«Det er ikke min feil»
HVOR ofte hører du noen i dag si: «Unnskyld! Det var min feil. Det er helt og holdent min skyld»? Uttalelser som vitner om en slik ærlighet, hører en nesten ikke lenger. Selv når folk innrømmer en feil, gjør de i mange tilfeller alt for å skyve skylden over på en annen eller for å trekke fram formildende omstendigheter som skal vise at de ikke hadde herredømme over situasjonen.
Noen legger til og med skylden på genene! Men er det en holdbar forklaring? Boken Exploding the Gene Myth setter spørsmålstegn ved hensikten og effektiviteten når det gjelder enkelte sider ved genforskningen. Den australske journalisten Bill Deane trekker i sin anmeldelse av boken denne tankevekkende konklusjonen: «Det ser ut til at tilhengerne av determinismen i den senere tid har begynt å tro at de har funnet nesten ugjendrivelige beviser til støtte for sin filosofi om at ingen bør holdes ansvarlig for sine handlinger: ’Han kunne ikke noe for at han skar over halsen på henne, ærede rett — det er genene hans.’»
Egentlig ingen ny tendens
Vår tids generasjon er raskt i ferd med å utvikle seg til det en skribent kaller «ikke-meg-generasjonen». Ja, det ser ut til at denne tendensen blir stadig mer fremtredende. Den historiske beretning viser imidlertid at tendensen til å skyve skylden over på andre med unnskyldningen: «Det er i virkeligheten ikke min skyld», har vært der helt siden begynnelsen av menneskenes historie. Reaksjonen hos Adam og Eva etter at de hadde begått sin første synd, som bestod i at de spiste den frukten som Gud hadde forbudt dem å spise, er et klassisk eksempel på det å skyve skylden over på andre. Beretningen i 1. Mosebok forteller om den samtalen som utspant seg. Det er Gud som taler først: «’Har du spist av det treet som jeg befalte deg at du ikke skulle spise av?’ Og mennesket sa så: ’Kvinnen som du gav meg til å være hos meg, hun gav meg frukt fra treet, og derfor spiste jeg.’ Da sa Jehova Gud til kvinnen: ’Hva er det du har gjort?’ Til dette svarte kvinnen: ’Slangen — den bedrog meg, og derfor spiste jeg.’» — 1. Mosebok 3: 11—13.
Helt siden den gang har menneskene laget seg forskjellige trosoppfatninger, og de har vært på leting etter alle slags unnskyldninger som ville kunne frita dem for å bli holdt virkelig ansvarlig for sine handlinger. Et bemerkelsesverdig eksempel på dette er den gamle troen på skjebnen. En buddhistisk kvinne som oppriktig trodde på karma, sa: «Jeg syntes det var meningsløst å måtte lide for noe jeg var født med, men som jeg ikke visste noe om. Jeg måtte godta det som min skjebne.» Troen på skjebnen, som fant næring i Jean Calvins predestinasjonslære, er også utbredt i kristenheten. Prester forteller ofte sørgende slektninger at en bestemt ulykke var Guds vilje. Og det finnes også enkelte velmenende kristne som gir Satan skylden for alt som går galt i livet deres.
Vi begynner nå å legge merke til at det at folk ikke påtar seg ansvaret for sine handlinger, er i ferd med å bli akseptert, både juridisk og sosialt. Vi lever i en tid da individet får flere rettigheter og færre forpliktelser.
Undersøkelser av menneskers atferd har resultert i angivelig vitenskapelige kjensgjerninger som enkelte mener ville kunne gi grønt lys for alt fra umoral til mord. Dette gjenspeiler samfunnets iver etter å skyve skylden over på hva som helst eller hvem som helst unntatt enkeltmennesket.
Vi trenger å få svar på spørsmål som disse: Hva har vitenskapen egentlig funnet ut? Bestemmes menneskets atferd helt og holdent av genene? Eller er det slik at både indre og ytre krefter kontrollerer vår atferd? Hva viser egentlig kjensgjerningene?