Naturvern kontra utryddelse

KAMPEN mellom naturvern og utryddelse fortsetter. Mange veldedige organisasjoner presser myndighetene til å innføre strengere naturvernlover for å beskytte truede arter.

For kort tid siden hadde forskjellige grupper for eksempel et møte med kinesiske myndighetspersoner og fikk til et samarbeid med dem om tiltak for å sette en stopper for jakten på kragebjørn, også kalt asiatisk svartbjørn. Dette dyret er blitt fanget på grunn av sin galle, som brukes i orientalsk folkemedisin.

Internasjonal hjelp

Hvis det skal lykkes å bevare en art, er det ikke nok å beskytte den i ett land når den samtidig utryddes andre steder. Det har derfor vist seg å være nødvendig med internasjonale avtaler — og dem finnes det mange av. Konvensjonen om biologisk mangfold, Rio-traktaten, trådte i kraft mot slutten av 1993, og umiddelbart etterpå ble det gjort en avtale om vern av flaggermus i Europa. I et forsøk på å beskytte vågehvalen sørget Den internasjonale hvalfangstkommisjon for at hvalen ble fredet i Sørishavet, slik den allerede var i Indiahavet. Men den avtalen som har størst gjennomslagskraft, er kanskje konvensjonen om internasjonal handel med truede arter. — Se rammen.

Mennesket har fortsatt mye å lære om det innbyrdes forholdet mellom dyrene. Østafrikanske fiskere som satte ut nilabbor i Victoriasjøen for å drive matproduksjon, utløste det som zoologen Colin Tudge kalte «den største økologiske katastrofen i dette århundret». Omkring 200 av de 300 fiskeartene som var naturlig hjemmehørende i sjøen, døde ut. Selv om det i den senere tid er blitt påvist at jorderosjon har skylden for at balansen mellom artene forrykkes, har myndighetene i de tre landene som grenser til sjøen, nå opprettet en organisasjon som skal avgjøre hvilke fiskearter som kan settes ut i sjøen uten fare for de artene som er naturlig hjemmehørende der.

Menneskelig inngripen

Ett område hvor det meldes om gode resultater, er det avlsprogrammet som mange dyrehager har. «Hvis alle dyrehager i verden virkelig gikk inn for å drive oppdrett, og hvis offentligheten virkelig støttet dyrehagene, da kunne det finne sted et samarbeid mellom disse parter med tanke på å redde alle de artene av virveldyr som det sannsynligvis vil bli nødvendig å drive oppdrett av i overskuelig framtid.» — Last Animals at the Zoo.

I dyrehagen på den vesle øya Jersey i Storbritannia drives det oppdrett av sjeldne dyr med henblikk på senere utplassering i naturlige omgivelser. I 1975 var det bare 100 Saint Lucia-papegøyer igjen på den karibiske øya som har denne papegøyen som nasjonalfugl. Sju av fuglene ble sendt til Jersey. I 1989 hadde dyrehagen alt opp 14 til og sendt noen av disse tilbake til Saint Lucia. Ifølge meldinger er det nå i overkant av 300 som forskjønner sitt hjemland.

Lignende programmer andre steder har vært vellykkede. National Geographic melder at de 17 rødulvene som var igjen i Nord-Amerika, fikk så mange unger i fangenskap at mer enn 60 nå er blitt sluppet ut i villmarken.

For vellykkede?

Når dyr er i fare, skyldes det ikke nødvendigvis at de er truet av utryddelse. Ifølge boken Endangered Species—Elephants sank antall afrikanske elefanter fra 1 300 000 til 609 000 mellom 1979 og 1989 — noe som delvis skyldtes ulovlig jakt på elfenben. Så økte offentligheten presset på myndighetene for å få iverksatt et forbud mot handel med elfenben. Likevel resulterte dette forbudet i høylytte protester. Hvorfor?

Både i Zimbabwe og i Sør-Afrika har vernetiltakene vært så vellykkede at det er blitt for mange elefanter i nasjonalparkene og viltreservatene der. Bladet New Scientist meldte at Zimbabwe hadde behov for å få flyttet 5000 elefanter fra Hwange nasjonalpark. Naturverngrupper anbefalte sterkt omplassering. Ledelsen for nasjonalparkene ville selge det overskytende antall elefanter og foreslo at vestlige organer som er motstandere av utrensking, «slutter å prate og heller spytter i bøssa, så elefantene kan bli flyttet».

Usikre utsikter

Noen bestrebelser er imidlertid mislykkede. Mange gir uttrykk for bekymring over tilstanden til arter som er sluppet ut i villmarken igjen. Sibirtigeren overlever og klarer seg utmerket i fangenskap, men i villmarken trenger den rundt 260 kvadratkilometer med skog, uten krypskyttere. Og «slipp en tiger som har vokst opp i en dyrehage, rett ut i dens naturlige miljø igjen,» skriver bladet The Independent on Sunday, «og det er praktisk talt sikkert at den kommer til å sulte i hjel». Dette er virkelig dystre utsikter!

Det er naturligvis ikke alle arter som har sin egen spesialiserte støttegruppe. Og problemet består ikke bare i mangel på folk. Uansett hvor oppriktige naturvernerne er, kan en spørre: Hvilket håp kan de ha om å lykkes, når de blir møtt med korrupsjon, griskhet og likegyldighet fra offentlig hold, når det oppstår krig, og når de til og med blir truet på livet? Hva er så løsningen på problemet med truede arter? Og hvordan berører dette deg?

[Ramme på side 7]

Et internasjonalt våpen

Konvensjonen om internasjonal handel med truede arter er et mektig våpen i kampen mot illegal handel med truede arter. Leopardskinn, elfenben fra elefanter, tigerknokler, horn av neshorn foruten havskilpadder er blant de varene som det nå er forbudt å drive handel med. Avtalen omfatter også truede treslag og fiskearter.

Bladet Time kom imidlertid med denne advarselen: «Med mindre medlemsnasjonene på en eller annen måte forvisser seg om at reglene blir fulgt, . . . vil de kanskje måtte konstatere at de dyrene de forsøker å beskytte, ikke lenger eksisterer.»

[Bilde på side 8]

Har noen naturverntiltak vært for vellykkede?

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av Clive Kihn