 til 16 år. Seks av ti sa ifølge undersøkelsen at sex på TV påvirker barn til å ha sex i altfor ung alder.
Noen hevder at barn ikke tar vold på fjernsyn og i filmer bokstavelig, og at alle disse skrekkfilmene ikke har noen virkning på dem. «Hvis det er tilfellet,» sa en britisk avis, «hvorfor måtte da skolemyndighetene et sted i Midtvesten i USA fortelle flere tusen barn at det ikke fantes noe slikt som ’Teenage Mutant Ninja Turtles’, eller ninja-skilpadder, i kloakksystemet på stedet? Ganske enkelt fordi Turtle-fansen hadde krøpet ned i kloakkrørene for å lete etter dem!»
Det foregår i dag en opphetet debatt om det som noen betrakter som et spissfindig skille mellom ytringsfriheten og den vold som forårsakes av antiabortagitasjon mange steder i De forente stater. Abortmotstanderne gir offentlig uttrykk for at leger og sykehuspersonale som utfører aborter, er mordere og selv ikke har noen rett til å leve. Noen av de mest nidkjære forkjemperne for dette syn, krever at disse legene og deres medhjelpere skal henrettes. Det blir satt ut spioner som skal sørge for å få tak i registreringsnummeret på bilen til slike personer, og deres navn og adresse blir levert ut. Dette har ført til at leger og sykehuspersonale er blitt skutt.
«Dette har ikke noe med ytringsfrihet å gjøre,» utbrøt presidenten for den amerikanske føderasjon for familieplanlegging. «Dette er det samme som å rope ’Brann!’ i et fullsatt teater. Vi befinner oss i et fullsatt teater. Bare se på den kraftige økningen av mord på klinikkene i de senere år.» De som gjør seg til talsmenn for denne volden, hevder at de bare benytter seg av den rett som de er garantert i Amerikas Første tilleggsbestemmelse — ytringsfrihet. Og slik holder en på. Den offentlige debatten om denne retten vil fortsette, og domstolene vil måtte avgjøre saken. Men det kan dessverre ikke gjøres til alles tilfredshet.
Hva foreldre kan gjøre
Hjemmet bør være et tilfluktssted for barna, ikke et sted hvor de kan bli et lett bytte for mennesker som utnytter og mishandler dem, eller hvor de som egentlig har et rolig temperament, kan få slike humørsvingninger at de til sine tider blir voldsomme. «Du føler deg kanskje sikker på at barnet ditt aldri vil bli voldelig, selv om det til stadighet skulle bli fôret med TV-vold,» sa en amerikansk universitetsprofessor som talte til noen foreldre. «Men du kan ikke være sikker på at barnet ditt ikke vil bli myrdet eller lemlestet av en annens barn som er blitt fôret med lignende ting.» Han kom så med en inntrengende oppfordring: «Det å begrense barns kontakt med TV-vold bør være en del av det offentlige helseprogram, sammen med bilbarneseter, sykkelhjelmer, vaksinasjoner og et næringsrikt kosthold.»
Hvis du ikke ville la en fremmed få komme inn i hjemmet ditt og bruke et grovt språk og på en motbydelig måte snakke til barnet ditt om sex og vold, bør du ikke la radio og fjernsyn være en slik fremmed. Du bør vite når du skal skru av, eller når du skal skifte kanal. Vær klar over hva barnet ditt ser på på rommet sitt, enten det er på fjernsyn eller på dataskjermen. Hvis sønnen din vet hvordan han skal bruke datamaskinen og komme inn på de nettverkene som er tilgjengelige for ham, vil du kanskje bli sjokkert når du finner ut hva hans åndelige kveldsmat består i. Hvis du ikke godkjenner det barnet ditt ser på, så si ganske enkelt nei til den slags og forklar hvorfor du gjør det. Et barn dør ikke av å bli pålagt visse restriksjoner.
Og til slutt: Lær barna dine å leve i samsvar med guddommelige prinsipper og ikke ta etter det som blir praktisert i denne onde tingenes ordning, med dens uanstendige snakk, grove munnbruk og voldshandlinger. (Ordspråkene 22: 6; Efeserne 6: 4) Apostelen Paulus kom med betimelig veiledning til de kristne som vi alle bør leve i samsvar med. «Utukt og urenhet av ethvert slag eller griskhet må ikke engang nevnes blant dere, slik som det sømmer seg for hellige; heller ikke skammelig oppførsel eller tåpelig snakk eller grove vittigheter, ting som ikke er passende, men heller takksigelse.» — Efeserne 5: 3, 4.
[Bilder på side 10]
Noen TV-programmer kan føre til kriminalitet og umoral