Hvordan du kan takle dine følelser

ER DU i den situasjonen at du pleier en alvorlig syk som står deg nær? I så fall kan det være at du plages av forvirrende og skremmende følelser. Hva kan du gjøre? Tenk over de følelsene som noen omsorgspersoner kjemper med, og de praktiske forslagene som har hjulpet dem til å holde ut.

Forlegenhet. I noen tilfeller kan oppførselen til den syke gjøre deg forlegen i andres nærvær. Men det at du forklarer sykdommens karakter for venner og naboer, kan hjelpe dem til å forstå, slik at de lettere kan vise «samfølelse» og tålmodighet. (1. Peter 3: 8) Snakk om mulig med andre familier som er i samme situasjon. Du vil kanskje føle deg mindre forlegen etter at dere har utvekslet erfaringer. Sue forteller hva som hjalp henne: «Jeg syntes så synd på far — det overskygget enhver følelse av forlegenhet. Og hans humoristiske sans var også til hjelp.» Ja, humoristisk sans — hos den syke og hos dem som tar seg av ham — kan i høy grad berolige frynsete nerver. — Jevnfør Forkynneren 3: 4.

Frykt. Det at man ikke vet noe om sykdommen, kan være svært skremmende. Søk om mulig profesjonell hjelp for å få kjennskap til hva du kan vente deg etter hvert som sykdommen skrider fram. Lær deg hvordan du kan vise omsorg under de nye omstendighetene. Noe av det som bidrog mest til å dempe den frykten Elsa følte, var at hun snakket med andre omsorgspersoner og sykepleiere som tar seg av døende pasienter. På den måten fikk hun vite hva hun kunne vente seg etter hvert som den sykes tilstand ble verre. Jeanny gir dette rådet: «Se frykten i øynene og få den under kontroll. Frykten for det som kan skje, er ofte verre enn virkeligheten.» Uansett hvilke årsaker frykten har, anbefaler legen Ernest Rosenbaum at man «snakker om den med det samme den oppstår». — Jevnfør Ordspråkene 15: 22.

Sorg. Det er ikke lett å takle sorg, særlig ikke i forbindelse med omsorgsarbeid. Du sørger kanskje over tapet av vennskap, spesielt hvis den syke ikke lenger kan snakke, forstå deg tydelig eller kjenne deg igjen. Slike følelser blir gjerne ikke så lett forstått av andre. Du kan få sårt tiltrengt lindring ved å snakke om sorgen med en forståelsesfull venn som er medfølende og lytter tålmodig. — Ordspråkene 17: 17.

Sinne og frustrasjon. Det er normalt å reagere med sinne og frustrasjon når en må ta seg av en alvorlig syk person som til tider kan være vanskelig å ha med å gjøre. (Jevnfør Efeserne 4: 26.) Vær klar over at det ofte er sykdommen, ikke den syke, som er ansvarlig for den uønskede oppførselen. Lucy tenker tilbake og sier: «Når jeg ble virkelig sint, pleide jeg å briste i gråt. Da prøvde jeg å minne meg selv om den sykes tilstand og sykdommens karakter. Jeg visste at den syke trengte min hjelp. Det hjalp meg til å holde det gående.» En slik innsikt kan ’bremse din vrede’. — Ordspråkene 14: 29; 19: 11.

Skyld. Det er vanlig at omsorgspersoner har skyldfølelse. Glem ikke at du utfører en viktig, men samtidig svært vanskelig oppgave. Forson deg med at du ikke alltid kommer til å reagere helt riktig i ord og gjerning. Bibelen gir oss denne påminnelsen: «Vi snubler alle mange ganger. Hvis noen ikke snubler i ord, er han en fullkommen mann, i stand til også å holde hele kroppen i tømme.» (Jakob 3: 2; Romerne 3: 23) La ikke skyldfølelse hindre deg i å ta positive skritt her og nå. Når du er lei deg på grunn av noe du har sagt eller gjort, vil du høyst sannsynlig oppdage at det å si «unnskyld» hjelper på både ditt eget og den sykes humør. En mann som tok seg av en syk slektning, kom med dette rådet: «Gjør så godt du kan under de rådende forhold.»

Depresjon. Det er svært vanlig — og forståelig — at det forekommer depresjon i familier som er berørt av alvorlig sykdom. (Jevnfør 1. Tessaloniker 5: 14.) En omsorgsperson som lider av depresjon, forteller hva som hjalp henne: «Mange takket oss for det omsorgsarbeidet vi utførte. Noen få oppmuntrende ord kan gi deg det puffet du trenger for å holde det gående når du er er svært sliten eller nedtrykt.» Bibelen sier: «Engstelse i en manns hjerte gjør det nedbøyd, men et godt ord får det til å fryde seg.» (Ordspråkene 12: 25) Andre er kanskje ikke alltid oppmerksom på at du har behov for oppmuntring. Derfor kan det være at du først må gi uttrykk for den «engstelse» du har i hjertet, for at andre skal oppmuntre deg med «et godt ord». Hvis depresjonen varer ved eller blir mer alvorlig, kan det være tilrådelig å oppsøke lege.

Hjelpeløshet. Du føler deg kanskje hjelpeløs når du står overfor sykdom som gradvis forverres. Aksepter de faktiske forhold. Erkjenn dine egne begrensninger — den sykes helse ligger utenfor din kontroll, men du kan gi ham medfølende omsorg. Forvent ikke det perfekte av deg selv, den syke eller dine medhjelpere. En likevektig holdning minsker ikke bare følelsen av hjelpeløshet, men letter også arbeidsbyrden. Mange som har pleiet en av sine nærmeste, gir dette kloke rådet: Lær deg å ta én dag om gangen. — Matteus 6: 34.

[Uthevet tekst på side 8]

«Se frykten i øynene og få den under kontroll. Frykten for det som kan skje, er ofte verre enn virkeligheten»

[Ramme på side 7]

Oppmuntrende ord fra omsorgspersoner

«BLI ikke bekymret hvis du har negative tanker om deg selv. Det er normalt under slike omstendigheter. Men du må for all del ikke holde følelsene dine for deg selv. Betro deg til noen om hva du føler, og unn deg om mulig en pause — reis bort en tid — så du kan hente nye krefter.» — Lucy, som arbeider på en klinikk og har hjulpet en rekke omsorgspersoner og pasienter.

«Hvis du har familie og venner i nærheten som er villige til å hjelpe, så la dem gjøre det. Det er svært viktig at du deler byrden med andre.» — Sue, som pleiet sin far før han døde av Hodgkins sykdom.

«Lær deg å utvikle humoristisk sans.» — Maria, som var med på å pleie en kjær venninne som døde av kreft.

«Hold deg åndelig sterk. Nærm deg Jehova, og be uopphørlig. (1. Tessaloniker 5: 17; Jakob 4: 8) Han gir hjelp og trøst gjennom sin ånd, sitt Ord, sine jordiske tjenere og sine løfter. Prøv å organisere tilværelsen så godt du kan. Det hjelper for eksempel å sette opp en timeplan for medisineringen og lage en turnusordning for medhjelperne.» — Hjalmar, som tok seg av sin døende svoger.

«Skaff deg så mange opplysninger som mulig om sykdommens karakter. Det hjelper deg til å vite hva du kan vente av den syke og av deg selv, og hvilken omsorg du skal gi.» — Joan, som har en mann som lider av Alzheimers sykdom.

«Tenk på at andre har gjennomgått det samme før deg, og at Jehova kan hjelpe deg til å holde ut uansett hva som skjer.» — Jeanny, som tok seg av mannen sin før han døde.

[Bilde på side 8]

Ved å finne ut så mye som mulig om sykdommen kan du dempe din egen frykt

[Bilde på side 9]

En samtale med en forståelsesfull venn kan gi god lindring