Kull — et brennbart tema i forrige århundre

MORGENTÅKEN henger tung oppe i fjellene mens solen kjemper for å komme til syne på østhimmelen. Et blafrende skjær fra oljelamper skimtes gjennom de skitne vindusrutene i de forfalne skurene som ligger på rekke og rad i fjellsiden. I halvmørket der inne prøver koner og mødre fortvilt å skrape sammen mat til matdåsene som familiens mannlige medlemmer skal ha med seg.

Noen minutter senere kommer de trette mannfolkene ut av husene. De svake lysene som gløder fra hjelmene deres, får dem til å se ut som hundrevis av kjempestore ildfluer, der de flokkevis kommer ned på den steinete veien. De marsjerer sakte bortover, som om de går i en parade — de gamle, de middelaldrende, de unge og de helt unge. De er amerikanere, engelskmenn og negrer, irer og walisere, tsjekkere og slovaker. De er italienere og ungarere, polakker og grekere — en blanding av nesten alle europeiske nasjonaliteter — og alle er kullgruvearbeidere.

Marsjeringen stanser. Arbeiderene venter på den skrøpelige heisen som skal føre dem flere hundre meter ned i jordens indre. Neseborene deres fylles av den usunne lukten av meldugg og den mugne lukten av de råtne trestokkene som understøtter de tonnene de har over hodet. Hele tiden høres lyden av dryppende vann og den smellende og knakende lyden av setningene i bakken, lyder de er nødt til å venne seg til.

Slik begynner gruvearbeiderens dag. Også i dag skal han bryte 16 tonn kull langt nede i jorden.

Stor etterspørsel etter kull verden

Den industrielle revolusjon hadde begynt. På 1800-tallet vokste derfor nye fabrikker opp mange steder, og gamle fabrikker ble utvidet for å dekke den tiltagende etterspørselen. Det var nødvendig med kull til dampkjelfyring og produksjon av den energi som skulle holde industrien i gang. Etterspørselen etter kull gjorde seg gjeldende over hele verden, og Amerikas rop etter gruvearbeidere ble hørt på den andre siden av havet.

De erfarne kullgruvearbeiderne i England og Wales hørte det fjerne ropet om hjelp fra den andre siden av havet. De betraktet «koloniene» som et mulighetenes land og utvandret til Amerika. Ropet etter gruvearbeidere ble også hørt i Irland. Dit hadde kullgruveeiere sendt agitatorer som skulle selge «den amerikanske drømmen» om et land med overflod — høye lønninger, fine hus, kirker og skoler og et system som var basert på like rettigheter for alle. Gruveeierne skulle betale reisen, noe som styrket arbeidernes tro på at Amerika virkelig var et land som var fullt av rikdom og muligheter.

Hvis noen av irene syntes at dere grønne øy var for vakker til å reise fra, og at den ni uker lange sjøreisen var for lang selv om de ville få et bedre liv, skulle de snart komme til å tenke annerledes. Potethøsten slo feil, og det ble hungersnød. Størstedelen av irenes kosthold bestod av poteter. En voksen person spiste gjennomsnittlig mellom fire og seks kilo hver dag. I 1845 ble potetavlingen rammet av en mystisk sykdom, som skulle vare i seks lange år. Over en million døde på grunn av hungersnøden i Irland. De som falbød den amerikanske drømmen, ble plutselig kringsatt av folk som ville være med skipene. Alle tilgjengelige skip ble satt inn. Plassen var ofte for liten og de sanitære forhold for dårlige for de mange hundre som strømmet om bord. Mange døde. Hele familier ble utslettet. Det er blitt anslått at 5000 døde på vei til Amerika. Likene ble kastet i sjøen. Men hele 1,2 millioner irske immigranter nådde Amerikas kyst i løpet av de årene hungersnøden varte.

Der brast boblen for mange. Drømmen ble til et mareritt. De ’fine husene’ var skur som var elendig bygd. Det var ingen puss på veggene, ingen himling eller tapet, og om vinteren blåste den kalde vinden tvers igjennom. Møblementet bestod av primitive senger og bord og ubearbeidede stoler. De ’høye lønningene’ var noen cent i timen — under en dollar for en svært lang arbeidsdag. Ingen av de lovte skolene fantes. Barna som vokste opp, kunne ikke lese og ikke skrive sitt eget navn. Mange av gruvearbeiderne og familiene deres ble så godt som slaver og hadde små muligheter til å komme seg vekk.

For eksempel: Det var gruvene som eide og kontrollerte brakkebyene. Det samme gjaldt selskapets forretninger. De fleste gruveeiere nektet andre å drive forretning på deres enemerker. Gruvearbeiderne ble derfor nødt til å kjøpe alle varer i selskapets forretning — mat, klær og redskaper — til en pris som var vesentlig høyere enn i andre forretninger, av og til tre ganger så høy. Hvis det var andre forretninger i nærheten, fikk ikke gruvearbeiderne lønnen utbetalt i kontanter, men i kuponger og merker, som bare kunne innløses i selskapets forretning. Hvis gruvearbeideren ikke ville handle i den forretningen, fikk han sparken og ble svartelistet, og andre gruveeiere ville ikke ansette ham.

Det var ikke uvanlig at barn måtte arbeide for å betale gjeld til selskapets forretning som de hadde arvet fra sin far. Legg for eksempel merke til et utdrag fra en lederartikkel som stod i en New York-avis i 1872: «Det hender at generasjon etter generasjon arbeider for å tilbakebetale gjeld som skriver seg fra deres bestefedre. De som har noen få skillinger i lommen, tjener dem ved å utføre hardt og simpelt arbeid etter at de har arbeidet i timevis nede i gruven.»

Slik gikk det til at gruvearbeiderne, som ikke hadde penger eller noe annet sted å dra til, ble slaver for gruvearbeiderne.

Ettersom det ikke fantes noen lover som forbød barnearbeid, utnyttet gruveeierne smågutter ved å sende dem ned i gruvene i svært ung alder for å arbeide på trange steder hvor de måtte være så små for å få plass. Barn helt ned i femårsalderen arbeidet oppe i dagen med å skille kull fra skifer, som kom på transportbånd. Fingrer og hender ble ofte knust. Noen, som var utslitt etter 14 timers arbeidsdag, falt ned på transportbåndet og ble drept, knust. Andre småtasser måtte sitte alene i trange ganger under jorden i 12 timer om dagen og åpne dørene for muldyrene, slik at de kunne komme gjennom. Det ble vist større omsorg for muldyrene enn for menneskene.

Arbeidsforholdene for unge og gamle var til enhver tid livsfarlige. Eksplosjoner, gruvebranner, ras, oversvømmelser, dødsfall på grunn av giftige gasser eller kvelning, faren for å bli innestengt i flere dager uten lys, mat og vann — dette var farer som de var utsatt for hver eneste dag, og som kunne få noen hver til å gå fra forstanden.

Gruvearbeiderne ble enige om at forholdene måtte bli bedret, både over og under bakken. De forsøkte å opprette fagforeninger, og de kom med sine klager til gruveeierne og bad om forbedringer og sikrere arbeidsforhold, høyere lønninger, om at ordningen omkring selskapenes forretninger skulle opphøre, og om at det måtte bli slutt på barnearbeidet i gruvene. Gruveeierne ignorerte alle punktene.

Da begynte gruvearbeiderne å legge ned arbeidet. Kullgruvestreiker hørte til dagens orden. Gruvene ble nødt til å stenge, og gruveeierne fikk tak i noen kjeltringer som de leide som streikebrytere. Mange familier ble kastet ut av skurene sine og ut i bitende kulde. Menn ble slått, og høygravide kvinner ble tvunget ut av husene. Etter ordre fra gruveeierne nektet selskapenes leger å gi medisinsk hjelp.

Molly Maguires

Lenge før irene utvandret til Amerika, hersket det en dypt rotfestet bitterhet mellom engelske protestanter og irske katolikker. Så da irene kom til Amerika og ble underlagt engelske gruveeiere og arbeidsledere, var det en bitter pille å svelge. Under den store konflikten mellom gruvearbeidere og gruveeiere dannet irene en hemmelig organisasjon som ble kalt Molly Maguires. Den bestod av en liten gruppe irske gruvearbeidere som tok en blodig hevn over gruveeiere og arbeidsledere. De drepte dem i deres hjem, på gatene og i gruvene.

Et skrekkvelde spredte seg i gruvebyene. Gruver ble bombet, og jernbanevogner som var lastet med kull, ble sprengt av skinnegangen og ødelagt. Det gikk hardt utover engelskmennene på arbeidsgiversiden. Etter lang tid klarte en spion å infiltrere Molly Maguires, og organisasjonen fikk da et dramatisk endelikt — 20 av medlemmene ble hengt, ti på en dag.

Molly Maguires var bare et lite hjul i maskineriet da gruvearbeiderne reiste seg og ringte med dødsklokkene for gruveeiernes diktatur. Med tiden ble det dannet en sterk fagforening som ledet gruvearbeiderne i hele landet, noe som førte til høyere lønninger, sikrere arbeidsforhold, avskaffelse av barnearbeidet og så videre. I dag er gruvearbeid et respektert yrke med fordeler som lokker tusenvis ned i jorden på jakt etter kull.

[Uthevet tekst på side 16]

Eksplosjoner, branner, ras, giftige gasser — dette var farer gruvearbeiderne levde med hver dag

[Bilde på side 15]

Et gruveselskaps forretning og noen merker som ble brukt som penger