Hvordan inkaene mistet sitt gylne rike

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I PERU

Det var soloppgang. Lysstråler brøt gjennom skylaget, og de snødekte Andesfjellene lå badet i rosa lys. Noen morgenfugler blant indianerne nøt varmen fra solen, som jaget den kjølige natteluften på flukt her i en høyde av 4300 meter. Sakte beveget solstrålene seg nedover og omsluttet soltemplet som lå midt i inkarikets hovedstad, Cuzco (som betyr «jordens navle»). Vegger av gull reflekterte solstrålene. Lamaer (vikunjaer) og kondorer i rent gull glitret i inkaensa hage foran templet. Forbipasserende kastet slengkyss ut i luften i tilbedelsen av sin gud, solen. Så takknemlige de var for å være i live og for å bli velsignet av solen, som de trodde gav dem deres levebrød.

MELLOM det 14. og det 16. århundre hadde et stort, gyllent rike herredømme over vestkysten av Sør-Amerika. Inkaene ble styrt av fremragende arkitekter og ingeniører og var et organisert folk som forbedret sine sosiale forhold. Det eventyrlige inkariket utvidet sine grenser med nesten 5000 kilometer, fra den sørlige delen av det som i dag er Colombia, og helt ned i Argentina. Inkaene trodde faktisk «at de kontrollerte nesten hele verden». (National Geographic) De trodde at utenfor grensene av deres rike fantes det ingenting som var verdt å erobre. Men resten av verden visste ikke engang at dette riket eksisterte.

Hvem var inkaene? Hva var deres opprinnelse?

Hvem kom før inkaene?

Arkeologiske funn viser at inkaene ikke var de opprinnelige innbyggerne på dette kontinentet. Andre velutviklede kulturer hadde holdt til der flere hundre eller til og med flere tusen år før dem. Disse er blitt klassifisert av arkeologer som Lambayeque-, Chavín-, Mochica-, Chimú- og Tiahuanaco-kulturene.

Disse tidlige samfunnene tilbad forskjellige dyr — jaguarer, pumaer og til og med fisk. Ærefrykt for fjellguder var utbredt blant dem. Pottemakerkunsten deres har vist at noen stammer praktiserte kjønnsdyrkelse. I nærheten av Titicacasjøen, høyt oppe ved grensen mellom Peru og Bolivia, bygde en stamme et tempel som inneholdt fallossymboler, som ble tilbedt gjennom fruktbarhetsriter for at man skulle sikre seg en god avling fra Pacha-Mama, som betyr «moder jord».

Myter og fakta

Det var rundt år 1200 at inkaene dukket opp. Ifølge historieskriveren Garcilaso de la Vega, sønn av en inkaprinsesse og en spansk ridder og landeier, sier mytene at den første inka, Manco Capac, og hans søster/brud ble sendt ned til Titicacasjøen av sin far, solguden, for å få alle mennesker til å tilbe solen. I noen skoler blir denne legenden fortsatt gjenfortalt for barna.

Når en ser bort fra mytene, er det sannsynlig at inkaene kom fra en av stammene ved Titicacasjøen, nemlig tiahuanacoene. Med tiden overtok det voksende riket mange av de erobrede stammenes velorganiserte byggverk og utvidet og utbedret kanaler og terrasser som allerede var bygd. Inkaene utmerket seg ved å oppføre kolossale byggverk. Det finnes mange teorier om hvordan arkitektene deres var i stand til å bygge steinfestningen og templet Sacsahuaman, som overvåker byen Cuzco fra et høyt platå. Enorme steinblokker på 100 tonn ble føyd sammen. Ingen mørtel ble brukt for å binde dem sammen. Jordskjelv har hatt liten innvirkning på de nøyaktig tilhogde og vakkert sammenføyde steinene som finnes i murene i Cuzcos gamle bydel.

Det skinnende soltemplet

I den kongelige byen Cuzco organiserte inkaene et presteskap for tilbedelsen av solen i et blankpusset tempel av stein. Innerveggene var utsmykket med rent gull og sølv. Foruten presteskapet ble det etablert spesielle klostre, for eksempel det gjenoppbygde klostret i soltemplet i Pachácamac rett utenfor Lima. Spesielt vakre jomfruer ble så tidlig som i åtteårsalderen opplært til å bli ’solens jomfruer’. Arkeologiske vitnesbyrd tyder på at inkaene også ofret mennesker. De ofret barn til apusene, eller fjellgudene. Noen barnelik er blitt funnet nedfrosset på Andesfjellenes topper.

Inkaene og tidligere stammer hadde ikke noe skriftspråk, men de utviklet et system for å føre opptegnelser som ble kalt quipu. En quipu var en «telleinnretning som bestod av en hovedsnor med en rekke kortere, fargerike snorer som var forsynt med knuter. Den ble brukt av fortidens peruanere» som en hjelp for hukommelsen når de skulle føre lagerlister og opptegnelser. — Webster’s Ninth New Collegiate Dictionary.

Hvordan ble riket holdt sammen?

Den ene sentrale regjeringen var grunnfestet ved hjelp av strenge lover og planlagt strategi. Et grunnleggende krav var at alle måtte lære seg quechua, inkaenes språk. Boken El Quechua al Alcance de Todos (Quechua kan læres av alle) sier at «quechua regnes for å være den mest omfattende, mest varierte og mest formfullendte av dialektene i Sør-Amerika». Språket blir fortsatt talt av rundt fem millioner mennesker i fjellene i Peru og av millioner av andre i fem land som har vært en del av riket. En gruppe sørøst for Titicacasjøen snakker fortsatt aymara, et språk som stammer fra det quechuaspråket som ble talt før inkaenes tid.

Bruken av quechua hadde en forenende virkning på de rundt 100 erobrede stammene og var til hjelp for landsbyenes curacaer (herrer), som styrte hver gruppe. Hver familie fikk tildelt et landområde som de skulle dyrke. Etter at stammene var erobret, tillot inkaen lokale stammedanser og fester, teaterstykker og leker for at alle de underlagte folkegruppene skulle være tilfredse.

Mita-skatten

Det fantes ingen myntenhet i riket, og derfor hadde ikke gull i seg selv noen verdi for enkeltpersoner. Det tiltrekkende ved gullet var at det reflekterte solen. Den eneste skatten som ble pålagt folket, mitaen, var kravet om at undersåttene etter tur skulle utføre pliktarbeid på inkaens mange vei- og byggeprosjekter. Tusener av indianske arbeidere ble på denne måten rekruttert ved lov.

Ved hjelp av mita-arbeiderne anla byggmesterne blant inkaene et nettverk av veier som var over 24 000 kilometer langt. Fra Cuzco bygde inkaene et system av brolagte veier for å knytte forbindelse til de fjerneste delene av riket. Løpende budbringere, kalt chasquier, brukte disse veiene. De var stasjonert i hytter som lå med rundt én til tre kilometers mellomrom. Når en chasqui ankom med en melding, begynte den neste chasquien å løpe et stykke ved siden av ham, som en stafettløper. Ved hjelp av dette systemet kunne de dekke et område på 240 kilometer om dagen. I løpet av kort tid fikk den regjerende inkaen inn rapporter fra alle deler av riket.

Langs veiene opprettet inkaen store lagerbygninger. Disse var alltid fylt med matforsyninger og klær til bruk for inkaens hærer når de var på erobringstokt. Inkaen unngikk krig hvis det var mulig. Han benyttet den strategi å sende emissærer for å oppfordre stammer til å la seg underlegge hans styre på den betingelse at de begynte å tilbe solen. Hvis de gikk med på dette, fikk de lov til å fortsette å leve i sin egen stamme under ledelse av opplærte inkalærere. Hvis de nektet, ble de utsatt for skånselsløse erobringer. Døde fienders hodeskaller ble brukt til å drikke chicha av, en sterk rusdrikk laget av mais.

Det var under den niende inkaen, Pachacuti (som regjerte fra år 1438), hans sønn Topa Inca Yupanqui og erobreren og statsmannen Huayna Capac at riket hurtig utvidet sine grenser og nådde sin største utstrekning fra nord til sør. Men dette skulle ikke vare.

Inntrengere fra nord

Omkring år 1530 kom den spanske erobreren Francisco Pizarro og hans soldater fra Panama, lokket av rapporter om at det fantes gull i dette ukjente landet, som på det tidspunktet var herjet av borgerkrig. Huáscar, som var rettmessig arving til tronen, var blitt beseiret og fengslet av sin halvbror Atahuallpa, som nærmet seg hovedstaden.

Pizarro og hans menn ble, etter en anstrengende marsj inn i byen Cajamarca, tatt vel imot av tronraneren Atahuallpa. Men gjennom forræderi lyktes det spanierne å rive ham ned fra bærestolen og holde ham fanget, mens de slaktet ned tusener av hans overraskede og uforberedte soldater.

Selv om Atahuallpa ble holdt som fange, fortsatte han borgerkrigen. Han sendte budbringere til Cuzco for å få drept sin halvbror inka Huáscar og flere hundre av den kongelige familie. Uten å vite det gjorde han det lettere for Pizarro å gjennomføre sine erobringsplaner.

Da Atahuallpa så spaniernes begjær etter gull og sølv, lovte han å fylle et stort rom med gjenstander av gull og sølv i bytte mot å bli satt fri. Men til ingen nytte. Nok en gang ble han utsatt for forræderi. Etter at den lovte løsepengen var samlet inn, ble Atahuallpa, den 13. inkaen, som munkene anså for å være en avgudsdyrker, først døpt som katolikk og deretter kvalt.

Begynnelsen til slutten

Det at Atahuallpa ble tatt til fange og henrettet, utgjorde dødsstøtet for inkariket. Men den indianske befolkningen gjorde motstand mot inntrengerne, og rikets dødskamp varte i enda 40 år.

Da Pizarro fikk forsterkninger, var han og alle soldatene hans ivrige etter å reise til Cuzco for å få tak i mer av inkaenes gull. I sin jakt på gull gikk ikke spanierne av veien for å bruke grusom tortur for å tvinge indianerne til å si hvor deres skatter var, eller for å skremme og knuse eventuelle motstandere.

Ledsaget av Huáscars bror Manco II, som skulle bli den neste inka (Manco Inca Yupanqui), fortsatte Pizarro videre til Cuzco og plyndret den for dens enorme gullskatter. Mesteparten av gullgjenstandene ble smeltet om til gullbarrer og tatt med til Spania. Det var ikke overraskende at engelske pirater var ivrige etter å kapre spanske gallioner som fraktet de verdifulle skattene fra Peru. Tungt lastet med skatter reiste Pizarro til kysten, hvor han i 1535 opprettet sitt administrasjonssenter i byen Lima.

Manco Inca Yupanqui, som nå var fullt klar over erobrernes grådighet og forræderi, fikk i stand et opprør. Det var også andre som gjorde opprør mot spanierne, men til slutt måtte indianerne trekke seg tilbake til bortgjemte steder, hvor de fortsatte å gjøre motstand så godt de kunne. Et av disse trygge tilfluktsstedene kan ha vært den hellige byen Machu Picchu, som lå bortgjemt i fjellene.

Den siste inka

Til slutt ble Tupac Amarú, en sønn av Manco Inca Yupanqui, inka (1572). Spanske visekonger styrte nå Peru. Visekonge Toledos mål var å gjøre ende på inkaene. Med en stor hær gikk han inn i Vilcabamba-området. Tupac Amarú ble tatt til fange i jungelen. Han og hans gravide kone ble ført til Cuzco for å bli henrettet. En cañariindianer løftet henrettelsessverdet over Tupac Amarú. De tusener av indianere som var samlet på torget, jamret seg i tydelig sorg da deres inka med ett slag ble halshogd. Hans menn ble torturert til døde eller hengt. På en grusom måte fikk inkaenes styre sin ende.

De utnevnte visekongene, sammen med mange katolske munker og prester, øvde sakte, men sikkert sin innflytelse — på godt og vondt — på indianerne, som i lang tid bare ble betraktet som slaver. Mange ble tvunget til å arbeide i gull- eller sølvgruver, og en av disse gruvene lå i et fjell i Potosí i Bolivia, hvor det finnes rike sølvårer. For å overleve de umenneskelige forholdene tydde de mishandlede indianerne til kokablad på grunn av deres berusende virkning. Det var ikke før tidlig på 1800-tallet at Peru og Bolivia oppnådde uavhengighet av Spania.

Vår tids etterkommere av inkaene

Hvordan er situasjonen for etterkommerne av inkaene i vår moderne tid? Perus hovedstad, Lima, har, i likhet med mange andre moderne byer, mange millioner innbyggere. Men ute på landet kan det noen ganger virke som om klokken stoppet for hundre år siden. Mange isolerte landsbyer blir fortsatt styrt av katolske prester. For en indianerbonde er den katolske kirken på torget i landsbyen hovedattraksjonen. De mange statuene av vakkert kledde helgener, de mangefargede lysene, det gylne alteret, de brennende vokslysene, de mystiske seremoniene som presten utfører, og spesielt dansene og festene — alt dette appellerer til hans behov for atspredelse. Men slike seremonier, som fryder øyet, har aldri klart å rydde av veien trosoppfatninger fra gammel tid. Og bruken av kokablad, som blir tillagt mystiske krefter, har fortsatt innvirkning på mange menneskers liv.

Ved sitt ukuelige livsmot har disse etterkommerne av inkaene — mange er nå av blandet blod — klart å bevare sine fargerike danser og sin særegne huaino-musikk. Selv om de til å begynne med er reserverte overfor fremmede, kommer deres naturlige gjestfrihet snart til uttrykk. For dem som personlig kjenner disse etterkommerne av innbyggerne i inkariket, som er vitne til deres daglige kamp for å overleve, og som anstrenger seg for å vise dem personlig interesse og omsorg, er inkaenes historie hjerteskjærende.

Undervisning bringer forandringer

Valentin Arizaca, en etterkommer av aymaratalende indianere fra landsbyen Socca ved Titicacasjøen, sa i et intervju med Våkn opp!: «Før jeg ble et av Jehovas vitner, var jeg katolikk bare i navnet. Sammen med noen av vennene mine fulgte jeg mange hedenske skikker. Jeg tygget også kokablad, men nå har jeg lagt alt dette bak meg.»

Petronila Mamani, som er 89 år gammel, husker godt all overtroen som gjorde at hun levde i konstant frykt for å mishage apusene. Hun sier: «Jeg frambar regelmessige ofre for å blidgjøre fjellgudene og for å sikre mitt levebrød. Jeg ville ikke på noen måte mishage dem og risikere at jeg ble påført plager. Nå, når jeg er gammel, har jeg lært å se tingene på en annen måte. Takket være Bibelen og Jehovas vitner er jeg frigjort fra en slik tenkemåte.»

Jehovas vitner lærer mange quechua- og aymaratalende indianere å lese. Disse lærer i sin tur andre om Bibelen. På denne måten blir tusener av inkaindianere og spanske indianere undervist for å kunne få et bedre liv. De får også kjennskap til Guds løfter i Bibelen om en ny, rettferdig og fredelig verden, som snart vil bli innført. — 2. Peter 3: 13; Åpenbaringen 21: 1—4.

[Fotnote]

[Kart på side 15]

(Se den trykte publikasjonen)

Inkaenes gylne rike

SØRAMERIKA

Cuzco

Potosí

INKARIKET

DET KARIBISKE HAVET

STILLEHAVET

COLOMBIA

ECUADOR

ANDESFJELLENE

PERU

Cajamarca

Lima

Pachácamac

Vilcabamba

Machu Picchu

Cuzco

Titicacasjøen

BOLIVIA

CHILE

ARGENTINA

[Bilde på side 16]

Øverst: Det opprinnelige soltemplet tjener i dag som fundament for denne katolske kirken i Cuzco

[Bilde på side 16]

Til venstre: Fallossymbol i et tempel i Chucuito fra tiden før inkaperioden

[Bilde på side 16]

Til høyre: Blodet fra inkaenes ofre rant ned i disse uthogde rennene

[Bilde på side 17]

Til høyre: Kunstig vannede terrasser i Machu Picchu i nærheten av Cuzco

[Bilde på side 17]

Nederst: Utsikt gjennom en gammel døråpning i Machu Picchu

[Bilde på side 17]

Nederst til høyre: Steinblokker på 100 tonn i tempelfestningen Sacsahuaman