Jehovas velsignelse har gjort meg rik
Fortalt av Elsie Meynberg
«JEHOVAS velsignelse — det er den som gjør rik, og han føyer ingen smerte til den.» (Ordspråkene 10: 22, NW) Jeg har personlig erfart sannheten i dette bibelske ordspråket. Nå skal du få høre hvordan.
Da jeg bare var seks år, hørte jeg på noen samtaler mellom mor og en som kom hjem til oss og snakket om Bibelen, og jeg la merke til at mor ble veldig begeistret for det hun fikk vite. En kald vinternatt da jeg kom ned trappen for å hente et glass vann, satt mor og leste foran den åpne ovnsdøren. I stedet for å skjenne på meg, som jeg hadde trodd hun ville gjøre, la hun armen rundt meg og fortalte at Guds navn er Jehova. Varmen i stemmen hennes fortalte meg at hun hadde fått vite noe som hun syntes var veldig viktig.
Etter noen flere samtaler med den som kom hjem til oss og snakket om Bibelen, gikk mor av sted for å fortelle naboene om det hun hadde fått vite. Men hun ble ikke alltid så godt mottatt. Vi bodde på landet i nærheten av Beatty i Saskatchewan i Canada, og de fleste av naboene var slektninger av oss og standhaftige medlemmer av den evangelisk-lutherske kirke. Mor fortsatte likevel å besøke dem.
Mange ganger stod jeg ved et rimete vindu og så på mor som strevde med å hente hestene i stallen. Jeg visste at hun ikke var vant til å spenne dem for. Andre ganger drog hun på møtene eller ut i felttjenesten uten å bry seg om at far beklaget seg. Han var ikke enig i mors nye tro, men hun var bestemt. Hun kom alltid hjem fylt av en indre glede som alle la merke til. «Jehovas velsignelse — det er den som gjør rik,» pleide hun å si. Jeg lurte ofte på hva hun mente med det. Selv om jeg bare var seks år, ville jeg også gjerne tjene Jehova.
En dag var jeg oppe på taket sammen med far mens han reparerte taket. Mor og Eileen, en av søstrene mine, drog av gårde sammen med flere andre i en T-Ford for å delta i en «informasjonsmarsj». De skulle gå i opptog gjennom byen med plakater som averterte et bibelsk foredrag.
«Du blir vel aldri så dum?» sa far til meg. Men selv om jeg var veldig glad i å klatre, ville jeg mye heller ha vært med i den informasjonsmarsjen enn å være der oppe på taket. Men de sa at jeg ikke var høy nok til å bære en plakat.
Arbeidet forbudt
Første gang jeg fikk mulighet til å være med og forkynne om Guds rike, var i november 1940. Det var spennende! Jehovas vitners forkynnelsesarbeid var forbudt i Canada på den tiden, så vi gikk ut midt på natten og la en brosjyre som hadde tittelen «Nazismens endelikt», ved døren til hvert hus.
Da jeg var ni år, bestemte jeg meg for å innvie mitt liv til Jehova og bli døpt. På grunn av forfølgelsen fikk vi ikke vite hvor møtet skulle være, men vi ble ført til et sted ute i skogen hvor en stor gruppe Jehovas vitner som var «på utflukt», var samlet. Eleanor, en eldre søster av meg, og jeg var blant de mange som ble døpt i det kalde vannet i en innsjø like ved.
På den tiden begynte skoledagen med at klassen hilste flagget og sang nasjonalsangen. Selv om klassekameratene våre stirret anklagende på oss, nektet vi respektfullt å delta, på grunn av det Bibelen sier om avgudsdyrkelse. (Daniel, kapittel 3) Kusinen min, Elaine Young, som også var et av Jehovas vitner, måtte gå over seks kilometer til fots for å komme på skolen, og hver dag ble hun vist bort fordi hun ikke hilste flagget. Så måtte hun gå hele veien hjem igjen. Hun gjorde dette i halve skoleåret, så hun ikke skulle bli ført opp som fraværende og måtte gå et år om igjen.
Da jeg var ferdig med skolen, begynte jeg å arbeide i en bank. Men jeg ble stilt på en prøve da jeg søkte om å få fri til å overvære Jehovas vitners internasjonale stevne i New York i 1950 og søknaden ble avslått. Jeg hadde noen sparepenger og bestemte meg for å slutte i banken og begynne i heltidsforkynnelsen. Elaine og jeg flyttet til byen Regina. «Innen våren har hun nok kommet hjem for å be om penger,» sa noen spottende. Men jeg klarte å forsørge meg selv ved å ta meg deltidsarbeid som hushjelp. Takket være Jehovas rike velsignelser har jeg fortsatt i heltidsforkynnelsen hele tiden siden.
Vi når målet
I 1955 ble Elaine og jeg til vår store glede innbudt til Gileads 26. klasse og ble etterpå sendt til Bolivia i Sør-Amerika. Det var bare omkring 160 Jehovas vitner i hele landet på den tiden. Det første distriktet vi fikk tildelt, var Tarija, hvor vi skulle samarbeide med to andre misjonærer.
Tarija var en vakker by. Det var så imponerende å se kvinnene i sine tradisjonelle drakter bære store bører på hodet. Befolkningen var hyggelig, og det var aldri noen som sa at de ikke var interessert. De mente tydeligvis at det var høfligere å be oss om å komme tilbake på et tidspunkt da de visste at de ikke kom til å være hjemme. Det tok en tid før vi vente oss til det.
En dag stod vi og snakket med en mann ved døren til huset hans, da en jeep stanset utenfor, og ut sprang en rasende prest, ildrød i ansiktet. «Hvis ikke du lar være å snakke med disse pikene, blir du ekskommunisert!» ropte han til mannen. Så snudde han seg til oss og sa truende: «Dere har ingen rett til å forkynne her. Hvis ikke dere slutter, skal jeg ta mine forholdsregler.» På dette tidspunkt hadde mange av naboene kommet ut for å se hva som foregikk. Vi fortsatte derfor i arbeidet vårt og leverte mange bøker og bibler til nysgjerrige tilskuere.
Etter at vi hadde vært to år i denne vakre dalen, hvor det dyrkes ferskener, peanøtter og druer, var vi først ikke det spor begeistret over å få tildelt et nytt distrikt, nemlig Potosí, en bitende kald gruveby som ligger 4000 meter over havet. Vi var vant til de strenge kanadiske vintrene, men forskjellen var at de fleste husene i Potosí ikke hadde oppvarming. Noe som varmet oss, var imidlertid samværet med den kristne menigheten i Potosí. I Tarija var det nemlig ennå ikke blitt opprettet noen menighet.
Et jomfruelig distrikt
Etter en tid fikk Elaine og jeg beskjed om å dra til Villamontes for å starte forkynnelsesarbeidet der. Vi fikk sitte på med en lastebil, og den var fullastet med smuglersukker, så sjåføren startet ikke før om kvelden for å unngå problemer med politiet ved veibommene. Vi ønsket inderlig at vi hadde tatt med oss en lommelykt, for plutselig var det noe som beveget seg ved siden av oss under presenningen! Det viste seg å være sjåførens hjelpemann.
Klokken fem om morgenen stanset bilen. Vi krabbet ut, kvalme på grunn av eksosen og fulle av støv. Et jordras hadde sperret veien. Etter fire timers hardt arbeid kunne eieren la hjelpemannen kjøre bilen over en smal avsats som var blitt ryddet. Eieren ville ikke engang se på bilen der den sneglet seg bortover mens det ytterste av tvillinghjulene snurret rundt i løse luften over et tilsynelatende bunnløst stup ved siden av veien. Elaine og jeg kom gående bak. Så kjørte vi videre. På fjellovergangene var hårnålssvingene så krappe at sjåføren gjentatte ganger var nødt til å rygge og manøvrere bilen rundt dem. Til slutt, etter 35 anstrengende timer, var vi framme i Villamontes.
Det var en ny opplevelse for Elaine og meg å være helt overlatt til oss selv. Noe annet som var nytt, var alle insektene i dette tropeområdet. Store biller med hardt skall falt ned på oss etter sammenstøt med lampen over hodet vårt. Små fluer gav oss vonde bitt som etterlot hevelser som klødde og gav fra seg en klar væske. Den første natten i vårt nye hjem gikk jeg ut på utedoen. Men da jeg tente lommelykten, krydde det av kakerlakker på gulvet. Firfisler pilte vekk, og svære padder stirret på meg fra krokene. Jeg kom til at jeg godt kunne vente til det ble morgen.
En gang var vi ved en elv og tenkte at vi skulle sette oss på en trestamme og hvile litt. Men vi bestemte oss for å ta et gjenbesøk like i nærheten først. Da vi kom tilbake, var trestammen borte. Opphissede forbipasserende fortalte at det hadde vært en kjempeslange der. Jeg er glad for at vi ikke forsøkte å sette oss på den «trestammen»!
Det vi satte størst pris på i Villamontes, var å besøke folk om kveldene. De pleide å sitte ute på fortauene i kurvstoler og nippe til en urtedrikk som kalles maté. Vi hadde mange hyggelige stunder i slike omgivelser mens vi fortalte folk om Guds rike. Men jeg gikk vanskeligere tider i møte etter at Elaine giftet seg og jeg ble sendt til Vallegrande for å samarbeide med en ny misjonærpartner.
Akkurat som i det ville Vesten
Jeg måtte foreta en anstrengende reise på tre dager for å komme til Vallegrande, og denne gangen var jeg alene. De smale grusveiene så ut til å sno seg gjennom ødemarken i det uendelige. Endelig kom jeg fram, idet solen gikk ned. Bussen forstyrret freden i en by hvor det var vanligere å se hester enn motorkjøretøyer. Folk kikket fram under takskjeggene, som strakte seg ut over fortauene og ble holdt oppe av stolper. Noen av de mennene som stod lent mot stolpene, hadde revolver i beltet. Det så ut til at omtrent alle var kledd i svart. Jeg tenkte: ’Dette er akkurat som i det ville Vesten!’
Og det var det faktisk. Stridigheter ble avgjort ved hjelp av skytevåpen. Selv om byen bare hadde 10 000 innbyggere, var mord og voldshandlinger vanlige foreteelser. En bande hadde overtatt kontrollen over veibommen inn til byen og hadde befolkningen i sin makt. Bandemedlemmene levde av å stanse bussene og rane dem. Bønder ble ranet når de kom til byen med varene sine. Unge piker ble voldtatt like for øynene på foreldrene, som ble holdt i sjakk med skytevåpen. Mødrene lot ikke engang døtrene sine gå alene til butikken på hjørnet.
Prøv å forestille deg hva vi tenkte da bandelederen en dag kom inn i Rikets sal. Han var full. Kretstilsynsmannen, som stod og holdt et foredrag, ble blek. «Jeg tror!» ropte bandelederen og slo så hardt til benkeryggen at den gikk i stykker. Så grep han fatt i kretstilsynsmannen. Men plutselig roet han seg, og en gammel skolekamerat av ham som befant seg i salen, fikk fulgt ham ut.
Til slutt var det en general i hæren som utfordret bandelederen til duell. Generalen hengte en død hund opp på torget med et skilt hvor det stod: «Kom deg ut av byen, ellers vil det samme skje med deg!» Bandelederen drog sin vei, og forholdene i Vallegrande ble mye bedre.
Noen ganger tilbrakte vi 12 timer på hesteryggen for å forkynne i avsidesliggende landsbyer. En lærer i en av landsbyene tok gjestfritt imot oss og ble senere et av Jehovas vitner. En gang lånte jeg et muldyr for å komme dit, men hver gang det kom forbi huset til en av sine tidligere eiere, gikk det dit, og folkene der måtte følge oss ut på stien igjen.
Utfordringer — men likevel rik
Som så mange andre misjonærer har jeg kommet til at den største utfordringen kanskje ikke er varmen og insektene, kulden og den høye beliggenheten, sykdommene og fattigdommen. Nei, den største utfordringen kan være personlige konflikter. ’Hvorfor oppstår det slike problemer i Jehovas organisasjon?’ spurte jeg meg selv, og jeg begynte til og med å tvile på at Jehova gjorde meg rik med sine velsignelser. Så tenkte jeg igjen på det som sies om Jehovas velsignelse i Ordspråkene 10: 22. Den andre delen av verset lyder: «Og han føyer ingen smerte til den.» (NW) Vi må derfor ikke gi Jehova skylden for slike vanskeligheter. Jeg innså etter hvert at de hører med til arven fra Adam, og at det blant annet var slike ting Paulus siktet til i Romerne 8: 22: «Vi vet at alt som er skapt, stønner og lider som i fødselsveer.»
Jeg hadde brevvekslet en tid med Walter Meynberg ved Betel i Canada, og da jeg var på ferie i Canada i 1966, giftet vi oss og ble sendt til La Paz, hovedstaden i Bolivia. Det har vært en stor velsignelse å se menighetene her vokse i antall fra bare én, som det var da jeg kom til Bolivia, til 24. Den samme utviklingen har funnet sted i andre byer i landet. Ja, den gruppen på cirka 160 forkynnere som forkynte det gode budskap i Bolivia da jeg kom hit i 1955, har vokst til over 7000!
Mors besluttsomhet og gode eksempel for mange år siden har ført til at det er over ti i min nærmeste familie som er i heltidstjenesten. Jeg er også glad for å kunne fortelle at far ble et innviet vitne, og at over 30 personer som jeg har hatt det privilegium å studere Bibelen med, er blitt døpt. Er ikke dette rikdom? Jo, jeg mener at det er det. Ja, ’Jehovas velsignelse — det er den som har gjort meg rik’.