«Det er sølv i Potosí!»

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I BOLIVIA

Året var 1545, bare tolv år etter at Francisco Pizarro erobret det vidstrakte inkariket. Spanierne oppdaget at en ung indianer utvant sølvmalm på et hemmelig sted i Andesfjellene, i det som nå er Bolivia. Stedet ble kalt Potosí. Plutselig spredte ryktet seg: «Det er sølv i Potosí!» Til tross for at vinteren nærmet seg, styrtet menn av sted for å gjøre krav på landområder i distriktet. Malmen var utrolig rik — 50 prosent var rent sølv! Før det var gått 18 måneder, bodde det 14 000 mennesker i Potosí.

MALMFOREKOMSTENE fantes i et fjell som hever seg 4688 meter over havet. Det var et ugjestmildt sted, praktisk talt blottet for vegetasjon, og det lå et godt stykke over tregrensen. Den enormt rike malmen ble smeltet i transportable ovner som gjorde bruk av vinden for å få trekull til å flamme opp til det nådde den rette temperatur. En historieskriver på den tiden fortalte at han ved en anledning hadde sett hele 15 000 ovner som var i gang samtidig. Om kvelden så de ut som en stjernetåke.

Byen ved foten av fjellet ble bygd under kaotiske forhold, med trange, krokete gater som skulle gi litt beskyttelse mot de iskalde vindene. Historikeren R. C. Padden skrev: «Det var verken planlegging eller regulering, hovedsakelig, antar en, fordi en regnet med at sølvforekomstene snart ville ta slutt.» Men de tok ikke slutt. Det skulle vise seg at fjellet, som ble kalt Cerro Rico (Rikt fjell), inneholdt en av de største sølvforekomster som noen gang er blitt funnet.

Slaveri

Spanierne utholdt uhyre store vanskeligheter under sin søken etter sølv. De hadde ofte lite mat, vannet var forurenset, og gruvene var farlige. Det at vannet frøs, utgjorde et alvorlig problem. Det hendte at de som brukte trekull for å forsøke å varme seg, ble kullosforgiftet.

Snart fant spanierne en måte å redusere sine ubehageligheter på. Som erobrere gjorde de de innfødte indianerne til slaver. Avisen Bolivian Times, som kommer ut i La Paz, sa: «Det sies at åtte millioner indianske slaver gikk med», eller med andre ord døde, i Potosís gruver i kolonitiden. En grusom behandling, altfor hardt arbeid og sykdom førte til en skremmende nedgang i folketallet. Det er ikke rart at en historieskriver i 1550 kalte Potosí «helvetes gap».

Babylon

I 1572 var Potosí større enn noen by i Spania. I 1611 skal byen ha hatt 160 000 innbyggere og ha vært av samme størrelse som Paris og London. Den var også en av verdens rikeste byer. Det var på moten å gå i silkeklær med gull- og sølvblonder. Det så ut til at enhver luksusting var å få kjøpt for penger — silke fra Kina, hatter fra England, strømper fra Napoli og parfyme fra Arabia. Folk utstyrte hjemmene sine med tepper fra Persia, møbler fra Flandern, malerier fra Italia og glasstøy fra Venezia.

Men Potosí var en by som var like voldelig som den var rik. Blodige slagsmål var et daglig syn på de åpne plassene. Spillebuler og bordeller fantes det rikelig av. Potosí ble kjent som Babylon.

Et av de spanske erobrernes viktigste mål var å etablere sin katolske religion på det amerikanske kontinent. Men hvordan kunne disse erobrerne, som bekjente seg til kristendommen, rettferdiggjøre sin storstilte profittering på slaveriet? Selv om noen av kirkens menn tok til orde mot urettferdighetene, forsøkte andre å finne unnskyldninger for slaveriet ved å hevde at det spanske tyranniet var mindre undertrykkende enn inkaenes tyranni. De hevdet at indianerne var underlegne og av natur var tilbøyelige til å ligge under for laster — og at det derfor var bedre for dem å arbeide i gruvene. Andre igjen hevdet at det var nødvendig å sette indianerne til å arbeide i gruvene for å få dem omvendt til katolisismen.

Historien viser imidlertid at prestene var blant de rikeste i Potosí. Historikeren Mariano Baptista sier: «Kirken som institusjon, og dens representanter som enkeltindivider, utgjorde en privilegert del av den gruppen som drev med utnyttelse» av indianerne. Denne historikeren siterer en visekonge som i 1591 klaget over at presteskapet «sugde blodet ut av indianerne med større grådighet og ærgjerrighet enn lekfolk».

En skatt som ble sløst bort

Spania hadde vært et fattig land, men dets rikdommer gjorde at det i noen tiår var den den største stormakten på jorden. Denne privilegerte situasjonen varte imidlertid ikke ved. J. H. Elliott kommenterer i sin bok Imperial Spain—1469-1716 årsaken til at Spanias rikdommer ikke gav landet varige fordeler, og sier: «Potosís gruver gav landet umåtelige rikdommer; hvis det var dårlig med penger i dag, ville det være penger nok i morgen, når flåten med skatter kom fram til Sevilla. Hvorfor planlegge, hvorfor spare, hvorfor arbeide?»

Potosís skatt ble sløst bort. Med jevne mellomrom i løpet av perioden opplevde landet kongelige konkurser. Ifølge et ordtak på den tiden var det at flåten med skatter kom, som lett sommerregn som fuktet taksteinene et øyeblikk og så fordampet. En som levde i det 17. århundre, sa treffende om Spanias tilbakegang: «Grunnen til at det ikke er rikt, er alle dets rikdommer.»

I løpet av det 18. århundre gikk det tilbake med Potosí etter hvert som sølvet tok slutt, men byen tok seg opp igjen da tinn begynte å få betydning. Nå er jo ikke tinn like etterspurt, men Potosí er fortsatt et industrisenter med fabrikker og gruver. Mange turister besøker imidlertid Potosí ganske enkelt for å oppleve byens sjarmerende kolonistil. De legger kanskje også merke til de utsmykte kirkene, hvorav mange står tomme som et vitnesbyrd om den dalende interessen for katolisismen.

Potosí utgjør i dag en dyster påminnelse om de enorme menneskelige lidelser som griskhet, politiske intriger og religiøs villfarelse har vært årsak til, en påminnelse om en tid i Bolivias historie som begynte med ropet: «Det er sølv i Potosí!»