Jeg har lært meg å leve med at jeg stammer

Fortalt av Sven Sievers

JEG har stammet siden jeg var liten. I ettertid er jeg takknemlig for den måten foreldrene mine forholdt seg til problemet på. Når jeg stammet, forsøkte de alltid å konsentrere seg om å høre etter hva jeg ville si, i stedet for å korrigere den måten jeg snakket på. Mange logopeder mener at foreldre som stadig retter oppmerksomheten mot et barns stamming, kan forverre tilstanden.a

Mor ble et av Jehovas vitner da jeg var tre år gammel. Da jeg var i tenårene, bestemte jeg meg for å følge hennes eksempel, og jeg fikk hjelp til å foreta et grundig studium av Bibelen. Den 24. juli 1982 ble jeg døpt på et stevne i Neumünster i Tyskland som en innviet tjener for Gud. Senere flyttet jeg til Sør-Afrika, hvor jeg fortsatte å være med i det offentlige forkynnelsesarbeidet, som alle sanne kristne har fått befaling om å delta i. (Matteus 28: 19, 20) Du undrer deg kanskje over hvordan jeg klarer dette når jeg stammer.

Det hjelper å ha en positiv innstilling

Jeg må innrømme at det av og til faller meg vanskelig å bevare en positiv innstilling, men jeg har funnet ut at det å være positiv er til stor hjelp. På en eller annen måte kan jeg alltid kommunisere. Hvis jeg ikke klarer å snakke, kommuniserer jeg ved å skrive det jeg ønsker å meddele, eller ganske enkelt ved å vise fram bibelsk litteratur. En positiv holdning hjelper meg til å overvinne den vanskeligheten det er å innlede en samtale. Jeg forsøker å gjøre innledningen meget enkel. I begynnelsen av en samtale lar jeg beboeren snakke så mye som mulig. Folk liker å snakke, og gjennom det de sier, kan jeg danne meg et bilde av hvordan de tenker. Deretter fortsetter jeg samtalen med punkter som interesserer dem, og peker på Bibelens budskap. Det at jeg konsentrerer meg om det de sier, hjelper meg til å glemme min egen talesvikt, og jeg stammer mindre.

Min positive innstilling hjelper meg også til å uttale meg på kristne møter. Jeg har funnet ut at jo mer jeg deltar i bibelske drøftelser, desto lettere er det for forsamlingen og studielederen å bli vant til meg, slik at de hører på det jeg sier, i stedet for måten jeg sier det på.

For å kunne erfare gleden ved å lykkes må jeg fortsette å gjøre så godt jeg kan. Dette hjelper meg også til å unngå å hengi meg til selvmedlidenhet og bli innesluttet. Kampen mot selvmedlidenheten pågår hele tiden. Det heter at det er viktig at en som blir kastet av en hest, kommer seg opp på hesten igjen så han ikke mister selvtilliten. Hvis jeg må slutte å snakke midt i en kommentar fordi jeg står helt fast, forsøker jeg å komme meg opp på hesten igjen, for å si det slik, ved å be om ordet på nytt ved første anledning.

Hvordan andre kan være til hjelp

Når jeg må ringe til noen eller be fremmede om opplysninger, setter jeg pris på å få taktfull hjelp. Men noen går helt av sporet i sin iver etter å hjelpe og behandler meg som et barn som ikke kan treffe sine egne avgjørelser.

Jeg setter også pris på å få hjelp av min kjære kone, Tracy. Før hun fungerer som mitt talerør i en sak, snakker vi grundig ut om sakens detaljer, slik at hun vet hva jeg ønsker. (Jevnfør 2. Mosebok 4: 10, 14, 15.) På den måten viser hun meg respekt som ektemann, og hun lar meg føle at jeg fremdeles styrer mitt eget liv.

Den teokratiske tjenesteskolen har også vært til stor hjelp for meg. Ved dette ukentlige møtet er elevene med på å lese høyt fra Bibelen og holde korte taler over bibelske emner. Til min overraskelse oppdaget jeg at jeg ofte kan lese og tale ganske bra når jeg står overfor en forsamling. Hvis jeg ikke hadde meldt meg inn på skolen, ville jeg sannsynligvis aldri ha blitt klar over at jeg hadde denne evnen.

Når jeg har hatt oppgaver på den teokratiske tjenesteskolen, har det vært særlig oppmuntrende at skoletilsynsmannen har konsentrert seg om det jeg har sagt, og ikke om hvordan jeg har sagt det. Jeg har hatt stor nytte av Håndbok for den teokratiske tjenesteskolen,b selv om visse sider ved denne boken utgjør en større utfordring for folk som stammer, enn for folk uten talesvikt. Noen ganger klarer jeg for eksempel ikke å fullføre talen min innenfor den tilmålte tiden fordi jeg stammer så mye. Men det er til stor oppmuntring for meg når skoletilsynsmannen konsentrerer seg om de punktene det er mulig for meg å arbeide med.

Større tjenesteprivilegier

I tiden som er gått, har jeg hatt det privilegium å lese høyt for menigheten fra en kristen publikasjon som vi studerer ved våre møter. Jeg har også hatt det privilegium å lede studiet når det ikke har vært noen annen kvalifisert tilsynsmann til stede, og nå har jeg dette som fast oppgave. Selv om jeg til å begynne med har vært nervøs, har jeg erfart at Gud har hjulpet meg til å utføre slike oppdrag.

I mange år var det likevel begrenset hvor mye jeg kunne få anledning til å lese eller undervise fra menighetens talerstol. Dette var forståelig, for enkelte ganger brukte jeg altfor lang tid til å gjøre meg forstått. Jeg brukte derfor kreftene mine til å ta meg av andre oppgaver. Først tjente jeg som assistent for ham som hadde ansvaret for menighetens forsyninger av Vakttårnet og Våkn opp! Etter at jeg var blitt utnevnt som menighetstjener, tok jeg hånd om lageret av bibler, bøker og annen litteratur. Senere fikk jeg i oppdrag å ta meg av de distriktskartene som blir brukt i forkynnelsesarbeidet. Jeg hadde stor glede av å konsentrere meg om disse oppgavene og forsøke å gjøre en god innsats.

I de siste åtte årene har jeg også tjent som heltidsforkynner sammen med Tracy. Jehova har virkelig velsignet meg i denne forbindelse også. Noen ganger har jeg faktisk undret meg over om Jehova gjør bruk av min talesvikt. Av de fem menneskene jeg har hatt det privilegium å hjelpe til å bli innviede kristne, er det to som stammer.

Jeg tenker fremdeles med glede på den dagen jeg ble utnevnt til å tjene som eldste i menigheten. Mine evner til å undervise fra talerstolen er begrensede, men jeg forsøker å konsentrere meg om å hjelpe andre på det personlige plan. Det at jeg stammer, hindrer meg ikke i å granske Bibelen for å kunne hjelpe medlemmer av menigheten som står overfor alvorlige problemer.

I de siste fem årene er jeg blitt bedt om å påta meg flere og flere taleoppdrag. I tillegg til at jeg har holdt taler på den teokratiske tjenesteskolen, har jeg tatt meg av korte kunngjøringer på andre møter. Litt etter litt ble jeg i stand til å tale mer flytende. Men så fikk jeg et alvorlig tilbakefall. Jeg var redd for at jeg ikke ville få flere slike oppdrag, men til min overraskelse stod navnet mitt også på neste møteplan. Den presiderende tilsynsmann i vår menighet har sagt at hvis det låser seg helt for meg så jeg ikke kan fortsette, da kan jeg bare se på ham, og han vil komme opp og overta. Jeg har benyttet meg av dette kjærlige tilbudet et par ganger, men har ikke hatt behov for å gjøre det i de siste månedene. Etter hvert som det er blitt lettere for meg å tale, har jeg fått større oppdrag, også offentlige foredrag. Det gikk først opp for meg hvilke framskritt jeg har gjort, da jeg nylig ble bedt om å være med på to demonstrasjoner under et av Jehovas vitners kretsstevner.

Jeg forstår oppriktig talt ikke fullt ut hvorfor min taleevne er blitt bedre. Det er også mulig at jeg kan få et tilbakefall i morgen. Samtidig med at jeg har gjort åpenbare framskritt når det gjelder å tale fra en talerstol, har jeg faktisk opplevd sørgelige tilbakefall under personlige samtaler med folk. Dette er derfor ikke en solskinnshistorie som ender med at jeg har overvunnet stammingen. Når jeg opplever et tilbakefall, forsøker jeg å minne meg selv om at jeg må godta mine begrensninger og ’vandre beskjedent med Gud’. — Mika 6: 8.

Uansett hva framtiden måtte bringe, vil jeg fortsette å ta nye tak i vissheten om at det vil bli fullstendig slutt på stammingen i Guds nye verden, som nærmer seg. Bibelen sier: «De stammendes tunge skal være snar til å tale tydelige ord.» Jeg er sikker på at dette vil skje både i bokstavelig og i åndelig forstand, og at til og med «den stummes tunge skal rope av glede». — Jesaja 32: 4; 35: 6.

[Fotnoter]

[Bilde på side 15]

Min kone, Tracy, og jeg