Er dyrehagene ville dyrs siste håp?

I DEN senere tid har det foregått en stille revolusjon i de mer avanserte dyrehagene i verden. Et synlig tegn på dette er at de har bygd om innhegningene og anlagt landskaper som er mer lik dyrenes naturlige miljø, med planter, steinsetninger, tåkedis, lyder og også andre dyr og fugler som passer inn. Selv om forandringene er kostbare — bare i USA blir det årlig brukt 1,2 milliarder dollar (over åtte milliarder kroner) til utbedringer av dyrehager og akvarier — blir disse forandringene ansett for å være nødvendige i betraktning av dyrehagenes ambisiøse, nye rolle.

En konkret oppgave for det neste århundre

Ettersom jordens biologiske mangfold er truet, har de ledende dyrehagene i verden bestemt at bevaring, opplysning og vitenskapelig forskning skal være deres oppgave i det neste århundre. Motivert av utfordringen og tilskyndt av at det haster, har noen dyrehager gått over til å kalle seg «villdyrreservater» og «bevaringsparker».

Publikasjonen The World Zoo Conservation Strategy har gått inn for å vise vei. En skribent omtalte publikasjonen som «det viktigste skrift zoologer noen gang har frambrakt». Den er egentlig et zoologisk dokument som «forklarer de forpliktelser og muligheter som dyrehager og akvarier i verden har til å bevare det globale dyrelivets mangfold». For å rydde av veien enhver tvil om den nye etiske holdningen tilføyde publikasjonen: «En dyrehages eller et akvariums rett til å eksistere avhenger i virkeligheten av hva institusjonen bidrar med når det gjelder bevaring.»

Allmenn opplysning og vitenskapelig forskning, særlig med henblikk på formering av dyr i fangenskap, er viktig i dyrehagenes nye rolle som dyrelivets beskyttere. Blant dagens unge finner vi morgendagens dyrepassere. Det vil bli deres ansvar å bevare det som blir berget av arter som står på listen over dyr som ikke lenger finnes i vill tilstand, en liste som blir lengre og lengre. Vil de ta seg av det de blir betrodd, på en forstandig måte og være sterkt engasjert i det? Og vil folk i sin alminnelighet få et mer opplyst syn på naturen? Dette er bakgrunnen for at den samme publikasjonen oppfordrer alle dyrehager til å drive opplysningsarbeid, til å betrakte seg selv som en del av et verdensomspennende nettverk som kan vekke folks samvittighet med hensyn til deres behandling av dyr.

Dyrehager samarbeider i et globalt nettverk

Fordi oppgaven er så stor, går mange dyrehager sammen og danner et globalt nettverk. På det nåværende tidspunkt består dette nettverket av omkring 1000 dyrehager. Internasjonale organisasjoner, for eksempel The World Zoo Organization og International Union for the Conservation of Nature and Natural Resources, knytter disse dyrehagene sammen og sørger for koordinering og rettledning.

Boken Zoo—The Modern Ark sier følgende om hvorfor det var tvingende grunn til å få i stand et slikt samarbeid: «Hvis en skulle få bukt med den ’lydløse jeger’, innavl, kunne en dyrehage ikke lenger nøye seg med å ta seg av sin egen lille flokk med for eksempel sibirtigrer. Alle sibirtigrer i fangenskap i alle dyrehager på et kontinent — eller til og med i hele verden — måtte behandles som en enkelt bestand.» Ja, det trengs hundrevis av hver art for å begrense eller eliminere innavl, som fører til sterilitet og utryddelse. Det er klart at en enkelt dyrehage ikke har kapasitet til å ha så mange dyr. The World Zoo Conservation Strategy sier: «Denne store mønstringen av alle tilgjengelige ressurser vil være nødvendig for å gi jordens biosfære . . . den beste muligheten til å overleve. Det er mange som mener at hvis det ikke lykkes oss å bevare andre arter, vil det heller ikke lykkes oss å redde oss selv.» Denne pessimistiske oppfatningen tar naturligvis ikke med i beregningen Bibelens løfte om at paradiset skal bli gjenopprettet på jorden. — Åpenbaringen 11: 18; 21: 1—4.

Redskaper som hjelper dyrehagene til å lykkes

Faren for artenes utryddelse har også gitt støtet til framstillingen av visse høyteknologiske, internasjonalt tilgjengelige hjelpemidler med tanke på avl av dyr i fangenskap, nemlig stambøker, årboken International Zoo Yearbook (IZY) og det databaserte informasjonssystemet International Species Information System (ISIS).

Hver zoologisk stambok inneholder en detaljert redegjørelse for alle de dyr av en bestemt art som befinner seg i en dyrehage, uansett hvor i verden de måtte være. Som en internasjonal fortegnelse er den nøkkelen til å bevare en sunn samling gener og holde den «lydløse jeger», innavl, fra livet. Dyrehagen i Berlin åpnet den aller første stambok i 1923, da den begynte med avl av den europeiske bison, som nesten ble utryddet under den første verdenskrig.

For å lette den globale distribusjonen av slike vitenskapelige data som stambøker, IZY og demografiske data ble ISIS direktekoblet i 1974 i USA. Informasjonssystemets ekspanderende elektroniske nettverk og dets stadig mer omfattende database hjelper dyrehagene til å gjennomføre dette store samarbeidsprosjektet.

De biologiske hjelpemidler dyrehagene benytter seg av, innbefatter DNA-fingeravtrykk, fostertransplantasjon, prøverørsbefruktning og dypfrysing av sæd og fostre. DNA-fingeravtrykk hjelper dyrehagene til å identifisere opphavet med hundre prosents nøyaktighet, noe som er viktig når en skal unngå innavl blant arter som er flokkdyr, hvor det er vanskelig å oppspore opphavet. Fostertransplantasjon og prøverørsbefruktning bidrar i mellomtiden til å øke formeringen. Én måte det blir gjort på, er å plassere fostre av truede arter i nær beslektede dyr — også husdyr — som så tjener som surrogatmødre. Denne teknikken har resultert i at en ku av rasen holstein fødte en gaur (vill indisk bøffel), og en huskatt fødte en indisk ørkenkatt, en art som er sterkt truet av utryddelse. Metoden reduserer også omkostningene, risikoen og problemene ved å transportere truede avlsdyr. En pakke med fostre eller frossen sæd er alt man trenger å flytte fra ett sted til et annet.

Med tanke på risikoen for at noen arter kan forsvinne fullstendig, har noen dyrehager gått i gang med å dypfryse sæd og fostre for langtidslagring. Denne dypfryste dyrehagen åpner muligheten for at det kan bli født avkom flere tiår, kanskje til og med flere hundre år, etter at opphavet døde ut. På grunn av den usikkerhet som knytter seg til dette prosjektet, er det blitt kalt «den siste utvei».

Studier i naturen hjelper dyrehager til å frambringe flere unger

Et vitenskapelig studium av dyr, deriblant deres atferd i deres naturlige miljø, er helt avgjørende for å få dem til å formere seg i fangenskap, og det er også det som ligger bak de naturtro innhegningene dyrehagene har anlagt. For at dyrene skal holde seg friske og formere seg, må dyrehagene ta hensyn til deres instinkter og sørge for at de trives.

Når det gjelder viltlevende geparder, holder hannen og hunnen seg fra hverandre og kommuniserer bare gjennom lukten av sin urin og sin avføring. Hannens nese forteller den når hunnen er parat til å pare seg, og så blir den hos henne et par dager. Da dyrehagene ble klar over denne atferden, bygde de om innhegningene og holdt partene fra hverandre unntatt i den korte paringstiden, og det virket; de paret seg og fikk unger.

Flamingoene derimot har en helt annen atferd. De parer seg bare når de befinner seg i flokker som er så store at det er umulig for de fleste dyrehager å romme dem. En dyrehage i Storbritannia foretok derfor et eksperiment. Den «fordoblet» antallet av flamingoer ved hjelp av et stort speil. For første gang begynte fuglene med sin dramatiske paringslek. Har disse eksemplene gitt deg en liten anelse om hvor komplisert dyreriket er? Dyrehagene står virkelig overfor en usedvanlig stor utfordring.

Hvor realistisk er det å forsøke å redde dyrene?

Noe som viser hvilke muligheter det nye programmet har, er at noen arter som er blitt avlet i fangenskap, allerede er blitt gjeninnført i sitt naturlige miljø. Blant disse er kaliforniakondoren, den europeiske bisonen, den amerikanske bisonen, arabiaoryxen, løveapen og przewalskihesten. Men mulighetene for å redde truede dyrearter på lang sikt er likevel dystre.

«Det menneskelige samfunn er så kompleks, og verdens problemer så tallrike,» sier The World Conservation Strategy, «at det ikke har vært mulig å sette en stopper for mange av de ødeleggende prosessene, trass i at en har vært seg problemene mer bevisst, og at en har vist større omtanke for naturen og miljøet.» Som følge av det «må bevaringsbevisste mennesker være forberedt på å finne en måte å klare den forventede kritiske perioden på,» tilføyer boken. Dette krever naturligvis samarbeid i alle samfunnslag. Ifølge en vitenskapelig skribent kommer man i det nåværende samarbeid «smertelig til kort med hensyn til å gjøre det som er nødvendig». Hvis presset bare reduseres, men den truende utviklingen ikke snus, vil selv de beste bestrebelser mislykkes. Det må skapes større og fullstendige miljøer, ikke bare små, isolerte områder, som fører til innavl. Først da kan dyrehagene tillitsfullt føre de dyrene som er blitt avlet i fangenskap, tilbake til sitt naturlige miljø. Men er et slikt håp realistisk, eller er det ønsketenkning?

Det er dessuten vanskelig å tro at selv en kjempestor, global dyrehage kan være løsningen på problemet. Professor Edward Wilson sier: «Den dystre sannhet er at alle de dyrehagene som finnes i verden i dag, høyst kan ta seg av 2000 arter av pattedyr, fugler, krypdyr og amfibier» — bare toppen av isfjellet. Dyrehagene har således den lite misunnelsesverdige oppgaven å skulle velge hvilke arter som skal bevares, og la de resterende bli satt på den lange listen over arter som er i ferd med å bli utryddet.

Fagfolk på området stiller seg derfor dette illevarslende spørsmålet: Når en tar i betraktning at alle livsformer er innbyrdes avhengige av hverandre, på hvilket tidspunkt vil da det biologiske mangfold være så redusert at det utløser et skred som resulterer i utryddelse av en stor del av de resterende livsformene på jorden, mennesket innbefattet? Forskerne kan bare gjette seg til svaret. «Utryddelsen av én eller to eller femti arter vil ha virkninger som vi ikke kan forutsi,» sier Linda Koebner i Zoo Book. «Utryddelser skaper forandring til og med før vi forstår konsekvensene.» I mellomtiden «vil dyrehagene fortsette å være de viktigste tilfluktssteder for dyrelivet i en global utmattelseskrig, en krig som vi ikke kan forutsi utfallet av, men som framtidige generasjoner vil holde oss fullstendig ansvarlig for,» sier boken Zoo—The Modern Ark.

Finnes det da noe grunnlag for håp? Eller er framtidige generasjoner dømt til å leve i en verden med biologisk ensformighet, mens de selv står på avgrunnens rand?

[Bilde på side 7]

Mennesket er deres verste fiende

[Rettigheter]

Tiger og elefanter: Zoological Parks Board of NSW

[Bilde på side 8]

Noen truede dyrearter — bison, geparder og svarte neshorn

[Rettigheter]

Bison og geparder: Zoological Parks Board of NSW

Svart neshorn: National Parks Board of South Africa