Åndelige blomster vokste fram i Brewery Gulch

FOR uminnelige tider siden bevirket vulkansk aktivitet at kobber, sølv og gull smeltet dypt nede i jorden. Damp presset enorme mengder av disse mineralene opp gjennom sprekker og avleiret dem i det som nå kalles Mule-fjellene i det sørlige Arizona i USA. I 1877 da Jack Dunn, som var ansatt ved fortet Huachuca i nærheten og drev rekognosering, lette etter vann, avdekket han vitnesbyrd om denne enorme mineralrikdommen. Han gav en skjerper, George Warren, startkapital for at han skulle skaffe ham rettighetene til området.

George Warren skaffet seg en del rettigheter over flere områder, men på uærlig vis hemmeligholdt han dette for sin partner, Jack Dunn. Disse rettighetene kunne ha gjort Warren svært rik, men etter å ha inntatt store mengder whisky var han tåpelig nok til å bruke sine funn som innsats i et veddemål som gikk ut på at han kunne løpe raskere enn en hest. Selvfølgelig mistet han alt. Disse rettighetene ble etter hvert til Dronninggruven. I årenes løp medførte den omfattende gruvedriften at nesten fire millioner tonn kobber og ukjente mengder gull og sølv ble fraktet ut av Mule-fjellene, inntil gruvene ble stengt i 1975.

Den tøffe gruvedriften krevde tøffe gruvearbeidere. Disse kom fra England, Irland, Italia, Serbia og Tyskland. Ved de fleste gruver premieres økt arbeidsinnsats; derfor arbeider gruvearbeiderne hardt. Fordi disse gruvearbeiderne befant seg tusenvis av kilometer fra sine familier, drakk de store mengder alkohol. En driftig tysk brygger bygde derfor et bryggeri i nærheten av gruvene. Bryggerier leverer et produkt som det tar kort tid å framstille før det kan nytes. Mange foretrekker at produktet serveres avkjølt, i en vennlig atmosfære og på et sted med underholdning. I en gate i nærheten av bryggeriet ble det derfor bygd et stort antall barer. Disse ble fylt med tøffe, hardt arbeidende gruvearbeidere som drakk tett. Det ble ordnet med underholdning i form av prostitusjon og spill om penger, og sammen med alkohol utgjorde dette en blanding som ikke var så ulik dynamitt. Denne gaten ble kjent som Brewery Gulch (Bryggerijuvet) og levde opp til sitt rykte som et farligere sted enn den beryktede byen Tombstone bare 40 kilometer unna.

Med tiden giftet de fleste av gruvearbeiderne seg og bygde seg hus hvor de kunne bo med sine familier. Gruvearbeiderne fra England bygde hus slik engelske gruvearbeidere på 1800-tallet ønsket å bo, irske gruvearbeidere bygde hus i irsk stil, de fra Italia i italiensk stil, de fra Serbia i serbisk stil og de fra Tyskland i tysk stil. Den opprinnelige byen, gamle Bisbee, ble bygd i en dyp kløft, og husene var plassert nedover fjellveggene i kløften, hvor som helst det var mulig å grave ut et sted i den klipperike jorden. Denne enestående samlingen av hus kom etter hvert til å romme over 20 000 mennesker, hovedsakelig gruvearbeidere og deres familier, og den tiltrekker seg i dag turister fra hele verden. Byen ble kalt Bisbee etter en mann som investerte mye i gruvene, men som faktisk aldri var i den byen som bærer hans navn.

Antallet av barer i Brewery Gulch økte i takt med byens vekst. På et tidspunkt ble det drevet over 30 barer på et areal som bestod av to kvartaler, og prostitusjonsvirksomheten blomstret opp i et stort område i juvet.

Noen få familier som var Jehovas vitner, flyttet til Bisbee rundt 1950. Deres forkynnelse førte til at det ble dannet en menighet av Jehovas vitner der, og i 1957 hadde menigheten vokst, slik at den bestod av tolv forkynnere. De hadde behov for et sted å holde møter, så de leide et lokale de hadde råd til — et butikklokale i Brewery Gulch som lå rett overfor Sankt Elmos bar. De hadde få problemer med dem som oppsøkte de beryktede forlystelsesstedene i nabolaget. Når det var møte om kvelden, hendte det at en beruset person stakk innom, men som regel satt han bare bak i salen og lyttet — i noen tilfeller gav han til og med et bidrag før han gikk.

Med tiden kjøpte menigheten en tomt til en Rikets sal — elleve kilometer fra Brewery Gulch og det umoralske miljøet der. Salen ble bygd og innviet i 1958. Siden da er bygningen blitt pusset opp og utvidet tre ganger, og menigheten har fremdeles god nytte av den.

Da gruvene ble stengt i 1975, var det nesten som om byen stengte samtidig. Gruvearbeiderne og deres familier flyttet til byer hvor det fortsatt var gruvedrift. De innbyggerne som ble igjen, var stort sett pensjonerte gruvearbeidere og deres familier.

Det beryktede Brewery Gulch er nå bare en turistattraksjon. Det er bare én bar som er i drift der, og bryggeribygningen rommer for tiden en familierestaurant. Prostitusjonsstrøket er blitt revet, men spor etter det kan ses i form av gjerdene rundt noen boliger i området. Disse gjerdene er laget av rammer og rustne fjærer fra senger. Brewery Gulch, denne en gang så beryktede gaten, er nå bare en kuriositet som tiltrekker de nysgjerrige.

Menigheten har for tiden 48 forkynnere og erfarer vekst. Det er svært interessant å forkynne fra hus til hus. Forkynnerne møter pensjonerte gruvearbeidere som opprinnelig kom fra England, Irland, Italia, Serbia og Tyskland, og også mange kunstnere. Noen av dem utstiller sine verker på verandaen foran huset.

Noe av økningen skyldes at en kvinne som tidligere vanket på den eneste gjenværende baren i Brewery Gulch, nemlig Sankt Elmos, ikke lenger gjør det. Hun heter Julie. Julie ikke bare vanket der, hun var en av de mest rampete stamgjestene. Hun pleide å delta i alle de forskjellige umoralske underholdningstilbudene og var ofte innblandet i slagsmål, noen ganger med menn. Julie følte seg tiltrukket av det budskapet Jehovas vitner forkynte, fordi de som kom til hennes dør, var så annerledes. Julie måtte foreta store forandringer i sitt liv, og det tok noen år, men hun er nå et aktivt, døpt vitne for Jehova. Hennes mann og tre barn overværer også møtene regelmessig og gjør framskritt.

Byen Bisbee ble grunnlagt som følge av den geologiske skatten som hadde ligget der i uminnelige tider. Nå er det ikke lenger noen som leter etter den, men det er mange som leter etter den sanne skatt, kunnskap om den sanne Gud, Jehova, og om hans rike. Miljøet utenfor den gamle Rikets sal i Brewery Gulch var preget av omfattende moralsk forfall, men inne i salen fikk åndelige blomster næring. Av de opprinnelige tolv forkynnerne som holdt møter i den gamle salen, var sju alminnelige pionerer. Det var også sju barn der. Det skulle vise seg at det positive åndelige miljøet i denne lille nidkjære gruppen inne i salen hadde større påvirkningskraft enn det umoralske miljøet utenfor.

Seks av disse barna begynte i forskjellige grener av heltidstjenesten, det vil si vitnet om Jehova på heltid. John Griffin kom på Vakttårnets bibelskole Gilead. Selv om han ikke lenger er misjonær, tjener han fremdeles Jehova som eldste i Costa Rica, det landet han ble sendt til. Hans søster, Carolyn (nå Jasso), er alminnelig pioner i Sierra Vista i Arizona. Nancy Pugh kom også på Gilead, tjente som misjonær i Chile og er fortsatt der selv om hun ikke lenger er misjonær. Hennes bror, Peter, ble pioner og drog til Spania for å tjene på et sted hvor det var større behov. Susan og Bethany Smith har vært alminnelige pionerer i Bisbee i til sammen 50 år og tjener fremdeles der.

Ja, Guds Ord «utfolder kraft», til og med i den grad at det har fått åndelige blomster til å vokse fram i Brewery Gulch. (Hebreerne 4: 12) — Innsendt.

[Bilde på side 23]

Rikets sal var tidligere i øverste etasje i denne bygningen