Å vise omsorg for omsorgspersonen — hvordan andre kan hjelpe

«LAWRIE og jeg har vært gift i 55 år — en lang tid — og for noen lykkelige år det har vært! Hvis det overhodet var mulig å ha ham hjemme, ville jeg valgt det. Men jeg begynte å få dårligere helse. Til slutt måtte jeg ordne med at han fikk plass på et pleiehjem. Den følelsesmessige belastningen ved å fortelle dette er nesten for mye for meg. Jeg elsker ham og har dyp respekt for ham, og jeg besøker ham så ofte jeg kan. Fysisk sett er jeg ikke i stand til å gjøre mer.» — Anna, en 78 år gammel kvinne som i over ti år har tatt seg av mannen sin, som lider av Alzheimers sykdom. De siste 40 årene har hun også tatt seg av datteren deres, som har Downs syndrom.a

Annas situasjon er på ingen måte uvanlig. En undersøkelse på De britiske øyene viste at «i noen aldersgrupper (folk i 40- og 50-årene) er det så mange som én av to kvinner som utfører omsorgsarbeid». Som tidligere nevnt kan omsorgspersoner oppleve så stor følelsesmessig uro og så mange problemer at det til tider nesten ikke er til å holde ut.

«Jeg tror at minst 50 prosent av omsorgspersonene blir deprimerte i løpet av det første året de utfører omsorgsarbeid,» sier dr. Fredrick Sherman i American Geriatrics Society. Når det gjelder eldre mennesker som Anna, kan deres egen minkende styrke og svekkede helse gjøre det betraktelig vanskeligere å takle utfordringen.

For å hjelpe omsorgspersoner til å ta seg av sine forpliktelser må vi være oppmerksom på deres behov. Hvilke behov er det snakk om, og hvordan kan vi dekke dem?

Omsorgspersonene trenger noen å snakke med

«Jeg trengte å lette mitt hjerte,» sa en kvinne som var med på å pleie sin døende venninne. Som det ble vist i den forrige artikkelen, kan det ofte være lettere å se problemene i øynene og takle dem når man kan drøfte dem med en forståelsesfull venn. Omsorgspersoner kan føle seg bundet på hender og føtter på grunn av den situasjonen de er i. Å snakke ut om dette har hjulpet mange til å få klarhet i sine følelser og bli kvitt det innestengte trykket.

«Jeg satte pris på det når venner forstod at vi begge trengte moralsk støtte,» forteller Jeanny om den tiden da hun pleiet mannen sin. Hun sier at de som utfører omsorgsarbeid, trenger oppmuntring og av og til en skulder å gråte på. Hjalmar, som var med på å pleie sin syke svoger, er enig: «Jeg trengte noen som ville høre på mine bekymringer og problemer og forstå hvordan jeg følte det.» Han tilføyer dette om en nær venn av seg: «Det var veldig hyggelig å besøke ham, om det så bare var for en halvtime. Han pleide å høre på meg. Han brydde seg virkelig om meg. Jeg følte at jeg fikk ny styrke etterpå.»

En omsorgsperson kan bli svært oppmuntret når han eller hun får snakke med noen som lytter forståelsesfullt. ’Vær snar til å høre, sen til å tale,’ er det kloke rådet Bibelen gir. (Jakob 1: 19) En reportasje i The Journals of Gerontology viste at «bare det å vite at støtte finnes tilgjengelig, er ofte nok til at man føler seg betydelig lettere til sinns».

Hva annet kan omsorgspersoner trenge utenom et lyttende øre og moralsk støtte?

Praktisk hjelp

«Den syke og hans familie har gagn av alt som blir gjort for å vise kjærlighet og gi oppmuntring,» sier legen Ernest Rosenbaum. I første omgang kan en gjøre dette ved å stikke innom, slå på tråden eller sende et lite kort (kanskje sammen med blomster eller en annen gave).

«Det var til trøst at vennene våre kom innom på korte besøk,» forteller Sue om den støtten familien hennes fikk mens faren hennes lå for døden på grunn av Hodgkins sykdom. Hun fortsetter: «En venninne av meg passet telefonen og hjalp til med å vaske og stryke klær til alle i familien.»

Støtte til omsorgspersoner både kan og bør innbefatte konkret hjelp. Elsa tenker tilbake og sier: «Jeg syntes det var nyttig at venner tilbød praktisk hjelp. De sa ikke bare: ’Si fra hvis det er noe jeg kan gjøre.’ I stedet sa de: ’Jeg skal ut og handle. Hva kan jeg kjøpe for deg?’ ’Får jeg lov til å stelle hagen din?’ ’Jeg kan sitte hos den syke og lese for henne.’ Noe annet som vi fant praktisk, var å ordne med at gjester skrev hilsener i en notisbok når min syke venninne var sliten eller sov. Det gav oss alle mye glede.»

Konkrete tilbud om hjelp kan innbefatte en rekke gjøremål. Rose sier: «Jeg var glad for å få hjelp med å re opp senger, skrive brev for den syke, ta seg av folk som kom på besøk til den syke, få tak i medisiner, vaske og frisere håret og ta oppvasken.» Familie og venner kan også hjelpe omsorgspersonen ved å bytte på å lage mat.

Der det passer, kan det også være praktisk å hjelpe til med grunnleggende pleie. Omsorgspersonen kan for eksempel trenge hjelp til å mate og vaske den syke.

Medfølende familiemedlemmer og venner tilbyr kanskje praktisk hjelp mens sykdommen er på et tidlig stadium, men hva om den blir langvarig? Fordi vi blir så engasjert i vår egen travle hverdag, kan vi lett komme til å overse det vedvarende — og kanskje økende — presset som omsorgspersoner må leve med. Hvor trist ville det ikke være om den sårt tiltrengte støtten begynte å avta!

Hvis noe slikt skjer, kan det være fornuftig av omsorgspersonen å innkalle til familieråd for å drøfte pleien av den syke. Ofte er det mulig å be om hjelp fra venner og slektninger som har gitt uttrykk for at de er villige til å gjøre en innsats. Sue og hennes familie gjorde nettopp det. Hun forteller: «Da behovet oppstod, husket vi på dem som hadde tilbudt seg å gi oss en håndsrekning, og vi ringte dem. Vi følte at vi kunne be dem om hjelp.»

Gi dem et pusterom

Boken The 36-Hour Day sier: «Det er av største betydning — både for deg [omsorgspersonen] og for [den syke] — at du regelmessig ’kan komme deg litt vekk’ fra et 24-timers omsorgsarbeid for den kronisk syke. . . . Det at du tar deg litt fri, borte fra den [syke], er en av de viktigste tingene du kan gjøre for at det skal bli mulig for deg å fortsette å pleie ham.» Er de som utfører omsorgsarbeid, enig i det?

«Ja, absolutt,» svarer Maria, som var med på å pleie en nær venninne som lå for døden på grunn av kreft. «Innimellom hadde jeg behov for en ’pust i bakken’ og for at en annen tok over omsorgsarbeidet en tid.» Joan, som pleier mannen sin som lider av Alzheimers sykdom, er av samme mening. Hun sier: «Noe av det vi har størst behov for, er å få litt fri nå og da.»

Men hvordan kan de få fri fra det presset som pliktene deres fører med seg? Jennifer, som var med på å pleie sine tilårskomne foreldre, forteller hvordan hun fikk avlastning: «En venn av familien tok seg noen ganger av mor en hel dag for at vi skulle få en pause.»

Kanskje du kan sørge for at omsorgspersonen får fri ved at du tilbyr deg å ta den syke med på en liten tur, hvis det er praktisk gjennomførlig. Joan sier: «Jeg får nye krefter når noen tar mannen min med på en tur så jeg kan være for meg selv en stund.» Kanskje du også kan tilbringe tid sammen med den syke hjemme hos ham. I begge tilfeller bør du sørge for at den som utfører omsorgsarbeidet, får sårt tiltrengt hvile.

Vær likevel oppmerksom på at det ikke alltid er så lett for omsorgspersoner å ta en pause. De får kanskje dårlig samvittighet hvis de forlater den syke. «Det er ikke så lett å løsrive seg fra omsorgsfunksjonen og i stedet koble av eller hvile,» innrømmer Hjalmar. «Jeg hadde lyst til å være der hele tiden.» Men han fikk mer ro i sinnet ved å ta en pause når svogeren hadde minst behov for tilsyn. Andre har ordnet med at et dagsenter for voksne tar seg av den syke i noen timer.

Slutt på all sykdom

Det er ingen tvil om at det er et meget stort ansvar å pleie en alvorlig syk som står en nær. Ikke desto mindre kan dette være et givende og tilfredsstillende arbeid. Både forskere og omsorgspersoner peker på at båndene til familie og venner blir sterkere. Omsorgspersonene får mulighet til å framelske nye egenskaper og lære seg nye ferdigheter. Mange får også del i åndelige goder.

Svært betydningsfullt er det at Jehova og hans Sønn, Jesus Kristus, er de mest medfølende omsorgspersonene som finnes, noe vi kan lese om i Bibelen. Profetiene i Bibelen forsikrer oss om at det snart blir slutt på all sykdom, lidelse og død. Om kort tid kommer menneskenes omsorgsfulle Skaper til å lønne jordens rettferdige innbyggere med evig liv og fullkommen sunnhet i en ny verden — en verden der «ingen innbygger skal si: ’Jeg er syk’». — Jesaja 33: 24; Åpenbaringen 21: 4.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 11]

Den sykes trivsel har direkte sammenheng med din egen trivsel

[Uthevet tekst på side 12]

Støtte fra gode venner vil bidra mye til at du kan holde det gående i de vanskeligste periodene

[Ramme på side 12]

Omsorgsarbeid kan være givende

«GIVENDE?» spør kanskje noen. «Hvordan kan det være det?» Legg merke til hva disse omsorgspersonene sa til Våkn opp!:

«Å forsake sine egne interesser og ønsker betyr ikke mindre lykke. ’Det er større lykke ved å gi enn ved å få.’ (Apostlenes gjerninger 20: 35) Det kan være svært berikende å pleie noen man er glad i.» — Joan.

«Jeg var takknemlig for at jeg kunne hjelpe min søster og min svoger i en vanskelig tid — uten at de var i stand til å gjøre gjengjeld. Det førte oss nærere sammen. Jeg håper at jeg en dag kan bruke denne erfaringen til å hjelpe noen andre i en lignende situasjon.» — Hjalmar.

«Som jeg sa til min syke venninne Betty mer enn én gang, så fikk jeg mye mer enn jeg gav. Jeg lærte å vise medfølelse og tålmodighet. Jeg lærte at det er mulig å bevare en positiv innstilling under de aller vanskeligste forhold.» — Elsa.

«Jeg ble en sterkere person. Jeg ble mer klar over hva det vil å si å stole på Jehova Gud hver dag og la ham dekke mine behov.» — Jeanny.

[Ramme på side 13]

Når du besøker en omsorgsperson, bør du

• lytte medfølende

• gi oppriktig ros

• tilby konkret hjelp

[Bilder på side 10]

Støtt omsorgspersonene ved å handle og lage mat for dem eller ved å hjelpe dem med å pleie den syke