Vi har sådd med tårer og høstet med glede

«NYT pensjonisttilværelsen i det solrike Spania!» Millioner av europeere har tatt imot dette fristende tilbudet og flyttet dit. Da jeg ble 59 år, bestemte også jeg meg for å selge alt og flytte fra England til Spania. Men det var noe mer enn sol og fritid jeg var ute etter.

Jeg valgte å reise til Santiago de Compostela — en av de byene i Spania hvor det regner mest — siden målet mitt var å tjene som heltidsforkynner og ikke å slappe av i solen. Tjueto år tidligere hadde omstendighetene tvunget meg til å oppgi min forkynnergjerning i Spania, som jeg hadde reist til fordi behovet for denne tjenesten var større der. Jeg hadde alltid tenkt at jeg skulle reise tilbake, og nå hadde jeg endelig fått det til.

Men det var ikke så lett å tilpasse seg som jeg hadde trodd det skulle være. Den første måneden var et mareritt! Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har vært så sliten i hele mitt liv. Jeg bodde i en leilighet i femte etasje, og det var ingen heis i huset. Hver dag trasket jeg opp og ned bakkene i byen og slet meg opp utallige trapper for å forkynne det gode budskap for så mange som mulig. Etter denne slitsomme måneden begynte jeg å bli naget av tvil. Hadde jeg gjort det rette? Var jeg ganske enkelt for gammel til denne virksomheten?

I den andre måneden merket jeg at kreftene kom tilbake. Det var omtrent som når en langdistanseløper får nye krefter etter å ha løpt et stykke. Nå begynte faktisk en av de lykkeligste periodene i mitt liv. Jeg begynte å erfare den glede det gir å høste, etter at jeg i mange år hadde sådd med tårer. (Salme 126: 5) La meg forklare hva jeg mener.

En gledelig tid

Min kone, Pat, og jeg flyttet til Spania i 1961. Den gangen var ikke Jehovas vitners forkynnervirksomhet offisielt anerkjent der. Likevel ble vi sendt som forkynnere til den solrike byen Sevilla, der det bare var omkring 25 forkynnere.

En dag vi var ute og forkynte, snakket vi med en franskmann som holdt på med å male et hus. Dagen etter kom en kvinne bort til min kone og meg og spurte om vi hadde snakket med en maler dagen før. Hun sa at det var mannen hennes, Francisco. Han hadde gitt henne en så nøyaktig beskrivelse av oss at hun kjente oss igjen med én gang. «Han er hjemme nå hvis dere har lyst til å besøke ham,» sa hun.

Vi tok straks imot denne innbydelsen, og det tok ikke lang tid før hele familien studerte Bibelen sammen med oss. En tid senere reiste Francisco tilbake til Frankrike av økonomiske grunner. Vi var bekymret. Kom han til å miste kontakten med Jehovas vitner? Kort tid etter at han hadde flyttet, fikk vi et brev fra ham som beroliget oss. Han sa at den nye sjefen hans hadde spurt ham ut om hvor mange religionssamfunn det var i Spania.

«Det er to, katolikker og protestanter,» sa Francisco forsiktig. Siden arbeidet vårt ikke var juridisk anerkjent ennå, tenkte han at det var best ikke å si mer.

«Er du sikker?» spurte sjefen.

«Altså, egentlig er det tre,» svarte Francisco, «og jeg tilhører det tredje — Jehovas vitner.»

«Det var hyggelig,» svarte sjefen. «Jeg er en tjener i din menighet!» Samme kveld kom Francisco på Jehovas vitners menighetsmøte.

I 1963 ble vi sendt fra Sevilla til Valencia, og kort tid senere til Barcelona. Der fikk jeg opplæring i å tjene som reisende tilsynsmann. Deretter ble vi sendt tilbake til Valencia for å være i reisetjenesten i det området. Men etter et par års tid i denne fine tjenesten begynte Pat å få problemer med å holde balansen. Snart fikk hun vondt for å gå. Nå begynte en tid da vi ’sådde med tårer’. — Salme 126: 5.

En tid med tårer

Motvillig drog vi fra Spania for at Pat skulle få medisinsk behandling i England. Hva var årsaken til de symptomene hun hadde? Multippel sklerose, en invalidiserende sykdom som gradvis gjør en mer ufør. På grunn av sekundære virkninger og beslektede problemer kan det være at den får dødelig utgang.

Vi hadde en vanskelig tid med å omstille oss og avfinne oss med sykdommen. Men gjennom det hele lærte vi sannheten i salmistens ord: «Jehova selv skal støtte ham [enhver som handler hensynsfullt mot den ringe] på sykesengen.» — Salme 41: 3.

I cirka ti år flyttet vi fra det ene huset til det andre. Pat var veldig følsom for støy, og vi prøvde å finne et sted å bo som var ideelt for henne — noe vi til slutt skjønte var umulig. Pat måtte venne seg til å bruke rullestol. Selv om hun klarte å lage mat og greide mye annet, gikk det inn på henne at hun kom seg så lite rundt. Hun hadde vært et aktivt menneske, så hun syntes denne uførheten var en konstant følelsesmessig påkjenning.

Styrke i en tid med tårer

Jeg lærte meg hvordan jeg kunne hjelpe Pat med å reise seg, sette seg, kle på seg, vaske seg og komme seg opp i og ut av sengen. Å gå på kristne møter regelmessig var en stor utfordring. Det var anstrengende å gjøre oss i stand. Men vi visste at den eneste måten vi kunne holde oss åndelig sterke på, var å komme sammen med våre kristne brødre.

I elleve år tok jeg meg av Pat hjemme, mens jeg arbeidet som teknisk tegner om dagen. Til slutt innså vi at helsetilstanden var blitt så ille at hun trengte pleie som jeg ikke kunne gi henne. Så hun bodde på et sykehus i løpet av uken, og i helgene tok jeg meg av henne hjemme.

Hver søndag etter lunsj tok jeg med Pat på det offentlige foredraget og Vakttårn-studiet. Nå var dette de eneste møtene hun klarte å komme seg på. Etterpå tok jeg henne med tilbake til sykehuset. Rutinen var svært anstrengende for meg, men det var verdt strevet, for det gjorde at Pat holdt seg åndelig sterk. Noen ganger lurte jeg på hvor lenge jeg ville klare dette, men Jehova gav meg den styrke jeg trengte for å fortsette. Hver lørdag formiddag ledet jeg en gruppe ut i forkynnelsesarbeidet før jeg hentet Pat på sykehuset. Jeg erfarte at min kristne rutine hjalp meg til å holde det gående i denne vanskelige tiden.

Pat på sin side gjorde hva hun kunne for å forkynne det gode budskap. På sykehuset fikk hun startet bibelstudium med to sykepleiere som så til henne. Den ene av dem, Hazel, gjorde fine framskritt og innviet seg til Jehova. Dessverre fikk ikke Pat vært til stede da Hazel ble døpt, for hun døde like før, den 8. juli 1987.

Det at Pat døde, betydde både lettelse og sorg. Det var en lettelse å se at lidelsene hennes var over, men jeg følte dyp sorg over å ha mistet min gode venn. Det var et enormt tomrom etter henne.

Ny glede

Det høres kanskje rart ut, men Pat og jeg hadde allerede bestemt hva jeg skulle gjøre videre. Siden vi begge to visste at hun kom til å dø, snakket vi om hvordan jeg best kunne tjene Jehova etter hennes død. Vi ble enige om at jeg burde reise tilbake til Spania, som vi hadde vært nødt til å forlate den gangen for mange år siden.

Tre måneder etter at Pat var død, oppsøkte jeg Jehovas vitners avdelingskontor i Spania for å finne ut hvor jeg kunne gjøre best nytte for meg. Jeg fikk i oppdrag å tjene som spesialpioner i den gamle byen Santiago de Compostela.

Ikke så lenge etterpå fikk jeg et brev fra avdelingskontoret hvor jeg fikk adressen til en interessert som het Maximino. Etter at jeg hadde forsøkt å treffe ham hjemme i tre uker, traff jeg ham til slutt. Maximino, som drev med renhold på et sykehus, hadde fått traktaten Liv i en fredelig, ny verden og hadde så skrevet etter boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord.a Da jeg besøkte ham, hadde han allerede lest boken tre ganger. Han beklaget at han ikke hadde lest så mye i Bibelen — ’den gamle delen’ bare én gang og ’den nye delen’ to ganger. Alt dette hadde han gjort mens han ventet på at noen skulle besøke ham.

Han fortalte meg også at han hadde gått til Rikets sal fordi han hadde tenkt å overvære et av møtene våre. Men siden han var så sjenert, hadde han ikke gått inn. Jeg begynte å studere Bibelen med ham, og han kom på møtene samme uke. Han slukte sannheten, men han hadde store problemer med å slutte å røyke. Med Jehovas hjelp klarte han til slutt å legge av denne vanen, og nå er han et døpt vitne.

Mer glede, flere tårer

Bare et år etter at jeg hadde kommet tilbake til Spania, ble jeg bedt om å tjene som reisende tilsynsmann igjen. Men før jeg begynte i reisetjenesten, skjedde det en uventet forandring i livet mitt. Jeg traff en pioner som het Paquita, som tjente i nærheten av Santiago. Hun var enke og hadde vært i heltidstjenesten i mange år. Vi oppdaget snart at vi hadde mye til felles. I 1990, bare seks måneder etter at jeg hadde begynt i reisetjenesten, giftet vi oss — glede igjen.

Paquita hadde ’sådd med tårer’, akkurat som jeg. Første gangen hun ble sendt ut som spesialpioner, skjedde det noe tragisk. Mens mannen hennes kjørte møblene deres til deres nye hjem i Orense, kom en motgående lastebil over i hans kjørebane, en ulykke som kostet ham livet. Paquita og hennes ti år gamle datter var allerede i Orense da de fikk høre at han hadde omkommet. Trass i det forferdelige tapet begynte Paquita som spesialpioner som planlagt, to dager etter begravelsen.

Paquita fortsatte i heltidstjenesten i flere år. Så skjedde det en ny tragedie. Datteren hennes, som nå var 23 år, mistet livet i en annen bilulykke. Det var et hardt slag for Paquita, og sorgprosessen var lang. Som før var hennes kristne rutine og støtten fra trosfeller avgjørende for at hun kom seg igjen. Jeg ble kjent med Paquita i 1989, bare to år etter at datteren var død.

Siden vi giftet oss i 1990, har vi vært i reisetjenesten i Spania. Disse siste årene har vært en av de hyggeligste periodene i vårt liv, men vi er ikke lei for at vi har vært gjennom trengsler. Vi er overbevist om at trengslene har formet oss på en positiv måte. — Jakob 1: 2—4.

Ting jeg har lært

Jeg mener at selv de største prøvelser har sine positive sider, for vi lærer noe av dem. Prøvelsene har framfor alt lært meg hvor viktig det er å vise empati, en viktig egenskap for en kristen tilsynsmann. For ikke så lenge siden snakket jeg for eksempel med en kristen bror som har en funksjonshemmet sønn. Jeg forstod godt hvor anstrengende det var for ham å ta med sønnen på alle møtene hver uke. Etter at vi hadde pratet sammen, takket han meg og sa at det var første gang noen virkelig hadde skjønt de vanskelighetene som han og hans kone stod overfor.

Noe annet viktig jeg har lært, er å stole på Jehova. Når alt går bra, har vi lett for å stole på vår egen styrke og våre egne evner. Men når en stor prøvelse fortsetter år etter år og du ikke kan mestre den av egen kraft, lærer du å stole på Jehova. (Salme 55: 22) Guds hjelpende hånd hjalp meg til å holde det gående.

Det er naturligvis ikke dermed sagt at alt gikk glatt bestandig. Jeg må innrømme at den tiden min første kone var syk, så hendte det at jeg ble sint og frustrert over min situasjon, særlig når jeg var trett og sliten. Etterpå fikk jeg skyldfølelse fordi jeg følte det på den måten. Jeg snakket om følelsene mine med en medfølende eldste som gjennom sitt yrke hadde erfaring i å behandle pasienter med langvarige sykdommer. Han forsikret meg om at jeg gjorde det bra i min situasjon, og at det er vanlig for ufullkomne mennesker å feile på denne måten når de møter følelsesmessige påkjenninger over lang tid.

Selv om Paquita og jeg nå finner enormt stor glede i vår heltidstjeneste, tror jeg ikke at vi noen gang kommer til å ta våre velsignelser for gitt. Jehova har lønnet oss på mange måter og har gitt oss et givende arbeid å utføre, et som vi kan være sammen om. I årenes løp har vi begge to sådd med tårer, men nå kan vi, takket være Jehova, høste med gledesrop. — Fortalt av Raymond Kirkup.

[Fotnote]

[Bilde på side 21]

Paquita og jeg finner glede i å tjene sammen