’Endog de stammendes tunge skal tale’

DET var under ettermiddagsprogrammet på en spesiell stevnedag som Jehovas vitner hadde i Tsjekkoslovakia (nå republikken Tsjekkia). Hundrevis av tilhørere var samlet for å motta bibelsk undervisning. Jeg stod bak scenen og tok et overblikk over notatene mine til den posten jeg skulle framføre. Det var ikke noen stor post. To unge vitner skulle fortelle opplevelser, og jeg skulle ganske enkelt lede denne programposten. Om formiddagen hadde jeg følt meg stresset, og nå ble denne følelsen stadig mer intens. Jeg følte meg bokstavelig talt lammet, knuget og ute av stand til å tale.

Du tenker kanskje at nesten hvem som helst ville være nervøs i en slik situasjon. Men dette var ikke bare nervøsitet. La meg forklare hvorfor.

Mitt taleproblem

Da jeg var tolv år gammel, falt jeg og skadet hodet, nakken og ryggsøylen. Etter dette hendte det at jeg stammet eller hadde vanskelig for å uttale ord, særlig ord som begynte med bokstavene p, k, t, d og m. Noen ganger klarte jeg ikke engang å si noe.

På den tiden var dette ikke noe stort problem for meg; det virket bare litt sjenerende. Men etter hvert som årene gikk, utviklet jeg en sann redsel for å tale til en hvilken som helst forsamling. En gang på skolen da jeg måtte holde en presentasjon for klassen, besvimte jeg. Og noen ganger når jeg var ute og handlet og ekspeditørene spurte hva jeg ønsket, kunne jeg ikke svare dem. Mens jeg stod og kjempet for å få fram noen ord, vokste irritasjonen deres: «Skynd deg! Jeg kan ikke vente på deg hele dagen. Det er andre kunder som venter på å bli ekspedert.» Som følge av dette fikk jeg ikke kjøpt de varene jeg trengte.

Jeg hadde en vanskelig skoletid. Når jeg ble hørt i leksen, gjorde kameratene mine narr av meg fordi jeg stammet. Likevel fikk jeg tatt avsluttende eksamen på videregående skole, og i 1979 drog jeg til Praha for å studere ved et universitet der. Jeg likte idrett, så jeg tok kurser med tanke på å bli kroppsøvingslærer. Men hvordan kunne jeg nå målet mitt? Til tross for bekymringene mine var jeg fast bestemt på å gjøre framskritt.

Jeg søker hjelp

Det måtte finnes en måte som jeg kunne kvitte meg med taleproblemet mitt på. Etter at jeg hadde tatt avsluttende eksamen ved universitetet, bestemte jeg meg derfor for å søke profesjonell hjelp. Jeg fant fram til en klinikk i Praha hvor man hadde spesialisert seg på behandling av taleproblemer. Under den første konsultasjonen utbrøt en sykepleier: «Nevrosen din er noe for seg selv!» Jeg følte meg såret ved tanken på at hun anså meg for å være nevrotisk, selv om ekspertene er enige om at stamming ikke er nevrotisk betinget. Det tok meg ikke lang tid å innse at jeg stod overfor en helt spesiell utfordring: Jeg var en ung mann på 24 år, og alle de andre pasientene var barn.

Snart var hele staben, deriblant psykologen, opptatt av å hjelpe meg. De prøvde alt. En gang forbød de meg å snakke med noen i fem uker. En annen gang fikk jeg bare lov til å snakke i et ensformig toneleie og s-v-æ-r-t langsomt. Denne metoden hjalp, men førte samtidig til at jeg fikk klengenavnet Slangetemmeren, fordi mange sovnet mens jeg fortalte dem noe.

Kontakt med Jehovas vitner

En sommerdag i 1984 da jeg gikk i byen, kom to unge menn bort til meg. Det var ikke deres utseende som forbauset meg, men derimot det de sa. De sa at Gud hadde en regjering, et rike, som skulle gjøre slutt på alle menneskehetens problemer. De gav meg telefonnummeret sitt, og senere ringte jeg til dem.

På den tiden var Jehovas vitners religiøse organisasjon ikke juridisk anerkjent i Tsjekkoslovakia. Men før det hadde gått lang tid, vokste interessen min så mye at jeg begynte å overvære møtene deres. Jeg kunne formelig føle den kjærlighet og omsorg som preget vitnenes forhold til hverandre.

Veien til selvtillit

Den hjelpen jeg trengte i forbindelse med mitt taleproblem, fikk jeg på den teokratiske tjenesteskolen, en skole som blir holdt hver uke i alle Jehovas vitners menigheter. Jeg ble oppfordret til å melde meg på skolen og fulgte oppfordringen. På grunnlag av de forslagene som blir gitt i en av skolens lærebøker, Håndbok for den teokratiske tjenesteskolen, arbeidet jeg med slike taleregenskaper som flytende tale, uttalen, betoning og modulasjon.a

Den første elevtalen jeg holdt, en bibellesning, ble en fiasko. Jeg var et nervevrak, og det var så vidt jeg kom meg hjem. Så godt det var med en varm dusj, som fikk meg til å slappe av!

Etter denne første talen var skoletilsynsmannen så omtenksom å vise meg personlig interesse. Han gav meg ikke bare konstruktiv veiledning, men han roste meg også. Det gav meg mot til å gjøre nye forsøk. Kort tid senere, i 1987, ble jeg døpt som et av Jehovas vitner. Noen måneder senere flyttet jeg fra Praha til den rolige småbyen Žďár nad Sázavou. Den lille lokale gruppen av Jehovas vitner ønsket meg hjertelig velkommen. De godtok også at jeg fremdeles stammet nokså mye, og det gjorde at jeg fikk større selvrespekt.

Etter hvert begynte jeg å lede en liten bibelstudiegruppe, og siden holdt jeg mitt første offentlige bibelske foredrag. Med tiden, etter regjeringsskiftet i Tsjekkoslovakia, begynte jeg å holde slike foredrag i nabomenighetene. I fremmede omgivelser vendte taleproblemene mine tilbake. Men jeg gav ikke opp.

Jeg blir stilt overfor spesielle utfordringer

En dag inviterte en kristen eldste meg til sin arbeidsplass. Han sa: «Petr, jeg har virkelig gode nyheter til deg! Vi vil gjerne at du skal medvirke i programmet på det neste kretsstevnet.» Jeg følte meg svimmel og måtte sette meg ned. Til min venns skuffelse avslo jeg tilbudet.

Det avslaget forfulgte meg. Jeg kunne ikke få det ut av tankene. Hver gang det ble nevnt på kristne møter at en måtte stole på Gud, tenkte jeg igjen med smerte på avslaget mitt. På møtene ble det av og til vist til Gideon, som ved Guds ledelse møtte hele den midjanittiske hær med bare 300 menn. (Dommerne 7: 1—25) Her var en mann som virkelig stolte på sin Gud, Jehova! Hadde jeg fulgt Gideons eksempel da jeg avslo å ta imot det oppdraget? Når jeg skulle være ærlig, kunne jeg ikke si at jeg hadde gjort det. Jeg følte meg skamfull.

Likevel nektet mine kristne brødre å gi meg opp. De tilbød meg enda et oppdrag. Jeg ble spurt om jeg ville medvirke i programmet på en spesiell stevnedag. Denne gangen sa jeg ja. Men selv om jeg var takknemlig for dette privilegiet, må jeg ærlig innrømme at jeg var som forsteinet ved tanken på å skulle tale i en fullsatt sal. Jeg måtte virkelig anstrenge meg for å øke min tillit til Jehova. Men hvordan?

Jeg tenkte nøye over den tro på Jehova og den tillit til ham som andre av hans vitner hadde. Dette hadde en styrkende virkning på meg. Selv seksåringen Verunka, datteren til en venn, var et oppmuntrende eksempel for meg. Hun skrev i et brev: «I september skal jeg begynne på skolen. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å bli med nasjonalsangen. Jeg tror at Jehova kommer til å kjempe for meg, slik han gjorde det for Israel.»

Ja, dette var bare noen av de begivenhetene som gikk forut for ettermiddagsprogrammet på den spesielle stevnedagen som jeg nevnte innledningsvis. Jeg hadde bedt inderlig. Nå var jeg ikke så opptatt av å ha en flytende tale som av å lovprise Guds store navn foran denne store tilhørerskaren.

Der stod jeg altså foran mikrofonen og foran hundrevis av mennesker. Jeg innså at budskapet er viktigere enn den som framfører det, og så pustet jeg dypt inn og begynte. Etterpå hadde jeg tid til å vurdere prestasjonen min. Var jeg nervøs? Ja visst, og jeg stammet til og med flere ganger. Men jeg visste at uten Guds støtte ville jeg ikke ha vært i stand til å tale i det hele tatt.

Senere begynte jeg å fundere over noe en kristen bror en gang sa til meg: «Vær glad for at du har det problemet at du stammer.» Den gangen han sa dette, var jeg virkelig overrasket. Hvordan kunne han si noe slikt? Når jeg nå ser tilbake, skjønner jeg hva han mente. Det taleproblemet jeg har, har hjulpet meg til å stole mer på Gud enn på meg selv.

Det har gått noen år siden det ettermiddagsprogrammet på den spesielle stevnedagen. I løpet av disse årene har jeg fått andre privilegier som har innebåret at jeg har måttet tale til store tilhørerskarer. Jeg ble utnevnt til eldste i menigheten i Žďár nad Sázavou og også til pioner, som er betegnelsen på Jehovas vitners heltidsforkynnere. Forestill deg det! Deretter brukte jeg over 100 timer hver måned på å snakke med andre om Guds rike, for ikke å nevne den tiden som jeg brukte hver uke på å undervise på våre kristne møter. Og nå tjener jeg som kretstilsynsmann og holder foredrag for en ny menighet hver uke.

Mitt hjerte strømmer over av verdsettelse hver gang jeg leser denne spesielle profetien i Jesajas bok i Bibelen: «Endog de stammendes tunge skal være snar til å tale tydelige ord.» (Jesaja 32: 4, NW; 2. Mosebok 4: 12) Jehova har i sannhet vist seg å være med meg og har hjulpet meg til å «tale tydelige ord» til pris og ære for ham. Det gir meg stor tilfredshet og lykke å kunne prise vår barmhjertige Gud. — Fortalt av Petr Kunc.

[Fotnote]